Leder: Noblere enn Nobel

Nobels fredspris sier ikke først og fremst noe om fred. Eller noe om Nobels verdier og testamente. Prisen sier noe om oss.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud


Fredspris. «Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels fredspris for 2012 skal tildeles Den europeiske union (EU). Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»

Slik lyder første setning i begrunnelsen for å tildele årets fredspris til EU. Tildelingen var like forutsigbar som kritikken av den. For mens prisen hylles fra tilhengerne av EU (i Norge forstås dette dithen at man da ønsker at Norge melder seg inn i EU), har motstanderne vært ditto kritiske. Felles er at de begge sentrerer kreftene rundt dette opprinnelige koloniale prosjektet, som med sin avgrensende rolle står i fare for å bli mer og mer marginalisert.

EU har blitt et evig malplassert prosjekt – drevet fram av økonomifokuserte byråkrater med trekk av anti-demokratiske holdninger. Bare ren nasjonalisme synes verre enn dagens euronasjonalisme.

Det som for 60 år siden kunne framstå som grenseoverskridende, men da som et koloniprosjekt, framstår i 2012 som et Schengen-utestengende havariprosjekt for synkende økonomier. Det hele startet som en kull- og stålunion, men har nå endt opp med et uklart håp om en felles europeisk kulturidentitet som aldri har funnet sted. Og som neppe vil inntreffe. Og godt er det. For ideen om et unikt europeisk kulturfellesskap er ikke bare basert på kontrafaktisk historieskrivning. Ideen står i fare for å inspirere totalitære aktører i Europas mørke hjerte.

Nato-pris?

Både komitéleder Thorbjørn Jagland og komitésekretær Geir Lundestad har vært erklærte tilhengere av EU-prosjektet. Det gjør tildelingen desto underligere. Men det mest problematiske er historieforståelsen som ligger til grunn for Nobelkomiteens konklusjon:

«I dag er krig mellom Tyskland og Frankrike utenkelig. Dette viser at historiske fiender gjennom målrettet arbeid og oppbygging av gjensidig tillit kan bli nære samarbeidspartnere.»

Og dette stemmer. Men det er jo ikke EUs fortjeneste at man i Vest-Europa ikke gikk til krig mot hverandre etter 1945. Det europeiske kull- og stålfellesskapet (EKSF) oppsto først i 1951. Og det var økonomi og tungindustri som da sto på dagsorden – også for de seks land i EEC fra 1957 – ikke fred, krig, avvæpning eller kulturfellesskap. Tvert imot. Man trengte økonomisamarbeidet på tvers av de enorme språklige, historiske og kulturelle forskjellene, spesielt etter krigen.

For hvorfor skulle EEC/EF arbeide for fred? Freden i Vest-Europa var jo sikret fra før, gjennom Den kalde krigens logikk, der USA og Sovjetunionens supermaktspill gjorde Europa til en relativt krigsfredet plett på jord – inntil Muren falt og Balkan-krigenes råskap og folkemord veltet ut av Europas midte på 1990-tallet.

Det var i tilfelle Nato og Warszawapakten som sikret at Tyskland og Frankrike ikke gikk til krig mot hverandre, ikke det fredsubetydelige EEC/EF. Skal man så gi Nato fredsprisen for 2013?

Verre blir det når Nobelkomiteen skriver: «Når Kroatia kommer med som medlem neste år og ved at det er startet forhandlinger med Montenegro om medlemskap og at Serbia er gitt kandidatstatus, styrkes forsoningsprosessen på Balkan.»

Men som Srebrenica-overlevende Sukrija Meholjic, som mistet bror og to fettere i denne bosniske byen i 1995, skriver på dagens debattsider i Ny Tid: «Døden inntok Srebrenica. Srebrenica var alene i hele verden. Verden i Srebrenica. Europa var til stede også. Europeiske land kunne hjelpe, men gjorde det ikke. Hvorfor?»

EU, og dets indre kaos, hadde en sentral rolle ved oppstarten av Balkan-krigen våren 1992 – samt en rolle i krigens fortsettelse og ofringen av Srebrenicas 8000 gutter og menn i juli 1995. Og ved i 2012 å inkludere aggressoren Serbia og Kroatia, mens EU nå i oktober i praksis utelukket krigsofferet Bosnia-Hercegovina, svekkes nettopp forsoningsprosessen på Balkan.

Eller som Columbia-professor Tanya Domi påpekte i The Atlantic søndag: «EUs tilstedeværelse i Bosnia har fortsatt med svakt unnskyldende ouverturer til Milorad Dodik, presidenten av Bosnia-serbernes del.» I praksis legges det opp til at landet deles igjen, nå i en egen serbisk-bosnisk del, slik målet til ekstremistene var allerede våren 1992.

Gandhi-prisen

I et større perspektiv kan det kanskje være like greit at nobelprisen tildeles som den gjør. For Henry Kissinger har jo allerede fått den, mens Mahatma Gandhi aldri fikk den æren.

Norges nære allianse med Storbritannia gjorde at politikerne i Nobelkomiteen aldri turde gi prisen til Gandhi, ei heller etter at han ble skutt død i 1948. Men FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld, som døde i flystyrt, fikk prisen posthumt i 1961 – før man så hurtig besluttet å endre den regelen. Det er som Rajiv Dogra, forfatter og tidligere ambassadør, antyder i Mumbai-avisa Daily News & Analysis (DNA) denne uka: «Tvilsom dobbeltmoral.»

Nobelkomiteen bør nå starte med å rette opp sin verste synd: Opphev det kunstige vedtaket om å forby flere posthume priser, og gi fredsprisen til den ene som har fortjent den mest av alle:

Mahatma Gandhi (1869-1948). ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 19.10.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

(Teksten er litt korrigert ifht trykket versjon.)


---
DEL