Leder: Klimabukten

Hvis Norges kamp for å redde klimaet ødelegger for fattiges mat, hva velger vi da?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Klima. Durban er nå i sentrum av verdens klimaoppmerksomhet.

Denne millionbyen i KwaZulu-Natal-provinsen, ved Det indiske hav, fikk sitt navn etter den britiske koloniadministratoren Benjamin d’Urban (1777-1849). Men d’Urban må ikke forveksles med den romerske helgenen Urban. Den lille d’Urban var nemlig så langt unna en helgen man kan komme: Han ble oppsagt i 1837 på grunn av sin dårlige behandling av fargede afrikanerne, med eller uten turban.

Derfor er det mer treffende å bruke benevnelsen som er den offisielle på hele byregionen rundt Durban: nemlig eThekwini. Som er zulu og betyr «bukt». Og det er i denne bukten klodens klimatopper og aktivister nå er samlet, for å diskutere klimaløsninger under FNs klimakonferanse (COP17) fra 28. november til 9. desember.

Spørsmålet er om klimabukten, som den politiske klimaprosessen nå befinner seg i, er mulig å komme seg ut av. Oppmerksomheten fra tidligere COP-møter har stilnet i stormen av finanskriser og økonomisk havarerte middelhavsland. Møtet i Durban foregår derfor på mange måter i skyggen av de tidligere storklimamøtene i Indonesia (2007) og Danmark (2009). For aldri har optimismen vært mer bortgjemt enn foran årets konferanse.

Kina vs. Canada

Etter neste år utgår Kyotoprotokollens tidsperiode (1997-2012). En lignende global klimaavtale knapt skimtes i det fjerne.

Denne uka kom også ryktene om at Canada, en av verdens klimaverstinger – i godt kompaniskap med Statoils tjæresandentusiaster – ikke ønsker å forlenge avtalen for en ny periode. Den konservative regjeringen i Canada, landet som tidligere var et forbilde, har uttrykt at de ikke vil godta en ny avtaleperiode. Ikke så lenge verdens største utslippsland, USA og Kina, ikke binder seg til internasjonale utslippskutt.

Miljøvernministeren i Canada, Peter Kent, vil verken avkrefte eller bekrefte ryktene. Kina har reagert svært kritisk på den mulige kanadiske Kyoto-uttrekkingen. Makthaverne i Beijing har beskyldt det nordamerikanske oljesand- og lønnesiruplandet for å underminere hele det internasjonale klima-arbeidet. Slik er verdens nye klimakamparena blitt.

Denne kanadisk-kinesiske disputten viser selve kjernen av utfordringene i internasjonal klimapolitikk. De gammelrike skylder på de nyrike. Og omvendt. De tradisjonelt rike landene vil ikke forplikte seg til en ny avtaleperiode, mens de fremvoksende økonomiene vil ha «karbonplass» for sin fremtidige vekst.

Redd med REDD

Denne konflikten er grunnleggende og for øyeblikket fastlåst. Norge har funnet sin vei ut av dilemmaet ved å se til regnskogen. Gjennom milliarder til tiltak for redusert avskoging av verdens skoger, (Reduced Emissions from Deforestation and Forest Degradation – REDD), skal CO2-utslippene minimeres fra denne sektoren. REDD skal redde olje-Norge.

Som Ny Tid har omtalt tidligere, er ikke denne løsningen uten hindringer. Professor Inge Tvedten ved Christian Michelsens Institutt (CMI) i Bergen skriver i VG 29. november om Norges dreining av bistand vekk fra fattigdomsbekjempelse og over på miljø- og klimarenselse.

Tvedten påpeker at «verdens klima- og miljøproblemer kan ikke løses gjennom fattige bønder i utviklingsland». Han viser blant annet til Mosambik. I provinsen Niassa er norske selskaper godt i gang med å plante tusenvis av hektar skog, med norsk «miljøstøtte» i ryggen. Lokale mosambikiske bønder vil heller dyrke mat og drar de «norske» trærne opp med roten.

Direkte konflikt

CMI-professoren mener derfor at «Norges enorme satsning på klima og miljø går ut over verdens fattige, fordi store midler tas bort fra den klassiske bistanden og oppmerksomheten rettes bort fra fattigdom».

Det må også påpekes at det ikke bare er bortfallet av den klassiske bistanden som skaper hindringer for fattigdomsbekjempelse. Tvedtens eksempel fra Mosambik viser jo nettopp den direkte konflikten mellom norsk treplantingsiver og de lokales demokratiske rett til å bruke naturen til matproduksjon. Slik går det når Stortinget ikke vil kutte hjemme, men dytter problemet over på andre. Igjen.

Løfter man blikket og ser på disse trærne som plantes i Niassa og vernes på Papua Ny-Guinea – av norske velmenende, godtroende, men også noe kyniske bruk av oljepenger – er det forståelig at den lokale motstanden mot intens satsning på skogplanting møter økt motstand fra land i Sør. Heldigvis oppfører afrikanere seg langt bedre også i Durban enn d’Urban. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 02.12.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL