LEDER: Lite smigrende

Udannet. Etterdønningene av Dalai Lamas mislykkede norgesbesøk fortsetter å skylle inn over norsk debatt og offentlighet – i det minste var det et mislykket besøk med tanke på at fredsprisvinneren fra 1989 ble nektet å møte landets regjering og maktelite, samt knapt fikk gå inn hovedinngangen i parlamentsbygningen – før han så ble avspist med å møte noen opposisjonspolitikere i en dunkel kinosal.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Siden Dalai Lama forlot landet 7. mai, har det gått slag i slag. Først skrev Morten Wetland, partner i PR- og villedningsbyrået First House, et heller ubehjelpelig leserinnlegg i Dagens Næringsliv (DN) 15. mai. Den tidligere Ap-statssekretæren under Brundtland og Jagland, samt Norges FN-ambassadør 2008-2012, har nå plutselig funnet ut at det kunne være lurt å ha andre enn pensjonerte stortingspolitikere i Nobelkomiteen. Argumentet er imidlertid av de mer pinlige:

«Min pinligste dag i FN de årene jeg var Norges ambassadør der, var den dagen prisen til USAs president Barack Obama ble kunngjort. Ingen snakket om saken. Min kollega i Washington fikk seg en over­haling av Obamas stabssjef. Ordet «fawning» ble brukt, som betyr noe i retning av underdanig smiger.»

Dette er det rene sludder og står ikke til troendes. For det første har den norske Nobelkomiteen (altså en svært politisert komité med til tider åpenbare stormaktsbaktanker, jamfør at den aldri turde gi Mahatma Gandhi prisen av frykt for å legge seg ut med Det britiske imperiet) hatt for vane å gi prisen til alle USAs demokratiske (vise)presidenter eller utenriksministre de siste 110 år. Så prisen til Obama var ikke noen overraskelse, ei heller var noen skade skjedd (for Obama/USA vel å merke, noe annet er skaden for Nato-landet Norges forsøk på å framstå som uavhengig og ikke underdaning).

Obama-prisingen følger en sentral tradisjon i Norges forsøk på å innynde seg hos USA: Theodore Roosevelt fikk fredsprisen mens han var president i 1906, av uklar grunn. Utenriksminister Elihu Root fikk den så i 1912, før disse fredsprisvinnere fulgte: Visepresident Charles Gates Dawes (1912), president Woodrow Wilson (1919), tdl. utenriksminister Frank B. Kellogg (1929), tdl utenriksminister Cordell Hull (1945), tdl. utenriksminister George Marshall (1953), utenriksminister Henry A. Kissinger (1973) (NB! John F. Kennedy ble skutt i 1963, før han rakk å få fredsprisen, red. anm.), tdl. president Jimmy Carter (2002) og tdl. visepresident Al Gore (2007) – også sistnevnte med svært begrenset intellektuell begrunnelse fra Nobelkomiteens side.

Det ville slik vært brudd på all tradisjon og kutyme dersom de norske politikerne ikke ga Nobelprisen til Norges viktigste Nato-allierte i 2009, når USA så hadde fått den mest populære presidenten (for europeere og nordmenn) siden JFK: Obama var i 2009 langt mer populær og kjent enn både Dalai Lama og Aung San Suu Kyi tilsammen.

Så inntil annet er bevist, så feilsiterer du Obamas stabssjef, Rahm Emanuel, Wetland. Du viderebringer bare «et godt, men ubekreftet rykte» – som First House nå interessant nok anklager Aftenpostens Harald Stanghelle for å gjøre. Ikke tok Wetland seg bryet med å sjekke med kollegaen sin i Washington heller. Ikke bare bryter Wetland slik med all diskresjon fra sin FN-ambassadørertid, han viderebringer også rykter om et annet lands presidentskap – rykter som neppe kan stemme, da de bryter med all diplomatisk fornuft.

Samtidig har vi en begavet DN-kommentator som Kjetil Bragli Alstadheim, som dessverre følger opp i Wetlands noe gjørmete fotspor ved å anklage eksempelvis John Olav Egeland i Dagbladet for å protestere for kraftig mot Kommunistpartiet i Kina. Alstadheim klager over at folk flest stempler det som «tvilsomt bare å ha et ønske om normale forbindelser til verdens største land, snart verdens største økonomi».

Men nei, Alstadheim. Det går ikke an for et åpent demokrati å ha «normale forbindelser» med et diktatur, uansett hvor rikt det er. Det fant vi ikke minst ut på 70- og 80-tallet, da Alstadheims avis hyllet handel med apartheidregimet i Sør-Afrika og kritiserte de av oss som hyllet Mandela isteden.

Men for all del: Det er kun Wetlands og Alstadheims begrensede globalpolitiske og medmenneskelige forståelse det er noe feil med, ikke deres økonomiske teft. Så da er det jo disse ord ikke noe å bry seg om. La de tusen handelsmenn blomstre.

---
DEL