Leder: Krigshissere i det skjulte

Alle tror de er imot krig. Helt til man ser hva som egentlig ble sagt før Libya-krigen startet.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 20.05.2011

Jubileum. Så er det gått to måneder. To måneder siden norske styrker ble med i bombeaksjonen over Libya fra 19. mars.

Norske jagerfly har sluppet hundrevis av bomber. De er blitt med på tusenvis av tokt over Muammar Al-Gaddafis regime. Men har vi ham nå? Er vi noe nærmere en løsning?

Muligens. Men da heller fordi Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC) 16. mai krevde at Gaddafi pågripes for forbrytelser mot menneskeheten. Da begynner vi i det minste å nærme oss en sivilisatorisk prosess.

For dét er ikke hva man kan kalle de nordiske bombemesterne, Danmark og Norge, og deres alliertes håndheving av FN-resolusjon 1973 av 17. mars. Bombingen, der mange sivile liv synes å ha gått tapt, virker å gå langt utover FN-resolusjonen. Og selv den resolusjonen hadde ikke aktiv støtte av sentrale land som Brasil, India, Kina, Russland og Tyskland (Kartill.: Land merket med grønt: De som bidrar militært i Libya-krigen)

Like fullt. Det skal sies at det er omtrent like enkelt å fordømme Nato-bombing, som det er for Jens Stoltenberg å adlyde Nato-kollegene og støtte norsk Libya-bombing. Det går rutine i så mangt. Både i krig, krigsretorikk og krigskritikk.

Derfor er det ikke underlig at stadig flere nå begynner å tenke etter hva man har begitt seg inn på. Da SV holdt landsmøte i slutten av mars, var alle tilnærmet helt enige: Man måtte så klart støtte bombing. Nå er tonen en annen. Under landsstyremøtet forrige helg gikk partiet så inn for å avslutte Norges Libya-engasjement når dette utløper i juni. Men det blir ikke mer god, prinsipiell tenkning av den grunn.

Lyn fra himmelen

Det er i en sådan stund det synes klart at det i dagens politiske Norge mangler begreper eller tankemønstre for noe annet enn ja eller nei til Nato-krig. Dét kom da også fram i en nyhetssak i Ny Tid i forrige uke: «Forsker ikke på ikkevold». Det er nemlig ikke bare det politiske, men også det akademiske Norge som mangler fokus på ikkevoldelige metoder.

Da er det ikke underlig at vinterens fredelige, demokratiske revolusjoner i Nord-Afrika kom overraskende på et samlet norsk ekspertkommentariat: Det er Den kalde krigens metoder, eller det siste tiårets terrorkriger og tankesett, som ennå preger verdensforståelsen. Slik som fredsforskeren Gene Sharps innflytelse på arabiske opposisjonelle synes å ha gått under alle radarer.

14. januar-revolusjonen i Tunisia kom som lyn fra klar himmel, slik også 11. september-angrepene tilsynelatende styrtet ned fra blå himmel. Slik også Berlinmurens fall 9. november 1989 overrasket ekspertene. De brå kast i verdenshistorien har det med å komme uventet.

Det blir ingen lett oppgave å anspore til en mer fredsorientert debatt. Vi har nemlig ikke bare krigshissere i de toneangivende medier som vanligvis følger krigsindustriens logikk. Vi har en voldsorientert mentalitet også hos de som gir inntrykk av å stå for noe annet enn de militære Nato-løsningene. For to måneder siden, rett før FN-vedtaket og krigens start, sto dette på trykk 15. mars:

«Vi håper opprørerne i Libya klarer å slå tilbake Gaddafis framrykking og reorganisere motstandskreftene slik at de faktisk kan overta makten i landet.»

Dette kan virke som tatt ut av en tale av Frankrikes konservative president Nikolas Sarkozy, «Gaddafi-bekjemperen». Forfatteren av disse ord taler begeistret om hvordan de voldelige opprørerne – om de så var Al-Qaida-tilhengere eller massemordere – skulle drive den onde Gaddafi fra makten ved krig. Her skulle herskeren ikke spares. Det var intet rom for forhandlinger. Langt mindre skulle man prøve ikkevoldsmetoder.

Nei, væpna revolusjon var det eneste riktige. Og dermed kunne noe slikt komme på trykk, fire dager før krigen startet:

«Men etter den fenomenale suksessen i opprørets første dager og uker, da by etter by, ofte uten kamp, falt i opprørernes hender på vei mot Tripoli i vest, er opprørernes krigslykke snudd.»

Her er det altså snakk om «krigslykke», som om det skulle finnes. Det som her omtales som «fenomenal suksess» på slagmarken, er i virkeligheten brutale drap på andre mennesker, også på kvinner og barn. Slikt glemmes i all voldsrus.

Krigshisseren

Hvem er det så som bedriver slik krigshissing overfor norske politikere og militære, bare dager før norske soldater sendes i ilden? En Tybring-Gjedde i Frp? En feltmarskalk i sine private dagbøker? Nei, det er bare lederskribenten i Klassekampen – Bjørgulv Braanen.

Og det til tross for at disse libyske opprørerne verken snakker om klassekamp eller Marx. Likevel får de ros for deres «fenomenale suksess». Hvilken ironi.

I virkeligheten var «krigssuksessen» i februar en katastrofe. Ikke bare for de mennesker som ble drept. Men også for den prosess og den krig som etterfulgte. Det er denne tidlige krigsinnsatsen, og den tilhørende krigshissingen i håpet om «militær seier», som har skylden for den tragedie vi nå ser utspille seg i Libya. Forsøkene på å skyve all skyld over på Gaddafi, vil ikke stå seg over tid.

Vi i Ny Tid kan imidlertid fremdeles stå for de ord som sto på trykk her 18. mars:

«Er det noe militære herskere som Mubarak, Castro og Gaddafi kan, vil og ønsker – så er det å ha krig i åpent lende. Slik kom de til makten, slik vil de helst fratre makten – som militære martyrer. Dette er den store forskjellen på opprøret i Libya i Tunisia, Egypt og hittil de andre arabiske landene: Libyerne tydde til den militære logikk framfor den fredsorienterte vei.»

---
DEL