Leder: Når ord er makt

Menneskesmuglere og lykkejegere. Med slike ord beskrives hjelpere og foreldre flest.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Språk er makt. Det fastslo språkforsker Rolv Mikkel Blakar i sin klassiske bok fra 1973. Og de siste ukers mediedekning av en lang rekke fenomener, som forstås som såkalte «innvandrerrelaterte temaer», er en bekreftelse på at den som eier språket, eier makten.

For mange handler det altså om å sikre seg definisjonsmakt i samfunnsdebatten, for slik å kunne få gjennomslag for den politikk og den ideologi man foretrekker. I så måte er det påtagelig å se hvilke begrepstrender som nå preger det norske ordskiftet, i praksis hva som uttales og skrives i massemediene.

Se bare på begrepet «lykkejeger», som kanskje kan kåres til årets ord i Norge. Hele 180 ganger er det blitt nevnt og brukt i de største avisene i Mediearkivet hittil i år. Det vil si annenhver dag. Det er en firedobling siden hele 2005, da det bare ble benyttet 50 ganger. Og enda større kontrast blir kontrasten til 1990-tallet, da ordet knapt ble brukt i dagens betydning.

Men hva betyr dette ordet? I henhold til 2008-bruken benyttes det om kyniske utlendinger som tar seg den frihet, og har den frekkhet, å krysse grensen inn til Norge, i jakten på et bedre liv, på lykken. Som om ikke alle mennesker søker lykken. Som om det skulle være noe galt med dét.

Som om ikke det ville være mer kritikkverdig dersom en far eller mor ikke gjorde det som sto i deres makt for å sikre sine barn en best mulig framtid. Om det så skulle skaffe dem dårlig omtale i norske medier. Og som om ikke både opposisjonelle, menneskerettighetsforkjempere, studenter, rikfolk, fattigfolk og kommende gulvvaskere i Norge er lykkejegere.

Som om det går an å skille mellom økonomiske og «reelle asylsøkere». Som om det er noe galt i å søke opphold hvis man er fattig eller bare ønsker et bedre liv, altså mer lykke – ved aktivt å søke opphold i et annet land, som man da ønsker å gjøre til sitt eget.

For hva skal vi så da kalle dem som passer på at folk og barn flest ikke får passere grensene å søke om opphold i landet? Lykkehindrere? Lykkepassere?

Hjelpende smuglere

La oss se på et annet ord: «Menneskesmuglere».

Smuglere, slike som i Arthur Omres roman av samme navn? Slike helter som hjalp jøder og andre nordmenn over til Sverige på flukt fra nazistene under andre verdenskrig? Eller slike som hjalp opposisjonelle ut av det gamle kommunist-Sovjet, eller over muren og vekk fra Øst-Berlin?

Nei, nå er det igjen snakk om kyniske utlendinger. Menneskesmuglerne som hjelper ulykkelige lykkejegere til lykkelandet Norge. Også dét er nå blitt galt og kritikkverdig. Flyktningene selv kaller dem vel å merke ikke smuglere, men for «hjelpere».

For hvem er det som egentlig er de umoralske? De som vokter grensene eller de som krysser dem? Dette handler ikke bare om hvem som har makt, men hvem som har definisjonsmakt. Bare det å bruke et begrep som menneskesmugler, sier mer om brukeren enn om den reelle situasjonen.

En av landets store aviser kjører en serie på disse mistenkelige smuglerne. Og en av de som blir trukket fram, nærmest som lykkejeger, er iranske Malis. Hun brukte ti hjelpere, som hun kaller dem, på reisen fra Iran via Tyrkia til Norge. Malis flyktet fra regimet i Iran, som norske oljeselskaper samarbeider tett med. Men blir hun og hennes hjelpere hyllet som helter?

Nei, de henges ut som lykkejegere og menneskesmuglere. De selv blir i liten grad spurt. Før helt til slutt, i forbiparten. Der kommer det fram at den unge iranske moren takker disse «smuglerne», som de kalles i den norske avisa.

 «Uten dem hadde vi ikke greid å komme oss til Norge,» uttaler hun.

Denne ene setningen sier egentlig alt. Ikke bare om «dem». Men også om «oss».

---
DEL