Fredsprisen. Nobels Fredspris 2014 vil bli husket for klokskapen og det gjennomtenkte ved begge prisvinnerne, Kailash Satyarthi (60) og Malala Yousafzai (17). Verdensklokskap fra India og Pakistan, noe som både Norge og verden trenger.
Endelig en fredspris med dypere mening, selv om nobelkomiteen feiget ut ved ikke å framheve Yousafzai sin kritikk av den vestlige dronekrigen, som har rammet sivile – barn, kvinner og menn – i både Pakistan og Afghanistan de senere årene.
Men det var neppe lignende klokskap som gjorde at Nobelinstituttets direktør og nobelsekretær Geir Lundestad fire dager før utdelingen valgte å komme med sine betraktninger om Nobelkomiteens utforming i et portrettintervju i Aftenposten 6. desember. Inkludert var noen dårlig skjulte sleivspark til komitéleder Thorbjørn Jagland. I praksis skjøt Lundestad seg selv i foten. Et noe mer klønete, uverdig og dårlig timet utspill kan ikke være kommet fra en nobelsekretær tidligere – bare et par dager før nobelprisvinnerne ankom landet.
Og Lundestad går i tillegg på tvers av seg selv og egne prinsipper. I januar 2013 uttalte han seg til Ny Tid om kritikken fra alle kritikerne – og på spørsmål han hvorfor han ville vente med å komme med sine synspunkter til etter han hadde gått av, i januar 2015, svarte Lundestad:
«Jeg har naturligvis mange synspunkter om dette, men det er ikke naturlig for meg å uttale meg om dette så lenge jeg sitter i denne jobben.»
Men så gjorde han altså det likevel. Lundestad forteller nå at han hadde kommet frem til tre viktige svar på viktige spørsmål. Lundestad sier for det første «nei» til å ha ikke-norske medlemmer i komiteen. Det poenget har forsvunnet helt i bråket rundt Lundestad-uttalelsene. Han slipper alt for billig unna med å avfeie komitémedlemmer fra andre land enn Norge med at «i praksis er det vanskelig». Lundestad mener medlemmer utenfra Norge ikke er frie nok til å ta selvstendige valg: «Vi kan ikke ha medlemmer med begrenset handlefrihet. Det ville vært oppskriften på å få Nobelkomiteen til å bryte sammen.»
Hva som gjør at norske medlemmer, som regel pensjonerte politikere uten erfaring eller innsikt i fredsarbeid eller internasjonale spørsmål, har så mye mer handlefrihet enn partibundne kandidater prøver ikke Lundestad å begrunne. Det kan han da også slite med å gjøre på en god måte.
Det er punkt nummer to fra Lundestad som har fått gjennomgå i norske medier den siste uka. Her er det lite forsiktighet å spore hos Lundestad. «Du nevnte Jagland.», sier Lundestad til Aftenposten. «Etter å ha tenkt mye på dette, har jeg kommet til at tidligere stats- og utenriksministre ikke bør sitte i komiteen. Å få verden til å forstå at komitéen er uavhengig, er en vanskelig oppgave i seg selv. Vi kjemper i motbakke for å få verden til å forstå hva det betyr. Lasset blir for tungt å dra hvis det er tidligere stats- og utenriksministere i den.»
Ny Tid har lenge ment det samme som Lundestad på dette punktet – noe vi påpekte allerede i lederen «En ny nobelkomité» 15. oktober 2009, for fem år siden. Det er klokt med en avpolitisering av komiteen. Men effekten av Lundestads uttalelse er at valget av ny leder kan bli påvirket av sekretærens plutselige behov for å slippe fri sine tanker. Kanskje var han redd for å bli gjemt å glemt på nyåret når ingen tenker på Nobelprisen? Uansett er konsekvensen at både Høyre og Frp kan øke presset for å fjerne Jagland og sikre en av «sine egne» komitéledervervet. Det uverdige norske politiseringen av Nobelkomiteen fortsetter. Alfred Nobels testamente blir slik ikke fulgt i henhold til intensjonen. Det er norske folkevalgte som kan velge komiteen, men det betyr ikke at Nobel mente at det skulle gå slik partikamp og maktstrategi inn i det.
Reaksjonene har siden vært negative. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre sier de kom på «et uheldig tidspunkt, og tar oppmerksomheten bort fra prisvinnerne». Øyvind Halleraker (H) i Stortingets utenrikskomité mener det var «umusikalsk» av Lundestad, mens VG brukte på lederplass ordet «ufint» om koryfeens betraktninger.
Dagbladet mener på sin side det hele er «en storm i en andedam». Avisa skriver: «Det er bare i Norge man tror et intervju i en norsk avis overskygger en internasjonal mediebegivenhet, og at spørsmål om Nobelkomiteen handler om Thorbjørn Jagland. Riktignok har man de siste åra kunnet få inntrykk av at det er samme sak, men det kan ikke Lundestad bebreides. Hva timingen angår, kunne den knapt vært bedre i en tid hvor alle snakker om fredsprisen.»
Dette siste er dessverre ikke et godt nok argument. Poenget er snarere at man ikke trengte en slik debatt nå i nobelstyret i desember, men heller i januar/februar, når man ellers ikke har nok nobeldebatt. Det er også merkverdig at en fredskomité kan være en så konfliktfull forsamling, da inkludert avtroppende sekretær. Lundestad framstår som lunefull, men om ikke annet er lundefuglen fra Nordland, eller lunefuglen, nå nesten fløyet til fredeligere fjell.
Leder i Ny Tid 12. desember 2014
