Leder: Når ord teller

Enkelte ganger kan ett ord si mer enn tusen bilder. Bare spør et barn i asylmottak.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 12.11.2010: Protest. Tirsdag 9. november var det 72 år siden Krystallnatten rammet Tyskland. Og Europa. Og Verden.

For Hitlers Krystallnatt i 1938, og den påfølgende jødeutryddelse, var ikke bare en forbrytelse mot de barn, kvinner og menn som ble forfulgt og drept. Det var en forbrytelse mot menneskeheten.

Denne ukas Krystallnattmarkering ble i Kirkenær, Hedmark, ytterligere aktualisert. Fakkeltoget gjennom tettstedet ble der nemlig også brukt for å protestere mot utsendelsen av den opposisjonelle kvinnen Roonak Motei. UDI vil nemlig sende henne tilbake til diktaturet i Iran, selv om den syke kvinnen forteller hvordan hun har vært med på å offentliggjøre bilder av regimets bruk av døde mennesker.

«Behandlingen Roonak Motei fra Iran har fått i Norge, er grov statsterrorisme,» uttaler Ingar Fjørtoft i Norsk Folkehjelp i Grue. I snart tre år har Motei sittet i kirkeasyl. Hun har ikke fått garanti om at hun ikke blir henrettet hvis hun vender tilbake.

Denne uka utkom en bok som setter ord på de traumer vi utsetter våre medmennesker for. Og vi snakker da om de som er enda yngre enn Motei: Mens vi venter – en hilsen fra barn som søker asyl i Norge (utgitt av Redd Barna). I denne boka kommer noen av Norges 4000 asylbarn til orde, i en utgivelse viet deres egne ord og begreper om hva som har rammet dem.

Gråter på 18-årsdag

Én ting er nemlig den dyremishandling av rev og mink vi har tillatt i årevis, for at vi skal pynte oss med døde dyr rundt halsen vinterstid. Heldigvis ser det ut til at Dyrebeskyttelsens prisverdig dokumentasjon av dyremishandling kan medføre et forbud mot den rovdriften pelsdyroppdrett i bur uvegerlig innebærer.

Men Redd Barnas Mens vi venter viser et annet og vel så skjult fenomen: Den menneskemishandling som bedrives i vårt land. Eller som en enslig mindreårig asylsøker skriver det i sin dagbok:

«I Norge feirer ungdommer at de blir 18 år, men jeg kommer til å gråte på 18-årsdagen min. Jeg kom til Norge fordi jeg har problemer i hjemlandet mitt, men likevel sier den norske stat at jeg må reise tilbake til problemene mine.»

Det er prisverdig at Redd Barna, og snart Margreth Olin med sin kommende film, får fram disse stemmene. Samtidig er det et faktum at en lang rekke av dem vil bli sendt ut av landet. 6000 mennesker skal ut i året som kommer.

Slik lever vi ennå som i de dager da Krystallnatten inntraff Europa. Også på 1930-tallet sendte vi de ankommende, da jøder, ut igjen. For flere viste det seg å bli til den sikre død. Men den gang kunne man selv i etterpåklokskapens lys si at man «ikke visste». Ingen kunne forestille seg til folkemord som inntraff, eller de gasskamre som ble bygget.

Takk til håpskaperne

I dag er det ikke gasskamre som venter de vi sender ut. Men risikoen for død eller lemlestelse er ikke nødvendigvis noe mindre for de barn vi setter på flyet i 2010 enn de vi satte på båten i 1938.

Forskjellen ligger mest i at vi ikke lenger kan si: «Vi visste ikke». For vi vet så mye. Rapportene og advarslene er så langt mye mer tydelige nå enn på 30-tallet.

Ei heller kan vi lenger si «Aldri igjen». For «aldri» har nå inntruffet så ofte at vi heller burde snakke om «alltid». Vi kan ikke gjemme oss bak uvitenheten lenger. Derfor kan vi i ettertid bli dømt strengere enn den generasjon som stengte jøder ute på 30-tallet.

Derfor virker det rettmessig når en rekke sivile velger å hjelpe i skjul de som skal kastes ut av landet, til det som ser ut til å være en sikker død. De var ikke så mange som hjalp de urettmessig forfulgte på 30-tallet. Men ettertiden ga hjelperne rett. Det var ikke de forfulgte det var noe feil med. Feilen lå hos forfølgerne og hos de myndigheter som hjalp overgriperen istedenfor offeret.

Derfor fortjener de stor takk: De som bringer fram historiene til de med stemme, men uten talerstol. De som tenner fakkelen for å minne oss på de krystallklare netter som ennå hjemsøker folk i vår tid. De som tar risikoen ved å bryte lovverket for å sikre de papirløse et opphold i skjul her i landet.

Det er slik innsats som gir håp. For på sikt blir det dyrere for oss alle å glemme den urett som ikke rammer oss selv.

---
DEL