LEDER: Når staten tar barn

Inngrep. I snart ti år det vært slått alarm om den norske statens fratakelse av barn fra deres mor og far. Debatten kunne både vart lenger og vært lengre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I 2005 uttrykte FN-komiteen for Barns rettigheter sin bekymring over «antallet barn som fjernes fra familier og settes i fosterhjem i Norge». Bakgrunnen var også historikken tilbake til 1950- og 1960-tallet, da både sigøynerfamilier og andre opplevde å bli fratatt sin egne barn fordi datidens normer i Ap-staten tilsa at barnet ble oppdratt «feil».

Spørsmålet er hvor mye lenger vi har kommet nå i 2014. For kravene har økt. Med dagens normer ville nok de fleste norske foreldre på 1970-tallet ha mistet sine barn til Barnevernet og staten. For på den tiden kunne man både småslå sine små – den man elsker tukter man, som kjent – og man kunne røyke på soverom og barnerom, samt at det var vanlig å slenge barna i baksetet uten sikkerhetsbelte. I dag ville enhver forelder som gjorde noe lignende, stå i fare for å bli enten politianmeldt eller få en bekymringsmelding sendt til Barnevernet – med nær forestående overtakelse. Spesielt hvis man ikke tilhører de rette lag av befolkningen.

I april og mai avslørte NRK «Brennpunkt» hvordan norske psykologer tjente gode penger på å arbeide for statens barnvern, der konklusjonene ofte har det med å bli at staten skal overta omsorgen for barna. For den som har lest en del av disse interne barnevernsrapportene, er det skremmende å se det lave nivået og den begrensede fagligheten som ligger til grunn for konklusjonene. I praksis står såkalte ressurssvake foreldre nærmeste hjelpeløse dersom noen saksbehandlere har funnet ut at foreldrene ikke bør ha barn.

La det være sagt at Barnevernet generelt unektelig har reddet mange barn ut av voldelige og farlige hjem. Da vil et fosterhjem nok være det beste. I mange tilfeller gjøres det for lite, for sent. Det ser vi ikke minst i den famøse Christopher-saken, gutten på 8 år som ble mishandlet til døde – etter å ha gått med blåmerker til skolen – uten at noen grep inn. I en lang rekke hjem med alkohol- og rusproblemer trenger barna en bedre oppvekst enn de avhengige foreldre kan gi dem.

Men det er likevel dermed ikke sagt at det beste for barna nødvendigvis er evig adskillelse fra foreldrene, inntil barnet er blitt 18 år og myndig. For det er slik vedtakene påfallende ofte lyder og legges opp til, med kun noen få timers foreldrebesøk årlig. I praksis får barneforeldre med et ofte forbigående problem – gitt at de barnevernsansatte har gjort en faglig riktig vurdering – en straff på opptil 18 år, mer enn de fleste får av straff i domstolene. Foreldre fratas retten til å leve med sine barn resten av barnets levetid som barn, ofte uten domstolsbehandling.

Og ikke minst ser det ut til at det er minoritetsforeldre som rammes at Barnevernets tvangsoverdragelser, der staten kommer og tar barna fra foreldrene. En rekke tilfeller har vist at disse avgjørelsene ikke er til barnets beste. Det viste for eksempel eksempelet med det indiske paret i Stavanger som ble fratatt sine to småbarn våren 2011. Begrunnelsen var uklar og viste seg ikke å holde mål da man leste hva som sto i rapporten, slik det kom fram i Ny Tids forsidesak i januar 2012. Konklusjonen, etter protester i India og involvering fra UD, var at barna ble tatt vare på av familiens onkel – en familieløsning som nok langt oftere kunne benyttes. I fjor kom så konklusjonen i Calcuttas høyeste domstolen: Moren fikk tilbake omsorgen for sine to barn, etter enorm lidelse og splitttelse i familien. Påstanden om at moren ikke hadde følelser eller hadde normal intelligens/omsorgsevne, slik det norske barnevernet antydet i sine rapporter, ble ganske enkelt motbevist.

Vi har sett noe lignende i en lang rekke tilfeller. I 2009 og 2010 omtalte Ny Tid hvordan barn av sigøyner- og romfolkslekt fratas sine barn av staten – i det 21. århundre. Flere kvinner har mistet både to, tre og fire barn til den norske stat, som så sender dem i etnisk norske fosterhjem og fratar dem mulighet til opplæring i sine foreldres språk og kultur. Det kan gå bra. Men det kan også ende i tragedie og lidelse for mange.

Tvilsom juss er det uansett, da mødrene flere ganger skal ha blitt fratatt barna allerede på fødestuen. Og de får ikke prøve seg som mor igjen etter noen måneder eller år. Vedtakene går på evig adskillelse så lenge barna er mindreårige. Humant er det ikke. Men verken romkvinner eller en lang rekke foreldre med somalisk eller annen innvandrerbakgrunn har så mye penger at de kan hyre advokater inn for å få sine rettigheter prøvet.

Tirsdag ble to søstre tatt fra fosterforeldrene i Kongsvinger-traktene. Politiet har siktet både mor og far, med tsjetsjensk bakgrunn, for å ha kidnappet tilbake sine egne barn – før endelig vedtak. Advokat John Kristian Elden påpeker: «Foreldre kan aldri siktes for ulovlig frihetsberøvelse så lenge de fortsatt har omsorgen.»

Det er for tidlig å si hvem som har gjort mest skade på barna i dette tilfellet, staten eller foreldrene. Men enkelte ganger virker det som om Barnevernet kunne trenge et ekstra vern mot seg selv: Et barnevernsvern.

D.H.

13.juni 2014

---
DEL