LEDER: Krig uten grønske

Krig. «Jeg savner en tydelighet om hva som skiller oss fra de andre partiene som støtter det norske bidraget. Det er nødvendig hvis vi fortsatt skal være et troverdig ikke-voldsparti».

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det sier førstekandidat for Miljøpartiet De Grønne (MDG) i Finnmark, Fabrice Caline, i ukas Ny Tid, i anledning krigsforvirringen i ikkevoldspartiet (se side 4-5). I september sa MDG nei til at det sendes fem norske stabsoffiserer til opplæring i USA, mens partiet i oktober så snudde for isteden å støtte at det sendes 120 norske soldater til Irak…

Slik landsstyret i SV sliter med å forstå hva partiets «tredje vei»-standpunkt egentlig innebærer i Ukraina-krigen – med nyansert kritikk av overgrep fra både Russland og USA, ikke kun en av partene – slik sliter MDG med å få grep på egen rolle i Irak-krigen. Mens SV tar sin Ukraina-omkamp på landsstyremøtet 29. november, får MDG sin Irak-debatt på landsstyremøtet nå 15. november.

For som det kommer fram i ukas Ny Tid, var det kun tre stykker i De Grønnes partiledelse som tok beslutningen om å gå inn for krigsbidraget til det kaotiske Irak. Og avgjørelsen ble tatt etter en telefonsamtale tre imellom. Reaksjonene i etterkant viser at det kunne vært til det beste for partiet å ha tatt debatten i forkant av vedtaket, ikke etter at avgjørelsen var fattet. Så plutselig kom tross alt ikke Irak-opptrappingen selv på et dedikert miljøparti – krigen har eskalert gjennom hele 2014. Og Aps sms-beslutning om å gå til krig i Libya viste ikke at telefonen er et velegnet krigsdebattmiddel.

Fabrice Caline, fra Loppa kommune, forteller at han først ville melde seg ut av partiet da han fikk høre om krigs-ja-et fra partiets eneste innvalgte på Stortinget, Rasmus Hansson. Siden besinnet han seg, Caline ønsker heller å bidra i den interne partidiskusjonen. Det kan være lurt. For det er et forvirret ikkevoldparti vi nå ser famle i utenrikspolitikken.

Som professor Anders Todal Jensen sa i forrige ukes Ny Tid: «De Grønne vet egentlig ikke hvor de har velgerne sine i utenriksspørsmålet. De må føle seg fram, og det kan gjøre at ledelsen kan framstå som usikre.»

Det Miljøpartiet imidlertid bør vite, er at mange av partiets velgere har stemt på partiet nettopp fordi de har proklamert seg som et ikkevoldsparti. Derfor er debatten som nå går i partiet om den norske krigsbidraget, svært nødvendig. Med en så internasjonalt orientert velgermasse er det avgjørende av partiet har en god og gjennomtenkt utenrikspolitikk som ikke forvirrer.

Partiets ja til norske soldater kom samtidig som Senterpartiets «nei» – et parti som mange i vinter fryktet skulle bli langt mer olje- og Frp-vennlig hvis Ola Borten Moe hadde vunnet lederkampen. Kanskje bør Hansson lytte til lederen for det som fram til 1959 het Bondepartiet, nemlig Trygve Slagsvold Vedum, som til Ny Tid begrunner sitt «nei» på følgende måte:

«Jeg tror ikke vi har tenkt godt nok gjennom hvordan denne krigen kan utvikle seg, og hvor langt inn i den vi risikerer å bli dratt. Vi går inn i en borgerkrig med sterke etniske og religiøse konflikter. Det vil ha en startkostnad. Erfaringen viser at det å plassere internasjonale styrker i Irak kan mobilisere og styrke terrororganisasjoner som ISIS»

For vet vi egentlig hva Norge nå blir en del av, og hvilken effekt det har? Og finnes det andre måter Norge heller kunne bidratt enn å sende soldater? Det norske bidraget må sies å være først og fremst av det symbolske slaget. Det kan regnes mer som et forsøk fra Høyre- og Frp-regjeringen på å vise at Norge vil bidra i Nato og støtte USA, og sikre Kongsberggruppen og Nammo nye våpenavtaler, enn et genuint ønske om hjelpe en truet sivilbefolkning. Hadde norske politikere vært oppriktig bekymret for folkets lidelse i Irak og Syria, ville Norge for lengst tatt imot de 123 skadde flyktningene fra Syria. Men istedenfor nektes disse 123 innreise, samtidig som Norge sender 120 soldater under tysk kommando til den samme regionen. Det sier noe om prioriteringene.

Men det er heller ikke enkelt å bare si «nei» til enhver innsats. Høyresidens tenketank Civita har kritisert norsk venstreside for å ikke ha noe alternativ. Bård Larsen i tenketanken sier til Ny Tid at dersom «man ikke er for å bruke militærmakt mot IS, finnes det heller ingen umiddelbar løsning på konflikten». Han mener det blir «hult» og være mot IS, men mot bruk av militærmakt.

Larsen har noen poenger som det kan være verdt både for SV og De Grønne og tenke over. Men Larsens argument er også hult, når det ikke følges opp med en analyse av hvilke krefter man her støtter og nå skal samarbeide militært med – jamfør de overgrep Bagdad-regjeringen og sjia-militsen har stått ansvarlig for. Svært mange eksperter mener nettopp det er Bagdad-regjeringens undertrykkelse av sunniminoriteten det siste tiåret som har gjort ISIS-framveksten mulig. Nå skal altså Norge samarbeide militært med de som har skapt problemet. Så langt synes ikke Larsens argumenter å strekke seg.

For Larsens argument blir forutsigbart politisk korrekt ved alltid å gjøre det som USA eller Nato-generalsekretær Jens Stoltenberg ser seg tjent med. Det var det som også skjedde da Norge ble best i bombeklassen i Libya i 2011, mens man knapt gjorde noe for landet i ettertid. Land blir ikke mer demokratiske og fredelige kun ved hjelp av norske bomber eller soldater, ei heller Irak. De 120 nordmennene kommer ikke til å stanse noe folkemord, men de kan i verste fall eskalere konflikten enda mer.

For det finnes alternativer: En anerkjennelse av Palestina, som Sverige og et klart flertall av verdens land nå har gjort, ville få Norge ut av den reaksjonære hengemyra og over i de mer troverdiges rekker. Det samme ville en massiv prioritering på humanitære innsats og et svensk-lignende mottak av flyktninger fra ISIS – istedenfor å bidra til økt konflikt ved å la krigsbarna forsmekte i hundretusentall i leire i Syrias og Iraks naboland.

Hva med det militære? Vel, selv Mahatma Gandhi argumenterte for vold og krig for å fjerne Hitler og Nazi-Tyskland – han støttet slik at 2,5 millioner menn fra stor-India – verdenshistoriens største frivillige hær – gikk i krigen på britenes side. 36.000 indere ofret slik sine liv for Europas frihet – enda flere ble skadet og fengslet – noe som stort sett er glemt.

Det er uansett på bakken at krigen mot ISIS blir avgjort, ikke ved et symbolsk norsk leiropphold i fredelige Erbil. På bakken i Irak og Syria er det i dag kurdiske kvinner og menn som vinner militært fram – det er vanskelig å se at nordmenn har et reelt bidrag å komme med her. Og jo flere demokratiske sunnimuslimske krefter som går sammen om å slå ned ISIS, jo raskere kan ISIS slås på bakken. Mens flere amerikanske og norske styrker inn i Irak vil antagelig svekke muligheten for å få flere sunnigrupper til å våge å stå sammen med dem i åpen krig mot ISIS og Al-Qaida. De fleste i Irak vet at vestlige land har begrenset interesse, og begrensete ressurser, for å løse de mer omfattende problemene landet står overfor.

Leder i Ny Tid 14. november 2014

---
DEL