Leder: Nasjonalolympiske idealer

Vi er i disse dager vitne til en nasjonalstatlig kroppsdyrkelse uten sidestykke. Men OL har da heller aldri ført til noen forbrødring.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Det er gått 114 år siden baron Pierre de Coubertin i 1896 fikk arrangert de første moderne olympiske leker.

En del forsøk på det samme hadde det vel å merke vært før ham. Ikke minst etter at grekerne ble selvstendige fra det ottomanske riket på 1830-tallet, og derav hadde behov for å finne seg en samlende nasjonalarv. Men det var de Coubertins arrangement i Aten disse sommerdagene for et århundre siden som skapte dagens olympiske bevegelse, som nå har vokst seg inn i himmelen i størrelse, kostnad og betydning.

Fra 1924 har det så også blitt arrangert olympiske vinterleker, noe som fra 12. til 28. februar i år er blitt videreført i Vancouver, Canada. Det var også i 1924 at mottoet Citius, Altius, Fortius – raskere, høyere, sterkere – ble introdusert. Dette er et latinsk uttrykk og har følgelig ikke noe med de gamle greske idealer å gjøre, men det er jo ikke så viktig. Det viktigste er å skape myter for vår tid.

La det først være sagt at sport har sin åpenbare positive sider. En ting er enkeltindividets kroppslige forbedringer – som vel å merke har det med å skape en enorm nedtur i ettertid, selv for olympiske vinnere. Mang en gullmedaljør har havnet i psykologisk bakrus etter at nasjonaldyrkelsen er over og nye, nasjonalsamlende helter kommer til. Ingen er så alene som en tidligere helt som alle har samlet seg rundt i kollektiv sportsrus.

Idrettskonkurranser har fenget i århundrer, noe som da også gjorde at de klassiske greske olympiader varte fra 776 f.v.t. til 393 etter vår tidsregning, altså i over 1100 år. Det nye nå er hvordan seirene knyttes nærmest utelukkende til nasjonale fellesskapshistorier. Det viktigste er ikke lenger å vinne, langt mindre å delta, men å delta og vinne for nasjonen. Slik sett er det ofte underlig å bivåne de ulike lands mediedekning av vinter-OL i Vancouver.

Fellestrekket er hvordan de dyrker seierne som en styrking av det nasjonale fellesskapet.Det handler om hvordan det virkelig «store vi» blir konstituert. Det er den store nasjonale familie som dyrkes fram. Og hvert land finner sin seiere og «mirakler» å dyrke. Det være seg Hviterussland og dets diktator som hyller en medaljevinnende skiskytter, eller et paddeflatt Danmark som kan finne på å få medalje i curling. Det er ikke antall medaljer i seg selv som teller, men forventningene om fysisk suksess og framgang. Den overraskende seieren som viser at «vi kan hvis vi står sammen».

Det handler ikke bare om å vinne over seg selv, men om å vinne over «de andre». Derfor blir det «flaut å tape for en svenske», slik norske medaljehåp uttaler over avisenes førstesidene. Hvert sekund i de nasjonale statskanalene synes å gå med på å dyrke fram denne kollektive nasjonalfølelsen. Sportens fremste funksjon blir slik å samle de forestilte fellesskap, nasjonene, til en kollektiv, åndelig nasjonaldugnad hvert fjerde år. Den viktigste prestasjonen står slik ikke idrettsutøverne for, men de millioner på millioner av tilskuere som lar seg fange inn i sin nasjonalkollektive idrettsraptus.

Den viktigste funksjonen til OL er dermed å bekrefte og forsterke de nasjonale fellesskap. Selvfølgelig kunne historiene vært annerledes. Som at Norges hopptrener er finsk, at skiene som de norske langrennsgullvinnerne kysser, er tyske. Men slikt passer ikke inn. Man skal samles nå. Handle, ikke tenke.

Det ironiske er at Coubertins fysiske idrettsprosjekt lyktes, mens hans psykologiske forbrødringsprosjekt mislyktes. Hans idé om at det viktigste ikke var å vinne, men å delta, brøt jo også med grekernes egne idealer. Det var heller ikke slik at de olympiske leker i klassisk tid forhindret krig, tvert imot foregikk de historisk verste kriger i de perioder hvor det ble arrangert olympiader. På samme måte som nå: Begge verdenskrigene brøt ut tre-fire OL-arrangementer etter at henholdsvis sommer- og vinter-OL startet opp. Den grusomme Bosnia-krigen hindret ikke nordmennene fra å arrangere vinterolympiade på Lillehammer i 1994, mens den tidligere OL-byen Sarajevo ble bombardert på sitt verste. Og under åpningen av sommer- OL i 2008 startet Georgia og Russland krigen nettopp i skjul av oppmerksomheten som da ble Kina til del.

Det ser ut til at dyrkelsen av ens egen nasjons store eller små olympiske seire er med på å dyrke fram konflikter, ikke dempe dem. OL-dyrkerne, slik de framkommer på de statlige NRK-kanalene nærmest døgnet rundt, er slik vår tids viktigste nasjonale strateger. De skaper et fellesskap som ikke er bærekraftig i det lange løp. ■

---
DEL