Leder: Monokulturalismens død

De siste ukene har vi opplevd monokulturalismens død i Norge. Men det betyr ikke at kampen mot mangfoldet og for enfoldet er over.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

LEDER I NY TID 04.03.2011

Swahili. Hvis vi skal velge ett tidspunkt der det norske folk offisielt kåret seg selv til flerkulturelle, og viste at de var stolte av det, så må det bli kvelden på denne datoen:

12. februar 2011.

Det var denne dagen nordmenn flest ga den definitive dommen: Forhåndsfavoritten Stella Nyambura Mwangi (24) ble stemt fram som Norges representant til Eurovision Song Contest 2011, bedre kjent som Melodi Grand Prix. Og det spesielle er ikke bare at Mwangi er født i Kenya, vokst opp på Eidsvoll, og så blir første fargede soloartist som skal representere Norge i kontinentets største tv-produksjon.

Nei, det mer spesielle er sangen Mwangi vant med: «Haba Haba.» Inntil forrige måned var sangtittelen utelukkende tilknyttet nasjonaltrubaduren Lillebjørn Nilsen, som i sin barnesang fra 70-tallet hadde et noe annet perspektiv på verden. Nå er ordene blitt tilknyttet dette refrenget:HISTORIKER : Snorre Sturlason (1178-1241) - skrev at norske konger stammer fra samiske Snøfrid og at norsk kultur er fra Tyrkia. FOTO: WIKI

«Haba, haba, hujaza kibaba.»

Som altså er swahili. Og hovedteksten, som handler om Mwangis lærdom fra sine afrikanske bestemødre, er på engelsk.

Mindre «norsk» blir det ikke. Eller: Mer norsk blir det ikke. Begge påstandene er nok riktige.

For når flertallet av det norske folk klart foretrekker denne sangen, «som sin egen», framfor «rockete» finalemotstandere eller en samiskdominert ungdomsgruppe – så sier det ikke så mye om Mwangi. Det sier noe om folk flest. Og det viser at flertallet ikke er så fremmedfiendtlige som de hyppige medieframstillingene og politikerutspillene skal ha det til.

HISTORIKER : Snorre Sturlason (1178-1241) – skrev at norske konger stammer fra samiske Snøfrid og at norsk kultur er fra Tyrkia. FOTO: WIKI

Kulturelt etterslep

Det norske folks omfavnelse av «Haba Haba»-sangen vitner ikke bare om at nordmenn er flerkulturelle. For det har vi alltid vært. Men det viser at folk flest nå også synes å ha akseptert at mangfold er bedre enn enfold. Og ikke minst at flertallet går aktivt inn for å støtte minoritene – enten fordi de bare elsker det såkalt multikulturelle eller fordi de bare ser Mwangi som helt naturlig.

Derfor vinner de multikulturelle fram gang etter gang i tv-kanalenes anonyme avstemninger: For der bestemmer folket. Men derfor taper det flerkulturelle ennå i de blendahvite regjeringskontorene, akademia-debattene eller medieframstillingene: For der bestemmer ennå en konservativ majoritetselite som frykter fordommene til folk flest.

Samtidig er dagens avsluttende kulturkamper ikke så underlig: Vi har et fått såkalt «kulturelt etterslep». Norge og nordmenn er både flerkulturelle og stolte av det, men språket og forestillingene våre er ennå ikke oppdatert til en ny verden. En ny verden der det er kineserne som satser mest på grønn energi og som styrer verdensøkonomien – en verden der det er araberne som synligst står på barrikadene for demokrati. En verden der en jente på fem fra Nairobi kan flytte til Eidsvoll og noen år senere bli det snøkledte landets representant i Tyskland, med en mulig finale 14. mai, rett før grunnlovsdagen.

Det er ikke rart Thomas Prestø i Agenda X kunne konkludere slik i sin Ny Tid-spalte sist uke: «Er vi privilegerte, med frihet til å være norske og til å benytte oss av styrken fra alle våre kulturer? Ja, det er vi. Og vi elsker hvert sekund.»

Mwangis seier er beviset på monokulturalismens død – dette forsøket på å dytte en rendyrket, enkulturell nasjonalisme over folk. Dermed ikke sagt at alle problemene er overstått.

Ironisk nok startet Klassekampen 12. februar, samme dag som Mwangi vant, en serie med temaet:

«Står multikulturalismen som ideologi for fall? Og hvordan står det egentlig til med den norske nasjonale identiteten?»

Og avisas vinkling på den store Grand Prix-dagen lød: «Faller multikulturalismen? Den siste tida har en rekke statsledere i Europa proklamert multikulturalismens død, samtidig som de har åpnet for et større fokus på nasjonal identitet.»

Snorre og HårfagreSULTAN : Saladin (1137-1193) - kurdisk-muslimsk hærfører som sparte korsfarerne i Jerusalem og ble hyllet i middelalder-Europa. FOTO: WIKI

En lang rekke mediekommentatorer, som Halvor Tjønn i Aftenposten, hang seg nemlig på britenes konservative statsminister David Cameron og hans famøse München-tale – som erklærte «multikulturalismens død».

Slike politiske og mediale utspill vil vi nok se mer av opp mot kommunevalget. Men den gode nyheten er at nordmenns utadvendhet ikke er noen nyhet: For 1200 år siden valgte Harald Hårfagre samiske Snøfrid til sin favorittkone, og samekvinnen ble så stammor til den norske kongerekka. I Snorre Sturlassons norske kongesagaer hylles samenes innflytelse gjennomgående. Mens Den yngre Edda ærer æsene («asiamennene») og tyrkerne for deres innvandring til Norge og opprettelsen av lov og orden.

SULTAN : Saladin (1137-1193) -kurdisk-muslimsk hærfører som sparte korsfarerne i Jerusalem og ble hyllet i middelalder-Europa. FOTO: WIKI

Og nasjonalikonene Wergeland, Welhaven, Bjørnson, Ibsen og Nansen? De hadde mest én ting til felles: Deres internasjonale utsyn og hyllest av en mangfoldig verden.

Norge er da også et land av sjøfolk og andre reisende. Det nye er ikke at Norge er flerkulturelt og mangfoldig. Det nye er frykten for det flerkulturelle og mangfoldige. Det nye er kreftene som kjemper for et mer enkulturelt og enfoldig Norge.

Men samtidig bør heller ikke frykten for disse ta overhånd. 7. mars begynner Saladindagene i Oslo, for tredje året på rad. Dette imponerende tiltaket fra Thorvald Steen viser at også akademia og forfattere flest kan være i forkant av den nye verdensforståelsen, som en Snorre av vår tid.

I år sprer Steens Saladindager seg til Stockholm og Istanbul, der det også blir arrangementer. Hvor stolt ville ikke Snorre, den kurdiske Saladins samtidige, ha vært. Eller Hårfagre. Kulturarven ivaretas ved at noen tar vare på ekte norsk historie, som Mwangi og Saladindagene nå er en sentral del av.

---
DEL