Leder: Med frihet til å angripe

Natos rakettforsvar vil ikke gjøre verden tryggere. Derimot gir det Norges allierte større frihet til å gå til krig mot andre land.

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

LEDER I NY TID 26.11.2010: Krigsmaskin. Nyheten kom fredag 19. november. Nato-landene går nå sammen om et nytt rakettforsvar.

Den tidligere så kritiske norske regjeringen har snudd og vil nå at også Norge skal bidra til det omstridte prosjektet. Slik har USAs president Barack Obama omsider vist sin evne til å «å styrke internasjonalt diplomati og samarbeid», for å bruke Nobelkomiteens formulering fra i fjor.

Mens George W. Bush bare fikk Polen og Tsjekkia med på laget, har Obama klart å samle hele Nato om å bygge videre på arven etter Ronald Reagan og den kalde krigen.

Det er verdt å merke seg at USA fortsatt utvikler sitt eget rakettforsvar, som har helt andre dimensjoner enn det som nå skal etableres i Europa. Trolig vil Natos løsning i praksis fungere som et supplement til USAs system.

Når disse kobles sammen, får det amerikanske rakettforsvaret tilgang til radarinformasjon fra Europa, noe USA har ønsket seg lenge. Men amerikanernes eget rakettforsvar vil dominere. Det illustreres også av pengebruken. Natos generalsekretær Anders Fogh Rasmussen regner med å bruke halvannen milliard kroner på rakettforsvaret, i tillegg til investeringer i enkeltland. USA bygger til sammenligning opp et rakettforsvar til flere tusen milliarder kroner, ifølge estimater fra organisasjonen Economists Allied for Arms Reduction.

Hva skal det brukes til?

Planene om å etablere et rakettforsvar skriver seg tilbake til høsten 1944, da Tyskland avfyrte historiens første langtrekkende missiler mot England og Belgia. Det ble klart for amerikanerne at også de var sårbare, og under den kalde krigen ble det brukt enorme summer på å utvikle et forsvar mot atomraketter. De konservative presidentene Ronald Reagan, George Bush og George W. Bush lanserte alle sine satsinger på rakettforsvaret, med støtte fra høyresiden i det republikanske partiet.

På 1990-tallet ble hensikten med rakettforsvaret riktignok omdefinert. Istedenfor å beskytte mot et fullskala atomangrep, skulle det framtidige systemet forsvare USA mot såkalte «røverstater». Iran ble utpekt som den største trusselen. Sant nok er Iran ledet av et brutalt prestestyre. Men det er grunn til å spørre seg om hvilke situasjoner som vil gjøre det nødvendig med et forsvar mot atomraketter fra Iran.

Iran har ikke raketter som kan nå det amerikanske kontinentet. Men amerikanerne tror landet vil skaffe seg dette i løpet av noen år, og innen den tid skal USAs nasjonale rakettforsvar kunne skyte ned interkontinentale missiler. Vel å merke har Iran raketter som kan nå landene helt sørøst i Europa og Israel. Det er disse mellomdistanserakettene Natos system skal beskytte mot. Iran har neppe væpnet dem med atomstridshoder, men frykten er at landet skal evne og ville dette i framtiden.

Det er forståelig at tanken om Iran som atommakt vekker uro. Men det påtrengende spørsmålet, som ingen later til å stille er dette: Hvorfor i all verden skulle Iran sende en atomrakett mot USA eller Europa?

To scenarioer

I vestlige medier framstilles Iran som et uberegnelig og truende land. Det kan sies mye om iranske ledere, men de er ikke fullstendig irrasjonelle mennesker. Det er i det hele tatt usannsynlig at et lands politiske ledere uprovosert vil sende en atomrakett mot verdens mektigste militærmakt eller dens allierte. Resultatet ville trolig bli at Iran ble lagt i grus. Det ønsker iranske politikere og religiøse ledere seg neppe.

Men det finnes et annet scenario, som dessverre virker mer nærliggende. Nemlig at Iran slett ikke sender noen rakett uprovosert, men at det skjer i desperasjon. I USA og Israel har et mulig angrep på Iran vært diskutert lenge. Blir landet først angrepet, og hvis regimet ikke lenger har noe å tape, da kan landet komme til å slå tilbake med alle tilgjengelige våpen. Det er i en slik situasjon USA og Nato kan trenge et forsvar mot raketter. Kort sagt gir rakettforsvaret USA og Nato frihet til å angripe små atomstater med minimal risiko. (Merk at rakettforsvaret, hvis det blir realisert, bare vil fungere mot noen få raketter ad gangen. Et større angrep med avanserte raketter fra Russland, ville sette rakettforsvaret ut av spill på noen minutter. Det er derfor misvisende å kalle det et «rakettskjold».)

Men la oss nå si at Iran eller en annen «røverstat» ville ramme USA med atomvåpen. Vil det da skje ved at man sender en rakett? Nei, mente daværende forsvarssjef Colin Powell i 1990. Han kritiserte utviklingen av rakettforsvaret og hevdet at det var langt mer sannsynlig at en slik stat ville gjennomføre et atomangrep med enklere og mindre risikable midler. For eksempel ved å transportere en skjult bombe på en båt. Hvis Powell hadde rett, betyr det at USAs og Natos rakettforsvar neppe er relevant dersom noen tar seg tid og planlegger et anslag mot Vesten. Systemet er øyensynlig bedre egnet til å beskytte seg mot raketter som skytes ut som svar på et angrep.

Avstandskrigen

Dette gjenspeiler en utvikling vi ser på flere områder. USA og supermaktens allierte utvikler teknologi som gjør det stadig lettere å gå til krig. Rakettforsvaret er ett eksempel. Et annet er hvordan Irak, Afghanistan og Pakistan i dag bombes med fjernstyrte fly, styrt fra en militærbase i Nevada. USA og Nato går til angrep – mens egne styrker blir mer og mer beskyttet av avansert teknologi.

Kombinasjonen av krigslyst og en visjon om total beskyttelse har stått sentralt i USA, og det har preget rakettforsvarets kulturhistorie siden 1960-årene. Prosjektet er blitt drevet fram av en drøm om uovervinnelighet, og det er et uttrykk for høyrekreftenes tro på at teknologi skal løse fundamentale sikkerhetspolitiske problemer. Det er synd at den norske regjeringen følger etter. ■

---
DEL