Leder: Noble kvinner

Denne uka var det en kvinnelig nobelprisvinner som skuffet. Men samtidig kommer kvinnen bak fredsprisen fram i lyset igjen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.noeller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Fredsdebatt. Mandag 19. mars publiserte The Guardian et intervju med en av fjorårets tre fredsprisvinnere: Liberias nyvalgte president Ellen Johnson Sirleaf. Hun avviste der at hun ønsket å forbedre landets straffer mot homofile.

Selv uttalelsen hennes var dessverre ikke så overraskende.

Mer uventet var de sterke reaksjonene. Altså at både presse og aktivister var tydelige på at de hadde forventet noe mer og bedre fra Liberias president. Det er mindre enn et tiår siden landet var preget av en brutal borgerkrig. Mye har altså skjedd med verden og Liberia siden den gang.

Den siste ukas transnasjonale reaksjoner og debatter er i seg selv en «endring» man kan tro på: Nemlig det at man stiller humanistiske krav også overfor afrikanske statsledere, ikke kun europeiske og amerikanske. Slikt gir håp om mer endring på sikt. Når det av nobelprisvinnere forventes noe mer enn kun å skape fred, men også det å bevare mellommenneskelige relasjoner og sikre menneskerettigheter for alle.

BOK: Kvinnen bak fredsprisen, av Anne Synnøve Simensen.

Litt mer overraskende var Tony Blairs manglende ryggrad. Nåvel, kanskje ikke helt, det er jo Blair. Den tidligere britiske statsministeren, og nå grunnleggeren av Africa Governance Initiative, nektet nemlig å uttale seg om saken der han satt ved Johnsons side. Han våget ikke si sin ærlige mening. Blair tenkte vel mer på egeninteressen, som for ti år siden. Det bringer sjelden verden framover.

Nobelkrigen

Samtidig med den nye internasjonale debatten rundt nobelprisvinneres ståsted, noe som vil bli ekstra interessant dersom også eksempelvis Dalai Lamas syn skal drøftes, pågår det en hjemlig skandinavisk kamp om andre tildelinger. Onsdag sendte jurist Fredrik Heffermehl et nytt brev til Länsstyrelsen i Sverige, etter at Nobelstiftelsen i Stockholm 8. mars i sitt svar viderebragte perspektivet til Den norske Nobelkomiteen.

Kampen står om hvordan Alfred Nobels testamente skal forstås. Det kan synes som en nytteløs kamp. Nobelkomiteen har tross alt gitt fredsprisen til alle USA-Demokratenes presidenter eller visepresidenter, alle krigførende, tilbake til John F. Kennedy. Og sjarmerende Kennedy ville garantert også fått den av de norske eks-politikerne, hadde han bare klart å overleve én presidentperiode.

Denne stortingsutpekte komiteen har klart det kunststykke å gi fredsprisen til Henry Kissinger, men ikke til Mahatma Gandhi. Bertha von Suttner, kvinnen bak fredsprisen, snur seg nok ennå i sin grav.

Heffermehl påpeker vel å merke i sitt brev fra 21. mars: «Det viktige er ikke å felle en dom over tidligere utdelinger, men at det blir riktig fremover. Nobelstiftelsen erkjenner i sitt yttrande at den har det overordnede ansvar for at alle utdelinger, også de norske, og det er trolig tilstrekkelig om Länsstyrelsen avslutter saken med å fastslå at ‘fredsprisen skal utdeles til «fredsförfäktare» i den betydning Nobel la i dette ordet’.»

Dette kan synes som et mulig kompromiss. Muligens kunne Geir Lundestad bli med på noe slikt?

For paradoksalt nok har fredspriskomiteen de siste år vært i mer ordkrig enn selv forsvarskomiteen. Det virker som Nobelkomiteen kunne trenge en fredsmekler. Hva med tospannet Martti Ahtisaari (fredsprisen 2007) og Gbowee Leymah (2011)? Bare slike synes å kunne få Lundestad og Heffermehl til å begrave stridsøksene nå, etter fem års kamp. Hvis da ikke svenskene i Länsstyrelsen finner på noe lurt.

Den globale oppmerksomheten rundt fortolkningen av Heffermehls bok, Nobels vilje, vitner om at dette er et tema som engasjererer. Og som er viktig. Hvis Lundestad fortsetter å svare med såpass liten faglig og historisk argumentasjon, risikerer han ikke bare å svekke egen troverdighet, men også komiteens samtidige innflytelse. Så får det være at Heffermehl nok overvurderer nordmenns innflytelse, og undervurderer menneskehetens bragder noe, når han skriver:

«Det er en tragedie for menneskeheten at det norske parlament, som en gang var så fredsengasjert at det av Nobel ble betrodd å forvalte den største gave til menneskeheten noensinne, i dag synes å stå helt fremmed og uforstående overfor fredsprisens idé om hvordan nasjonene må og kan skape en global fredsorden.»

Ny bok

Det finnes antagelig en enklere løsning for de stridende, og for de nobelinteresserte norske lesere, enn å hyre inn Ahtasaari og Gbowee. En liten bok kan nok raskere komme dem til unnsetning: Kvinnen bak fredsprisen. Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel (Cappelen Damm).

Boka kom ut på Den internasjonale kvinnedagen, 8. mars, og er skrevet av bokdebutant og cand. philol. Anne Synnøve Simensen. Det er en fascinerende beretning Simensen her avdekker.

For dynamittoppfinner Nobel (1833-1896) og pasifisten Bertha von Suttner (1843-1914) møttes i Paris allerede i 1875, da de startet et langt vennskap og en omfattende korrespondanse om krig og fred. I 1889 ble hun ledende i fredsbevegelsen, i 1896 skrev han inn en fredspris i sitt testamente. I 1905 fikk hun den selv, som den første kvinne. Simensens bok viser at Nobels fredspris kanskje vel så mye er Suttners fredspris.

Måtte Bertha von Suttners ånd komme dalende ned over vår samtid. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 23.03.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL