Leder: Mye å gjøre

Hva driver egentlig norske politikere med når de ikke har tid til å møte statsministre eller få med seg debatter om ekstremisme?

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Besøk. Arbeidernes dag, Kristi himmelfartsdag, frigjøringsdag, veterandag, grunnlovsdag og pinsedager. Og så helger innimellom.

Jo, da. Mai måned er i norsk kalender fullstappet av røde dager og inneklemte arbeidsdager, som lett blir omgjort til innklemte helger. Man kan få tidsklemme av mindre, så mye fri og så mange frigjørende muligheter som følger med kom mai du skjønne milde. Også her i Ny Tid kan slikt merkes, med kortere trykkefrister, færre sider og eventuelt postforsinkede utgaver av vår ukepublikasjon.

Men kortere arbeidsuker eller ei: Det kommer jevnlig storfint besøk til dette landet, også i mai. Dessverre får ikke alle like mye oppmerksomhet, selv ikke fra våre folkevalgte. Som da vi mandag denne uka satte oss ned med tibetanernes folkevalgte politiske leder: statsminister Lobsang Sangay. Han vant en majoritet av stemmene under de tibetanskættedes valg i april 2011. Den 45-årige lederen av tibetanernes eksilregjering har en doktorgrad i jus fra Harvard, der han nå også underviser.

Sangay kom til Norge direkte fra USA, der han har hatt møte med lederen av Representantenes Hus i Washington D.C., republikanernes John Boehner. De to drøftet hvordan man kan legge mer press på kommunistregimet i Beijing, for å få slutte på den økende kulturundertrykkelsen: Tibetanske innbyggere og bygninger i Lhasa er under sterkt press. Over 100 tibetanere har satt fyr på seg selv det siste året i protest mot kinesiske myndigheters undertrykkelsespolitikk. Målet er å få Beijing-regimet til å gjenoppta dialogen for en fredelig løsning på Tibet-konflikten, 54 år etter at Dalai Lama måtte flykte.

Valgkampforklaring

Sangay har også hatt nær kontakt med John Kerry, John McCain og Nancy Pelosi – de mest kjente politikerne i verdens mest mektige demokrati. Men hva så med hans møte med norske politikere, de være seg på Stortinget eller i Regjeringen?

«Å, nei. Du vet, det er jo fullt kjør med valgkamp her i Norge nå, så jeg fikk forklart at ingen derfor hadde tid til å møte meg. Og det forstår jeg,» svarte Lobsang Sangay på vårt spørsmål.

Og vi, muligens litt for ærlige, svarte: «Valgkamp? Nei, det begynner i praksis ikke før i august. Flere av de 169 stortingspolitikerne rett over gata bør da ha tid til å møte Tibets folkevalgte stasminister nå i mai?»

Sangay ble stille. Tibets statsminister så et et sekund både forundret og lei seg ut. Så ble han smilende og diplomatisk igjen, begynte snakket om andre ting. Han fortalte hvor glad han var for Nobelkomiteens fredsprisutdeling til Liu Xiaobo i 2010.

Vi undret så på om Beijing-regimets reaksjon på den prisen kan ha gjort norske politikere ekstra varsomme med ikke å legge seg ut med kommunist-Kina – at målet nå de siste par årene snarere er å reparere det forholdet nobelkomiteen skal ha surnet? Sangay svarte at det burde være tvert om: USA er enda mer avhengig av Kina enn det Norge er, men Barack Obama møter Dalai Lama og handelen bare øker: Kina er nemlig langt mer avhengig av det såkalte Vesten enn vi tror, mente Sangay.

Demokratiske land kan nemlig tåle stagnasjon, og endog økonomisk tilbakegang, det blir i tilfelle bare regjeringsskifte av det. I Kina er det verre: Det er hele statens maktgrunnlag som vil kollapse dersom den økonomiske veksten skulle falle under eksempelvis seks prosent i året.

– Ta ansvar

Men også andre enn Tibets statsminister kan politikerne ta seg tid til å møte. «Høyreekstreme krefter er igjen i bevegelse i Europa. Vår egen historie minner oss om at vi ikke må sove, men ta ansvar i tide, hjemme så vel som ute,» skrev utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) i en svært betimelig kronikk i Aftenposten 13. mai.

Kronikken tok for seg det voksende hatet mot Europas minoriteter. Bakgrunnen var UDs egen konferanse om høyreekstremisme, hatkriminalitet og minoriteter i Europa i Oslo 14.-15. mai. Mens Eides konferanse la vekt på eksperter, forskere og sivilt samfunn, og ikke inviterte stortingspolitikere, kommer sjansene for landets folkevalgte 22. mai. Da arrangeres Nasjonal konferanse om ekstremisme i Kristiansand. Konferansen Ekstremisme fra det lokale til det global, samler deltakere fra inn- og utland. Over 500 er så langt påmeldt, men NRK Sørlandet meldte imidlertid tirsdag at «de som styrer landet er nesten fraværende». Bortsett fra Åse Michaelsen (Frp) fra Vest-Agder er ingen politikere påmeldt konferansen.

«Alle har fått kunnskap om konferansen, men de kan ha det fryktelig travelt. Jeg stiller meg likevel undrende til at de ikke prioriterer dette, siden dette er den første konferansen av dette slag i landet», uttaler kriminalforebyggende koordinator i Kristiansand, Olaf Haugen, til NRK.

Ukjent festival

Nylig skrev Ny Tid om hvordan norske kulturpolitikere også uteble fra filmfestivalen Arabiske Filmdager i april, trass i at den ble arrangert rett ved Stortinget og Rådhuset. Nestlederen i i Stortingets kulturkomité, Øyvind Håbrekke (KrF) innrømmet at han ikke engang visste at det fantes en slik arabisk filmfestival.

Så kunnskapsrike er ikke norske folkevalgte at de ikke ville ha utbytte av et møte med en tibetansk statsleder, arabiske filmdager eller debatter om ekstremisme.

Rødts Erling Folkvord påpekte i fjor at Stortingets ferie fra begynnelsen av juni til oktober var et demokratisk problem: «Det at Stortinget skal slutte litt tidligere enn elevene på skolen, og starte opp igjen en og en halv måned etter skolen, er jo ingen naturlov,» uttalte han til Nettavisen.

Folkvord beskrev en ujevn arbeidsfordeling: I januar, februar, mars og deler av april var det nesten ikke behandling av viktige saker. Så var det råkjør i to måneder, fram til midten av juni. Han konkluderte: «Det var intense uker med veldig mange viktige saker som ble dunket igjennom, med korte frister og lange møtedager. Så det ble vanskelig å få til en seriøs behandling. Det er jo slik de som styrer vil ha det. Det gir mulighet for å dunke gjennom saker veldig raskt, uten at folk får tid til å sette seg inn i det. Det er en veldig udemokratisk arbeidsstil.»

Det ville tjent landet og politikerne til ære dersom de i det minste kunne planlegge arbeidsåret slik at de fikk med seg det viktigste rett utenfor deres egne kontordører. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 16.05.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL