LEDER: Nei til gjerrig nasjonalisme

Selvstyre. Det er mange gode, radikale grunner til å være motstander av økt nasjonalisme i Europa. Men Grønland, Færøyene og Skottland nyanserer debatten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter flere års debatt kan Norges naboland på den andre siden av havet, Skottland, 18. september stemme for å bli en selvstendig stat. Da skal over fire millioner stemmeberettigede skotter over 16 år bestemme om de skal forlate Storbritannia – offisielt «Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland» – eller bli værende i unionen med England, Wales og Nord-Irland.

Selv britiske rojalister kan være enig med Alex Salmond i Scottish National Party (SNP), førsteminister i Skottland siden valget i 2007: De britiske øyer står overfor et historisk valg. Skottland har vært i union med England siden 1. mai 1707, i 307 år. Det er ikke bare det britiske imperiet som nå står for fall etter at kolonioppgjøret – som startet med USAs løsrivelse i 1776 og fortsatte med land som Irland i 1916, India i 1947 osv – nå nærmer kravene seg imperiehovedstaden London, ja, kanskje også via Wales og Cardiff.

Det er også Europas framtid som det nå skal stemmes over. For nasjonalisme og selvstendighetskrav smitter. 11. september marsjerte hundretusener av katalanere i Barcelonas gater med krav om selvstendighet fra resten av Spania. Den 9. november, på dagen 25 år siden Berlinmurens fall, stemmer også katalanerne for eller mot løsrivelse, selv om Madrid nekter å anerkjenne dette.

Ut ifra Ny Tid sitt globalradikale perspektiv – med røtter tilbake til Orienterings internasjonale utgangspunkt fra 1950-tallet – ser vi med sterk skepsis på den økende nasjonalismen som hjemsøker vårt kontinent, igjen. Helt siden oppfinnelsen av den nasjonale idé etter midten av 1800-tallet har nasjonalisme gått hånd i hånd med utestengelse, rasisme og undertrykkelse. Det så vi også etter opprettelsen av staten Norge i 1905, noe som medførte økt undertrykkelse av minoriteter som jøder, romfolk, tatere og samer utover i det 20. århundre. For jo mindre «nasjon», jo mindre tanker finnes ofte om landets naturlige mangfold.

Hvor ille det kan gå med nye nasjonskrav, kan vi se i den norskledede opprettelsen av det kristne landet Sør-Sudan – eller vi kan se det med den russiskstøttede kravet om selvstendighet i Øst-Ukraina. Nasjonalfanatismen rår. For i nasjonalismens navn blir det kunstige og monokulturelle lett både veien og målet, mens det naturlige og flerkulturelle blir på nytalespråket til noe «truende». Mangfoldet går ut med badevannet når den nye babynasjonen skal vaskes ren. Enfoldet sitter igjen i badestampen.

Også venstresida – som jo i sitt hjerte og sjel er internasjonal og solidarisk, der arbeidere og arbeidsløse i alle land skal forene seg – lar seg nå i 2014 forføre av de nasjonale tvangstanker, slik Mariette Lobo fra Rødt påpeker i en kommentar i ukas Ny Tid. Den globalradikale solidaritetstanken er blitt skylt ut av hjerte og sinn, til fordel for tidas moteriktige fremmedmistenksomhet.

Likevel er det også eksempler på at nye selvstendighetskrav i Europa har noe mer enn mytologisk emosjonalitet ved seg. Verdens største øy, Grønland med sine to millioner kvadratkilometer, styres ennå fra koloniherrene tusenvis av kilometer unna i København, i et land bare av en femtiendedel. Konsekvensen er blant annet at kultur og språk som øst-grønlandsk utryddes, samt at fanger i god Frp-ånd fraktes fra Nuuk til et annet kontinent, Europa. Også Færøyene kan med god grunn fremme sine selvstendighetskrav – slik Norge og Island har gjort før dem.

Hva så med Skottland? Hvorfor skal en ressursrik region, enten det er på olje, fisk eller vind, trekke opp stigen og stenge resten av øya ute? Eller hva med rike katalanere som ikke vil dele sin velstandsvekst med kriserammede andalusiere. Eller rike nord-italienere som ikke vil dele med sine sør-italienske søstre, eller vallonere i Belgia som…. Og slik kan eksemplene fortsette i det uendelig. Separatisme bør aldri forsvares på automatpilot.

En annen god grunn for ikke å støtte et selvstendig Skottland er presedensen det kan skape for andre og nye nasjonskamper. Noe som på sikt kan bety, mer nasjonalisme, mer stengte grenser – når det vi egentlig trenger er det motsatte.

Så hvorfor vil vi likevel støtte skottenes selvstendighet dersom de ønsker det? Jo, for et «ja» om seks dager kan bli et bevis på at radikale, demokratiske endringer er mulig. De kan lettere få si sitt nei til atomvåpen, et nei til Nato om de vil. Skottland er i dag en del av en Westminster-styrt union, Storbritannia, som skriker etter demokratisk nytenking. Hvorfor skal den gamle, kolonibaserte unionen holdes oppe for evig tid? Som The Guardians faste klimaskribent George Monbiot skriver: «Et ja i Skottland vil slippe løs det farligste av alt – håp».

Westminister har et globalt menasjeri av allierte: Fra Obama og Clinton i USA, til Paven i Roma og EU-topper i Brüssel. Ja, til og med Putin og Beijing har støttet «nei»-siden: «Jeg mener vi ikke skal glemme at det å være en del av en sterk stat har sine fordeler», sier Russlands president. For Putin vil jo ikke at tsjetsjenere, tatarer eller andre skal kreve selvstendighet fra verdens største stat.

Nasjonalisme har sine ulemper, men det har imperialisme også. Ja til Skottland.

Ny Tid 12. september 2014

---
DEL