Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Leder: Mennesket blant oss

Det var ikke helgenglorien som gjorde Nelson Rolihlala Mandela (1918-2013) stor, men hans menneskelighet. Det er fort gjort å glemme alle Mandelas svakheter.

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Minnestund. Etter tirsdagens storslagne minneseremoni i Johannesburg, ble Nelson Mandelas kiste kjørt gjennom Pretorias gater onsdag.

Fram til fredag 13. desember vil man i Sør-Afrika få anledning til å ta et siste farvel med det 20. århundrets siste store lederemne: For Mandela står i tradisjonen fra Mahatma Gandhi og Martin Luther King jr., som Barack Obama påpekte i sin minnetale tirsdag.

- annonse -

Gandhi, King og Mandela er da også forbundet gjennom nettopp kampen mot diskriminering, mot sosial urettferdighet og for menneskerettigheter. Deres kamper virker så selvfølgelige i dag at selv deres tidligere motstandere nå må hylle dem.

Med Mandelas død 5. desember er ringen på mange måter sluttet. For det var oppholdet i Sør-Afrika som var spiren også i Gandhis ikkevoldskamp rundt forrige århundreskifte.

Søndag 15. desember blir Mandela begravet i hjemlandsbyen Mvezo, 95 år og fem måneder etter at han ble født der ved østkysten, 18. juli 1918. Mange flott ord er sagt om Mandelas de siste dagene. Og med rette. En ting er at han tilga sine overgripere og skapte forsoning etter at hans slapp ut etter 27 år i fangenskap den 11. februar 1990. Og noe annet at han skapte den forsoning i eget land på 1990-tallet og ble det symbolet verden da trengte, ved slutten av det 20. århundre. Vel så imponerende er det at han i 1999 frivillig ga fra seg makten etter én periode som president. Slik statsmannskunst gjør ham til et forbilde for flere, i tradisjonen fra Solon for 2500 år siden.

Samtidig er det viktig å huske på at Mandelas offer ikke var unikt, slik forfatter Guro Sibeko påpeker i ukas utgave av Ny Tid. Det er mange «mandelaer» i Sør-Afrika. Mange som har ofret år av sine liv i fengsel, eller som har gitt sitt eget eller sine barns liv.

Nedlatenheten

En mindre kjent side ved Mandela er nok hans aristokratiske nedlatenhet, som en slags kombinasjon av hans høvdingbakgrunn og hans britiskinspirerte juristbakgrunn. Også undertegnede var på 1980-tallet blendet av Mandelas mytiske storhet – noe som også ga seg utslag da vi var et drøyt dusin antiapartheidaktivister som tok han imot ved VIP-utgangen på Fornebu flyplass en solfylt augustdag i 1990. Også under møtet på Folkets Hus 17. mai 1992 framsto Mandela for mange som en nærmest umenneskelig åpenbaring.

Men undertegnede så også hans mer bistre og lite imøtekommende sider, som ble mer synlig da han nærmet seg maktens tinde. Slik det for eksempel viste seg på pressekonferansen da han mottok Nobels fredspris i desember 1993: Mandela svarte da avvisende til å ta det første steg for økt forsoning med zulu-leder Mangosuthu Buthelezi og hans rivaliserende Inkhata Freedom Party. Riktignok var datidens voldelige konflikter regissert av apartheidregimet. Og muligens var det strategisk riktig av Mandela å spille noe høyt spill i en sådan stund, før det første frie valg i 1994. Men det viser også at han kunne være en påståelig og til tider sta statsmann.

For Mandela var ingen Gandhi i kjortel, ei heller en pastor som King. Mandela var juristen som kom til å lede ANCs væpnede fløy Umkhonto we Sizwe, for slik å gå vekk fra den gandhiske ikkevoldsfilosofien i sin kamp mot apartheidregimet. Mandela var den venstreorienterte sosialisten som sto fast på sine prinsipper og som vokste med oppgaven.

Men Mandela mislikte ofte kritiske spørsmål. Og han kunne være nedlatende på tomannshånd, nærmest overklassebritisk i sin framtoning, spesielt når samtalen ikke dreide dit han ønsket. Men det å framstå trivelig er da heller ingen varig eller viktig egenskap. De verste diktatorer kan framstå som hyggelige. Det sentrale er hva man gjør mot andre, ikke hvordan man presenterer seg selv. Og i handling har Mandela gjort både sitt land og vår verden en stor tjeneste.

Mange mandelaer

For svakhetene i Mandelas personlige karakter, slik hans kone Winnie Mandela også kunne oppleve, er snarere en styrke. For det viser at Mandela var et menneske, tross alt. Og nettopp det gjør ham større. Han overvant både de ytre og indre demoner.

Slik ble han en legende. Få mennesker i verdenshistorien vil kunne klare å oppnå den samme forbildestatus og få den symbolkraft Mandela klarte. Slik ble han et forbilde for de mange. Og det trengs. For viktigere enn én stor Mandela, er de mange små mandelaer. Og de er det mange av i Sør-Afrika.

Derfor kan det fort skje at det tidligere diktaturet, som nå har fått en forbilledlig grunnlov og progressive rettigheter for homofile, vil gjøre det bedre uten Mandela enn med han.

Det er nå både sørafrikanere og nordmenn flest kan vise om vi har lært. Vi står alene igjen nå, uten Mandela blant oss. Men samtidig får flere muligheten til å stå fram som nye forbilder. Eller som slagordet lød: «Amandla awethu!», makt til folket.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 13.12.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

Dag Herbjørnsrud
Tidligere redaktør i NY TID. Nå leder av Senter for global og komparativ idéhistorie.

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Journalistikk / Gravejournalist Seymour Hersh - et forbildeBlant de beste, troner den amerikanske journalisten Seymour Hersh (83). Han svertes fra både høyre og venstre flanke – men angrer ingenting.
Varsling / Regjeringen styrket ikke varslervernetRegjeringen fulgte ikke opp varslingsutvalgets forslag, verken om eget varslerombud eller egen varslingsnemnd.
Økonomi / Nordisk Socialisme – På vej mod en demokratisk økonomi (av Pelle Dragsted)Dragsted har en række forslag til hvordan lønmodtagere kan få en større del af «samfundskagen» – f.eks. ved at lukke dem ind i virksomhedernes direktionslokaler.
Fns sikkerhetsrÅd / Official Secrets (av Gavin Hood)Katharine Gun lekket informasjon om NSAs forespørsel til den britiske etterretningstjenesten GCHQ om å spionere på medlemmer av FNs sikkerhetsråd i forbindelse med den planlagte invasjonen av Irak.
3 bØger om Økologi / De Gule Veste har ordet, … (av Mads Christoffersen, …)Fra de Gule vester kom nye former for organisering innen produktions-, bolig- og forbrugsfunktioner. Og med «Degrowth», startende det med helt enkle aktioner som beskyttelse af vand, luft og jord. Og hvad med det lokale?
Samfunn / Colapso (av Carlos Taibo)Mye peker på at et definitivt sammenbrudd nærmer seg. For mange mennesker er kollapsen allerede et faktum.
Radikal chic / Postcapitalist Desire: The Final Lectures (av Mark Fisher (red.) introduksjon ved Matt Colquhoun)Skal venstresiden noen gang bli dominerende igjen, må den ifølge Mark Fisher omfavne begjærene som har vokst frem under kapitalismen, ikke bare avfeie dem. Venstresiden bør dyrke teknologi, automatisering, redusert arbeidsdag og populære estetiske uttrykk som mote.
Klima / 70/30 (av Phie Amb)Åbningsfilmen på Copenhagen DOX: de unge påvirkede politikkens klimavalg, men Ida Auken er filmens vigtigste omdrejningspunkt.
Thailand / Fighting for Virtue. Justice and Politics in Thailand (av Duncan McCargo)En magtfuld elite i Thailand – Myanmars naboland – har det seneste årti forsøgt at løse landets politiske problemer med domstolene, hvilket blot har forværret situationen. I en ny bog advarer Duncan McCargo mod «retsliggørelse».
Surrealistisk / The Seven Lives of Alejandro Jodorowsky (av Samlet og kuratert av Bernière og Nicolas Tellop)Jodorowsky er en mann full av kreativt overmot, grenseløs skapertrang og helt uten ønske eller evne til å gå på kompromiss med seg selv.
Journalistikk / «Stinkjournalistikk» mot varslereProfessor Gisle Selnes skriver at Harald Stanghelles kronikk i Aftenposten 23. februar 2020 «ser ut som en støtteerklæring, [men] ligger som en ramme rundt det forterpede angrepet på Assange». Han har rett. Men har Aftenposten alltid hatt dette forholdet til varslere, som for eksempel i tilfellet Edward Snowden?
Om Assange, tortur og straffNils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff, sier følgende om Assange:
- Advertisement -

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte