LEDER: Monarki for fall

Avgang. Det kan på sikt bli en historisk hendelse vi opplevde denne uka:

Den 2. juni sa nemlig Juan Carlos Alfonso Víctor María de Borbón y Borbón-Dos Sicilias (76) fra seg tronen i Spania. Den nevnte herremann er bedre kjent som Juan Carlos I, som altså mandag gjorde det kjent at han ønsker å abdisere. Det var på tide.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den spanske kongen gis ofte æren for å ha «sikret demokratiet» i Spania. Men det var ikke noe verre enn at han tok over som statsoverhode da Franco døde i 1975 – og de første tre årene styrte Carlos da også eneveldig, først fra 1978 ble Spania et konstitusjonelt monarki.

Carlos ble da også i 1969 utpekt til prins av den fascistiske diktatoren Franco, og de to hadde et ikke helt uproblematisk forhold.

Også siste rest av monarkier i Vest-Europa er en underlig forsamling – det være seg en sutrete prins Henry og en kjederøykende dronning i Danmark, en lunefull og eskapistisk konge i Sverige eller den tilsynelatende åndsfraværende og intetsigende kong Harald av Norge.

Carlos er ikke noe bedre. Ikke bare gjør han krav på tittelen «konge av Jerusalem» – over 700 år etter at dette korsfarerkongedømmet i dagens Israel falt til mamelukkene i 1291. Det har vært populært blant sære, søreuropeiske monarker og grever å gjøre krav på dette kongedømmet, men det er godt gjort av Carlos å kreve Jerusalem også i 2014. Ikke til å endres over at han drar på luksussafarijakt i Afrika midt under Spanias verste økonomikrise i moderne tid.

Synker. Da er det ikke til å undres over at oppslutningen om monarkiet i Spania bare var på 49 prosent i januar. De siste dagene har titusener gått ut på gatene i Madrid, Barcelona og andre spanske byer for å kreve en slutt på monarkiet. De ønsker seg et fullverdig demokrati isteden, slik som på Island eller i Finland: Land der statsoverhodene ikke arver tittelen, men hvor de blir valgt.

Gammel vane er vel å merke vond å vende. Så sjakktrekket til Carlos var å la sønnen, prinsen av Astrurias, ta over. Felipe VI er vel å merke den tredjefødte, med to eldre søstre, men hva har vel likestilling og modernitet med et kongehus å gjøre? Da skulle i tilfelle jo Märtha Louise blitt Norges dronning, istedenfor at hun på diskriminerende vis overlot statsoverhoderollen til lillebroren.

Protestene i Spania vil nok ikke bli store nok til å nekte Felipe å bli innsatt som Spanias nye konge den 18. juni. Men på sikt er det håp om at denne sentrale patriarkalske og dette antidemokratiske karaktertrekket forsvinner fra de siste monarkier. I Spania svekkes morakiet ytterligere av Katalonias selvstendighetstrang. I Storbritannia kan kravene igjen øke, spesielt hvis Skottland sier nei til fortsatt union med England til høsten. I Sverige kan de leve en stund på ny barnefødsel, men etterhvert vil republikanerne også der kunne få ny vind i seilene.

Norsk valg. Og her i Norge kan kronprins Haakon Magnus (40) gå foran. Han burde – før han arver Norges trone fra sin far – stille til valg, som sin danske og innvandrende oldefar i 1905.

For hvis Haakon i 2014 er så populær som det sies i dette landet, så bør han jo også si og gjøre som sin oldefar, som han er oppkalt etter. Det er også «dyrt for skattebetalerne», som det er populært å si, å gi kost, losji og apanasje til kongefamilien hvert eneste år.

Det trengs et tydeligere «radikalt ja» til demokrati og republikk i Norge. Men usunne vaner er som kjent blant de verste å vende.

---
DEL