Leder: Meninger og mål i 2013

Fra Mali via Algerie til Afghanistan: Det tredje standpunkt har sin plass, 60 år etter.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Standpunkt. Mandag 11. februar kom Regjeringens vedtak om at Norge ikke bidrar med militære styrker til EUs opplæring av Malis hær. Isteden vil Norge vurdere bidrag til en FN-ledet fredsoperasjon, der afrikanske land vil være sentrale – og hvor forhåpentlig annet enn kun militære løsninger vil vektlegges.

Dette virker som en mer farbar vei enn den man slo inn på i Afghanistan utover på 2000-tallet. Der er det gått slik at afghanske tolker har både skutt og kriget for Norge, samt reddet norske soldaters liv, kunne VG avsløre denne uka, men uten at deres innsats for «vårt land» er blitt verdsatt. Tolkene for nordmennene nektes ennå asyl, til tross for at de står i fare for å bli drept i hjemlandet etter at de norske styrkene nå gradvis trekker seg ut. Er det noen som virkelig lever opp til navnet «Norwegian Defence League», og ikke ødelegger det norske ryktet, så må det vel være disse sivile og språkmektige afghanere, som har risikert sine liv for å redde norske soldater i kamp mot Al-Qaida-sympatisører.

I Mali-saken er både SVs Hekki Holmås og Snorre Valen nå høyt på banen: De vil bekjentgjøre det gjennomslag man her tydeligvis har fått i Arbeiderpartiets ellers så EU- og Nato-tro kretser. Dette vitner om ikke annet om at ideene fra en svunnen tid lever, 60 år etter at Orientering og «det tredje standpunkt» ble lansert som en politisk posisjon i det norske landskapet.

Fordomsfri debatt

Den 19. februar er det 60 år siden denne avis hadde sin første utgave. Målet var ikke bare å være en «avis som ubundet av parti- og prestisjehensyn vil drøfte tidens brennende spørsmål,» disse som ord den konstituerende generalforsamlingen i andelslaget Orientering den 28. januar 1953 vedtok at retningslinjene for bladet skulle avsluttes med. Det var den første redaktøren, Sigurd Evensmo (1912-1978) som skrev ned retningslinjene under tittelen «Meninger og mål». Og første avsnitt lyder slik, som trykket på førstesiden av den første utgave:

«Bladet `Orientering` tar sikte på å reise en fordomsfri debatt om norsk utenriks- og innenrikspolitikk. Både når det gjelder opplysende stoff og frisk meningsbrytning føler mange i Norge nå et behov som dagspressen ikke fyller.»

Også på andre områder kan Evensmos ord av i går virke så underlig hjemlige for vår tid. For avisa, som ble en bevegelse og så blant annet et parti, hadde som utgangspunkt at «den dominerende militære tankegangen øker ensrettingen av folkene i de enkelte land, og de opprinnelige, ideelle mål blir sveket». Det er som man kan lytte ut ekkoet av disse ord fra 1953 i Afghanistan-fjellene anno 2013.

Det var ikke alltid lett å stå for et tredje standpunkt, eller en tredje vei, heller i Orienterings tid. Det var jo ikke noen idealstat, heller da, som kunne stå som et forbilde. En slik søken etter ideologiske fyrtårn, det være seg i Hoxhas Albania, i Maos Kina eller i Natos Norge, er da også dømt til å mislykkes. Eller som Evensmo skrev i 1970: Det handler om å «betrakte ethvert jordisk paradis med en viss skepsis».

Så også i dag. Det er beklagelig å se at folk på venstresiden ennå kan betrakte Castros Cuba, over 50 år etter Batista-diktaturets fall, nærmest som et jordisk ideologiparadis, eller som et styre som kan være en nobelpris verdig. I det minste mangler ennå en god del av denne sunne skepsis til eneveldige makthavere vi så ved avisas grunnleggelse.

Mot Sovjet

I Orienterings retningslinjer fra 1953 står det hvordan man forholdt seg til kommunistiske diktaturer:

«Særlig gjør to foruroligende tendenser seg gjeldende. For det ene: Sovjet-Samveldet befester diktaturet istedenfor å avvikle det, ikke bare innenfor samveldet selv, men også i tilstøtende «interesse-områder», samtidig som kommunistpartiene i vest nyttes som brikker i stormaktsspillet.»

Dette er viktige, folkestyrebaserte prinsipper som ofte synes å blitt etterlatt i glemmeboken. For det er ikke slik at bare man er mot Nato, og «mot krig» og involvering, så fører man «det beste» fra Orientering-arven videre. Nei. Det tredje standpunkt handlet snarere om at den «kritiske vurdering av de mellomfolkelige konfliktene vil derfor rette seg både mot Øst og Vest». Det er maktovergrepet og handlingene man først og fremst protesterer mot, ikke mot ideologiske tanker som man av prinsipp måtte mislike.

Barnålstien

En tredje vei er slik noe annet og mer enn en gylden middelvei: Veien har i praksis snarere vært en slynget sti bekledd med barnåler – som kun sporadisk leder en forbi en solfylt glenne i granskogen. Det er ikke slik at «vår fiendes fiende» bør være vår venn. Evensmo hadde på 30-tallet også for en stund latt seg lure av Sovjets propaganda. Aldri mer.

Derfor handler det også i dag om ikke å gjøre at «selv diktaturstater [blir] forbundsfeller for demokratiene», noe vi dessverre ser i dag med land som Saudi-Arabia eller Bahrain. Et tredje standpunkt av i dag bør også være klar for å ta avstand fra voldsorienterte geriljagrupper, det være seg fra Farc i Colombia eller marxistiske drapsmenn i India.

Moralen er vel i 2013 som i 1953: Man skaper ikke fred ved å støtte andre i å krige. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 15.02.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL