Leder: Når de døde gråter

USA skulle bare markere 11 år siden den 11. Norge skulle bare feire at de trekker seg ut av Afghanistan. Så smalt det. Her er soldatforbildene vi glemte: Inderne som reddet Norge og Europa fra nazi-Tyskland.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Markering. Liten tue kan velte stort lass, heter det. Det samme kan sies om små filmer. De kan velte et lass av skjør tillit.

Tirsdag 11. september markerte USA, Norge og verden at det er 11 år siden nærmere 3000 mennesker ble drept i USA under Al-Qaida-angrepene der. I nyere tid er det vel bare 33-åringen fra Skøyen som har drept en større andel av et lands befolkning i ett terrorangrep enn det Osama bin Laden og hans undersåttere klarte den dagen. Omtrent 4800 mennesker, 50 prosent flere, måtte bin Ladens menn ha drept i USA 11. september 2001 dersom de skulle ha tatt livet av en like stor andel mennesker som den norske terroristen på norsk jord 22. juli 2011.

Barnedrapsmannen fra Oslo var ikke bare mer direkte bestialsk enn bin Laden i personlig utført djevelskap – han ble på denne svarte fredagen også en større massemorder i kvantitativ forstand, sammenlignet med USA-angrepet ett tiår tidligere.

Mens USA sørget tirsdag, hadde Norge hadde lagt sin markering av Afghanistan-uttrekningen, som formelt er 1. oktober, til selveste 11. september-dagen. Etter sju år med ansvaret i Faryab-provinsen, trekker Norge seg nå ut.

Forsvarsminister Espen Barth Eide (Ap) og forsvarssjef Harald Sunde ledet seremonien i den norskledede militærleiren i Faryab tirsdag. Det ble satt fire signaturer – to norske og to afghanske – og dermed var det slutt for Norges militære nærvær i Faryab. Formelt sett.

«Dette er en spesiell dag. Det er ikke slutten, men begynnelsen på et nytt kapittel i vårt forhold til Faryab,» sa Eide underfundig nok.

Libya-angrepet

Årets 11. september blir nok uansett mer husket for angrepet i Benghazi. USAs ambassadør J. Christopher Stevens og tre andre diplomater ble drept da det amerikanske konsulatet i Libyas nest største by ble angrepet av libysk milits sent tirsdag kveld.

Det er den hatefulle filmen Innocence of Muslims, støttet av den famøse pastoren Terry Jones, som blir brukt som foranledning for angrepet. Hva som egentlig ligger bak, vil tiden vise. Det er verdt å merke seg at Libya nylig hadde det såkalt mest «vestlige» valgresultatet, der sekulære kandidater vant fram blant folk flest. Men det at salafister taper valg, eller at Al-Qaida-grupperinger er skuffet over manglende oppslutning hos libyere flest, gir ikke bare fred.

Uansett er det gledelig at moderate krefter i såkalt arabiske land fordømmer rakettangrepet på USAs konsulat. Og at moderate utenfor arabiske land, som dansk-norsk-israelske Michael Melchior fra det venstreorienterte jødiske partiet Meimad, eller grupperinger i land som Norge, tydelig viser at de ikke stiller seg bak Terry Jones’ hatfilmer – som synes å ha økt konflikt som viktigste mål.

Angrepet medførte at Hamid Karzai, Afghanistans president, avlyste torsdagens besøk til Norge. Spenningen øker i hele regionen. Så hvor står vi, 11 år etter? Et svar fikk vi tirsdag, da TV 2s reporter Kadafi Zaman intervjuet Svenn Bolle. Han er faren til soldat Trond Bolle, en av de ti norske som har mistet livet i Afghanistan det siste tiåret. Og Zaman spør:

«- Han ga sitt liv for Norge?»

Og faren svarer:

«Ja, han gjorde jo det. Men jeg syns jo det er bortkastet.»

Ikke sant

Og reporteren forteller:

«Forsvarssjefen mener oppdraget er fullført. Det provoserer Svenn Bolle.

– Jeg tenker jo at han vet vel innerst inne at det ikke er sant, sier Bolle.»

Og det ligger noen sannhetens ord der. For det har vært uklare mål og midler fra politisk hold lenge i Norge, selv om et enstemmig Storting sto bak krigen helt fra desember 2001. Først nå innrømmer Nato-sjefer som Anders Fogh Rasmussen at militærfokuset var overdrevet.

Hadde man satset på sivile fredsstyrker og ikke-militær gjenoppbygging, kunne resultatet blitt et helt annet. Går man først i krig, må man vite hvorfor, er lærdom nummer én.

(Bilde over til høyre: En soldat med sikh-bakgrunn fra 4th Division i Indian Army, tilknyttet British Fifth Army, i italiensk by i mai 1945. Han har erobret flagg med tyskernes svastika-merke. På veggen bak: Slagordet «Viva il Duce» («Lenge leve Mussolini»). FOTO: WIKICOMMONS.

Noen som visste hva og hvorfor, var «de glemte heltene fra Den andre verdenskrig» – de som faktisk kom fra dagens Afghanistan, Pakistan og India. Hundretusener av menn herfra, mange av dem beste- eller oldefedre til dagens norske borgere, ofret penger, familieliv eller eget liv for å redde Norge og Europa fra Hitlers nazi-Tyskland.

En av de få som har fortalt den historien i Norge, er nettopp reporter Zaman. I mai skrev han på sin blogg på TV 2:

«En mindre kjent del av historien, er bidraget til de «allierte» fra datidens India. En britisk koloni som bestod av nåtidens Pakistan, India og Bangladesh. Ikke mange vet at British Indian Army under den 2. verdenskrig ble den største frivillige armeen noensinne. I 1945 var størrelsen på 2,5 millioner mann. Hinduer, muslimer og sikher som sto på de «alliertes» side. Britene innførte ingen verneplikt, så deltakelsen i British Indian Army var frivillig. De indiske soldatene deltok i kamphandlinger i Italia, Øst-Afrika, Nord-Afrika, Syria, Tunisia, Burma, Hellas og Sicilia. Mer enn 90.000 indiske soldater ga livet sitt i kampene mot nazistene og fascistene i Europa.»

Og så den personlige beretningen:

«Vi lærer ikke om dette på skolen i Norge. Jeg kan litt om det fordi min morfar var offiser i British Indian Army. En enda mindre kjent side er Indias bidrag til britenes krigsfond. Jeg kom over det ved en tilfeldighet da jeg rotet i farfars saker. Der fant jeg en bunke med kvitteringer for «War Fond». Bestefar, som var en passe stor jordeier i Punjab, var en av de som donerte mye penger til det britiske krigsfondet under 2. verdenskrig. Dette var frivillige bidrag og ingen pålagt skatt. I en av dokumentene jeg fant fra 1942 hadde han gitt 955 rupees i donasjon. På den tiden tjente en soldat 10 rupees i måneden.»

(Illustrasjon til høyre: Innbetaling i 1940 fra borger av Gujrat, India, til britenes krig mot Nazi-Tyskland. Kilde: TV 2/Zaman.)

8 årslønner

Zamans bestefar ga altså 8 årslønner, tilsvarende over 3 millioner kroner, for at Storbritannia skulle vinne kampen mot nazistene i Europa. Millioner av indere gjorde det samme. Og slik ble også Norge frigjort fra nazi-styret.

Og over 700.000 av de som vervet seg i Storbritannias indiske armé hadde muslimsk bakgrunn (link til den britiske historikeren Jahan Mahmoods side), slik at de var i flertall i armeen av de som kriget i Nord-Afrika, Italia og Burma (mot Japan). De byene hvor de fleste indere – dette var før delingen i 1947 – ble rekruttert fra, var da også Rawalpindi, Jhelum, Attock og Abbottabad – byen der Osama bin Laden ble drept 1. mai i fjor. Alle disse byene ligger i dagens Pakistan. Kanskje noe å fortelle i norske skolebøker?

(Bildet til høyre: Indiske soldater i British Indian Army hilser på beundrende italienske gutter i San Felice 7. november 1943, på vei til det avgjørende slaget mot de europeiske nazistene. FOTO: IWM.)

For forfedrene til dagens pakistanere og indere var avgjørende i slaget om Europa. 60.000 av dem var på bakken i Italia, over 7000 av dem døde der. Bare i ett slag, om viktige Monte Cassino i mai 1944 – da «8th Indian Infantry Division» var avgjørende for seieren mot tyske tropper – mistet 4000 indere livet. Det var flere enn antall nordmenn som døde av krigen under hele andre verdenskrig.

Forskjellen på datidens indiske soldater i Italia/Europa og dagens norske soldater i Afghanistan/Asia, er at førstnevnte visste hvem de kjempet mot, og hvorfor de gjorde det. De forsto og behersket britenes og europeernes språk, kultur, historie og samtid. De viste og fikk respekt.

Og de vant fram. En gang vil vi kanskje få vite mer om flere vi kan takke for vår frihet og velstand. Og hva det kan lære oss om vår framtid. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 14.09.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL