Leder: Menneskefrykterne

Det er ingen skam å bryte norsk lov, hvis det kan redde bare ett barn fra et morderisk regime. Sivil ulydighet er en bedre norsk verdi enn usivilisert lydighet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

At leve er – krig med trolde

i hjertets og hjernens hvælv

At digte – det er at holde

dommedag over sig selv.

Ordene tilhører Henrik Ibsen (1828-1906), denne dikter som ikke forlot Norge uten å få varige mén. Disse linjene inngikk i Ibsens diktsamling fra 1877, som han da også skrev i utlendighet, i dagens Tyskland og Italia.

Å leve er å krige med troll, det kan mange i vårt land bevitne i disse dager. Trollet er Regelverket. Og det sprekker hvis det får dagslys på seg.

For det er ikke bare diktere som holder dommedag over seg selv. Det gjør ikke minst norske politikere. Og dermed også vi alle: Velgere, aktivister, folket. Vi er alle bødlene i vår tid. Det er vi som kan la nåde gå for rett.

Den siste uka har vi sett sivilsamfunnet ta ansvar der det offentlige har sviktet. Fra det unnseligste bysmug og den karrigste knaus har de dukket opp: Småbarnsmoren Leah som skal tvangsdeporteres til Italia og ny prostitusjonsfare. Lille bergenske Nathan (6) som justisminister Grete Faremo (Arbeiderpartiet) vil sende til det brutale Zenawi-regimet i Etiopia, selv om det onsdag ble det klart at han får saken sin rutinebehandlet på nytt av UNE.

Organisasjoner som Foreningen av tolvte januar, NOAS og Antirasistisk Senter, og sivilbefolkningen som er naboer til de som skal tvangsutsendes, samt journalister som skriver om konsekvensene av myndighetenes politikk: Alle disse har æren for at sakene er kommet fram, slik at en opinion dannes. Muligens vil statssekretærene en gang se at de har mer å tape på å kaste barn ut til vår tids konsentrasjonsleire og fengsler enn de har å tjene på det samme. Det er opp til oss nå.

Lite er vel mer usmakelig enn at «innvandringspolitiske hensyn» skal ha noe som helst å si når et ungt asylsøkerbarns søknad skal behandles. Men slik er det blitt. Fordi vi ikke har sagt ifra tidligere, eller tydeligere. Fordi vi har stemt og ytret oss som vi har de senere år. Vi har først og fremst oss selv å takke.

450 barn i Norge har fått endelig avslag på sine søknader om asyl. Barnet Neda Ibrahim har bodd ni år på asylmottak. Men det norske samfunn har ikke våknet, før nå. Hvis dette er umenneskelighet satt i system, så er det vi som har unnlatt å stanse det.

Solidaritet mot Norge

Onsdag ble det meldt at et flertall på Stortinget nå går inn for at asylbarn med avslag får sine saker behandlet på nytt etter den kommende stortingsmeldingen, «Barn på flukt», som stadig utsettes. Press fra populistene i Frp er det sterkeste virkemiddelet mot Ap-makten.

For det var andre tider da statssekretær Torgeir Larsen dro til Addis Abeba 26. januar og undertegnet en returavtale med minister Berhane Gebre-Christos. Målet var å tvangsutkaste flest mulig etiopiske flyktninger, opptil 400, til dette regimet. Men intet annet land i Europa har en slik avtale med diktator Meles Zenawi, som har styrt Etiopia siden 1991.

Fristen for å reise frivillig var 15. mars. Fra og med 16. mars står politiet klar for å sende etiopiske barn, kvinner og menn ut. Vi bør gjøre mer enn å signere opprop.

Faksimile: ecadforum.com

Ute i verden legges Norge nå merke til. Datoen 12. mars ble erklært som «World Wide Solidarity Day with fellow Ethiopians in Norway». I New York fikk Norges FN-ambassadør overrakt underskrifter fra amerikanere mot tvangsdeporteringen. Har vi intet lært fra Akerhuskaia 26. november 1942?

Også nå, som under krigen, sier man altså i USA: «Look to Norway!» Men av helt andre grunner enn de ærefulle.

For hva var det Regjeringen smilte for to måneder siden: «Vi er veldig glade for at vi nå har inngått en avtale som vil fremme retur til Etiopia,» uttalte statssekretær Pål K. Lønseth i Justis- og beredskapsdepartementet til Regjeringen sine nettsider, da avtalen ble undertegnet.

Slike kyniske gledesutbrudd fra en statsansatt burde vi være spart for i et folkestyrt land. Statssekretæren jubler fordi han tror at «innvandringspolitiske hensyn» vil kunne sikre hans parti flere stemmer, slik at han kan få fornyet stillingen sin ved valget neste år. Jobb nummer 1 burde være å sikre at ingen offentlig tjenestemenn får arbeidet sikret ved å kunne spille på andres fordervelse. Russisk rulett får man bedrive i fritiden, og ikke med andres liv.

Bryt loven

26. januar-avtalen med Etiopia-regimet, undertegnet dagen før Den internasjonale Holocaustdagen og på Benjamin Hermansens dødsdag, mangler legitimitet. Den er ikke undertegnet i vårt navn. Sivil ulydighet blir da en mer rettmessig handling enn blind lydighet.

Et forbilde er den svenske piloten som 26. august 2011 nektet å lette fra Arlanda på vei til Teheran. Han nektet å fly den dødsmerkede opposisjonelle Ali Mansouri (28) til Iran-regimet, tross ordre. Piloten visste at han ville bli medskyldig. At han neppe ville få sove godt igjen. Og han så protestene fra demonstratene. Han hadde lært av Nürnberg-prosessene: Det er ikke bare å si at man «fulgte ordre». Eller: «Vi visste ikke».

De er modige, og fortjener støtte, de mange nordmenn som i dag bryter loven for å hjelpe papirløse til å sikre livet. De som etter 16. mars vil gi barn et mer livssikkert alternativ enn statens tvangsutsendelse til fare eller død i et brutalt Zenawi-regime.

Hvis dette kan oppfattes som en oppfordring til lovbrudd, så er det riktig. Både menneskerettighetene og det norske folks fornuft står over hva utskremte sekretærer får seg til å skrive under på utenlandsturer. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 16.03.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL