Leder: Når EU-debatten skader

Den siste uka har vi sett hvordan EU-debatten både kan forkludre Nobelkomiteens arbeid og Norges forhold til omverdenen.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Onsdag ble det igjen gjort forsøk på å reise en EU-debatt i Norge. Under Stortingets spørretime ba Høyres Inge Lønning regjeringen om straks å utrede hvilke følger det får for EØS-avtalen, dersom Island bestemmer seg for å gå inn i EU.

Og det skal man ikke lenger utelukke, etter at den globale finanskrisa har fått øya til å riste mer enn hva vulkanen Hekla har klart på mange år. Over 70 prosent av islendingene åpner nå for et medlemskap i EU, i kontrast til rekordhøye 60 prosent av norske velgere som sier nei til innlemmelsen. Nå er vel å merke ikke meningsmålinger sjelden noen pålitelig rettesnor for hva som er klokt eller moralsk riktig å gjøre. Men i det minste påvirker slikt norske partier på stemmejakt såpass at en medlemskapssøknad også synes uaktuell for den neste Stortingsperioden. Som statsminister Jens Stoltenberg selv påpeker, vil alle aktuelle regjeringsalternativer bestå av partier som er helt eller ganske mye imot et norsk medlemskap, det være seg SV, Sp, KrF eller Venstre.

Selve debatten om Norges forhold til Den europeiske union er det imidlertid ingen grunn til å dempe, selv om det synes klart at det nå ikke vil bli noen realpolitiske endringer – uavhengig av Islands EU-valg. Det er mer vinklingen og perspektivet som trengs endres og løftes. Norges skjebne står og faller ikke med EU. Snarere synes det å være av underordnet betydning hva som vil skje eller ikke med Norge, eller EU, i eller utenfor denne stadig voksende unionen.

Av større interesse er det hvordan Norge, norske politikere og norske organisasjoner kan «gjøre en forskjell» i verden, som utenriksminister Jonas Gahr Støre har som utgangspunkt i sin nye bok. Og da er det vanskelig å følge Ja-sidens monomane argumentasjon om at et norsk medlemskap er det beste. EUs demokratiske underskudd blir mer og mer åpenbart – bare pavevalget synes mer tåkelagt og lite folkelig inkluderende enn utvelgelsen av hvem som skal ha den reelle makt i Brüssel. Norge oppfører seg allerede som et fullverdig EU-medlem i praksis: Som ved at Norge blir presset til en bedre miljøpolitikk gjennom EØS-avtalen. Men også ved at man nå er delaktige i det kontroversielle Schjengen-samarbeidet. Og dagens EØS-samarbeid vitner ikke om at en fullstendig innlemmelse skulle bli noe mindre problematisk, enn si bedre, for noen parter.

Deler av Nei-siden kan anklages for ikke å se lenger enn til Svinesund, men store deler av Ja-siden kan på sin side anklages for ikke å se lenger enn til Bospurus-stredet. Og det er ikke nødvendigvis noe mindre problematisk. Spørsmålet er før det første om man ikke kan påvirke europeisk og global politikk vel så mye utenfor som innenfor det som nå kan være, eller bli, verdens største maktblokk. Det andre spørsmålet er hvordan man skal forholde seg til resten av verden, utenfor EU, som AU (Den afrikanske union).

Og heri ligger de større problemstillinger som savnes i den evige ja-nei-debatten i Norge, nemlig hvordan man skal forholde seg til resten av verden – hvilke allianser man kan eller bør knytte. Og da spesielt hvis man skal fortsette å stå utenfor EU, slik det nå ligger an til i uoverskuelig samtidig. Istedenfor nok en formålsløs EU-debatt, burde man også kunne klare å starte en AU-debatt.

Det holder ikke for Nei-siden bare å stå fast ved et nei til EU. I praksis viser man seg da like EU-sentrert som Ja-siden. Det sentrale spørsmål er hva man sier ja til når man sier nei. Det interessante spørsmål er ikke hvilke allianser og unioner man er imot, men hvilke man er for.

Et eksempel på de lite heldige konsekvenser av de enkle ja-nei-debattene, kom da det forrige uke ble klart at avtroppende stortingspresident Thorbjørn Jagland (ap) skal inn i Nobelkomiteen. Jagland har tidligere skrevet at EU burde få Nobels fredspris – noe som vel også burde gjøre at store unioner som USA og India fortjener det samme – og Nei til EU-leder Heming Olaussen advarer mot at Jagland da blir leder av komiteen. Mest av alt viser vel dette hvor uheldig det er at Nobelkomiteens fem medlemmer fortsetter å være nylig pensjonerte stortingspolitikere. Dette er en partipolitisk utnevnelse som ble innført for nøyaktig 60 år siden i disse dager, 29. november 1948, slik Fredrik Heffermehl viser i sin siste bok Nobels vilje.

Striden rundt den EU-vennlige Jaglands inntreden i komiteen viser to ting: At Heffermehl har rett, Nobelkomiteens medlemmer bør utpekes på en bedre og mindre partipolitisk vilje, i tråd med Alfred Nobels vilje. Og den viser at vi har behov for en helt ny EU-debatt i Norge.

---
DEL