Leder: Nå står verden for tur

Søndagens helsereform i USA er kun viktig hvis Obama også kan skape reell endring andre steder i verden.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Mange har med rette blitt skuffet over hva som har skjedd, eller rettere sagt ikke skjedd, etter ett år med president Barack Hussein Obama i Det hvite hus i Washington:

Israel-Palestina-konflikten står i stampe. De ulovlige bosettingene øker. Burmas diktaturjunta fester grepet foran årets «valg». Kinas kommunistregime øker overvåkingen på nettet og av opposisjonelle. En folkevalgt leder kan bli kuppet i Honduras uten konsekvenser. Bushs fangeleir på Guántanamo Bay er ennå ikke stengt. Oljediktatorene i Gulfen holder på makten med sine petrodollar. Putin-regimet fester et sterkere grep over sine dissidenter og nærområder.

I en sådan stund kan en helsereform for amerikanere flest, slik den ble presset gjennom av Demokratene med knapt flertall søndag kveld, synes som en mindre viktig hendelse – selv om det innenrikspolitisk sett er et historisk vedtak.

Men den radikalt store forskjellen på liv og død vil dette kun bety for de færreste, i motsetning til hvis noen av de ovennevnte konfliktene ble løst.

Økt støtte

Slik sett er det antagelig det minst viktige problemet Obama har prioritert å få løst først. Men muligens kan helsereformen likevel vise seg å ha vært en riktig prioritering, også i global målestokk, selv om Kongress-striden har besatt nærmest all hans tid det siste året. I det minste har reformen kun vært viktig nok, for en slik kamp, hvis man som en konsekvens da også kan øyne en reell endring utenfor USAs grenser.

Én fordel er at Obama nå står sterkere utad ved å kunne vise til en slik maktpolitisk seier innad. Allerede onsdag kveld kom målingene som viste at 49 prosent av amerikanerne nå støtter reformen, bare ti prosent er skuffet eller sinte. Åtte prosent mente det ikke trengtes noen helsereform i det hele tatt. Hele 66 prosent sier at Obama selv har gjort en god eller svært god jobb gjennom det siste årets tautrekking og krangel mellom Demokrater og Republikanere.

Den andre fordelen ligger i at Obama nå kan rette blikket også mot noe mindre navlebeskuende enn amerikaneres egen mage og navle.

Atomnedrustning

Allerede onsdag kom meldingene om at USA har bedt Tsjekkia om å være vertsland for undertegningen av en ny atomnedrustningsavtale med Russland. Det skal allerede være fastsatt en dato.

Håpet er at en slik avtale mellom USA og Russland kan være undertegnet i Praha før Obama inviterer til toppmøte om atomnedrustning 12. april. Obama og president Medvedev skal visstnok bare trenge en formell samtale for å ordne de siste detaljene. Det gir håp.

Det er også håp om en mer håpefull utvikling med hensyn til Israel og Palestina. Den siste tidens ordkrig mellom Israel og USA, om den manglende byggestansen på Vestbredden, må vel å merke ikke være en ulempe. Problemet har stor sett heller vært at verken USA eller andre Nato-land har våget ta et tydelig oppgjør med de overgrep Israels regjering har stått for.

Énstatsløsning best

Det er likevel begrenset hvor mye «håp» eller «endring» det kan bli i USAs forhold til Israel i nærmeste framtid. Dessverre blir ennå ikke en én-statsløsning vurdert og drøftet på toppnivå, slik her foreslått tidligere, selv om stadig flere holder fram dette som en mer farbar vei framover.

Tirsdagens hemmeligholdte møte mellom Obama og statsminister Benjamin Netanyahu kan nok åpne opp for nok en ny, tradisjonell, tostatsorientert fredsprosess.

Men noen ekte endring kan ennå ikke skimtes for palestinere flest. Enn så lenge har Obamas endring bare kommet amerikanerne til gode.

---
DEL