Leder: Klar tale

Mens FNs Sikkerhetsråd onsdag drøftet angrep mot Syria, kjørte norske partier på med kunst, bemanningsbyråer og politiøvelser.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Møtet. Det var ikke noe å si på dramatikken i internasjonal politikk denne uka.

Spesielt ikke etter at Lakhdar Brahimi, FNs og Den arabiske ligas utsending til Syria, fastslo at det er blitt brukt kjemiske våpen i et angrep på Ghouta-regionen i utkanten av Damaskus. Mellom 320 og muligens over 1000 barn og voksne skal være drept i angrepene natt til 21. august. I tilfelle er dette det verste kjemiske angrepet siden Saddam Husseins giftgassangrep på Halabja i nord-Irak i mars 1988.

Onsdag 28. august sa Natos generalsekretær Anders Fogh-Rasmussen at enhver bruk av kjemiske våpen var «uakseptabel og kan ikke forbli ubesvart». Underforstått av Bashar Al-Assads regime bør angripes, da det er presidentens styrker som av både USA, Storbritannia og Frankrike gjøres ansvarlige for angrepet. Assad-regimet, og medpartnerne i det russiske Putin-regimet, skylder på sin side på de påstått religiøse opprørerne.

Uansett: FNs Sikkerhetsråd satt onsdag kveld i krisemøte for å behandle Storbritannias resolusjonsforslag om å kunne gå til militært angrep på Syria. Den 15. september er det 2,5 år siden Assad-regimet startet sitt angrep mot sivilbefolkningen. Ikke overraskende ble det ikke enighet om noe Assad-angrep, gitt de tre vestlige lands motsetning overfor Russland og Kina.

Mer overraskende er det derimot å se responsen fra norske partier, alle i full valgkampmodus, på denne internasjonale toppsaken.

Utenriksminister Espen Barth-Eide (Ap) inviterte jo tross alt til hastemøte og pressekonferanse i Stortingets vandrehall onsdag kl. 17.15, der det kom fram at Regjeringen og Stortingets utenrikskomité ikke vil støtte militæraksjon i Syria uten mandat fra FN.

Ikke på nett

På partienes fullpakkede valgkampsider på internett er det imidlertid vanskelig å se at det skjer noe utenfor Det norske hus sine fire vegger, eller bortenfor landets tre landegrenser.

Arbeiderpartiet fronter samme kveld vel å merke en viktig sak, terrorberedskapen i Norge: «Politiet øver mer, har fått bedre utstyr og står i dag bedre rustet til å håndtere et terrorangrep, noe landets politimestre bekrefter,» skriver Ap, det største regjeringspartiet. Men ikke noe om Syria.

Opposisjonspartiet Venstre gjør heller ikke så mye av seg, det vil si Syria, på sine nettsider. Tross at partiet samme dag åpnet for militærmakt mot Syria, uten FN-mandat. Det er bra med tydelig tale, men om ikke annet kunne man jo da ha frontet det på egenhånd, ikke kun via medieutspill.

På Venstres hjemmesider var hovedoppslaget etter Sikkerhetsrådets og utenrikskomiteens møte 28. august dette: «Kunstnere vil ha Trine.» Og det heter videre i oppropet: «Det er ikke politikernes smak som skal avgjøre hvilke kunst og kultur vi har. Stortinget trenger mer enn noen gang erfarne og tydelige kulturpolitikere. Trine Skei Grande har over lang tid markert seg som en politiker som tar kultur på alvor.»

Vel og bra, kunst er en alvorlig sak. Men det kan vel også utenrikspolitikk være? I det minste alvorlig og viktig nok til å tydeliggjøre overfor velgerne og folk flest hvordan man selv ønsker å framstille sin politikk i Syria-konflikten? (NB! Etter at denne lederteksten ble skrevet til papirutgaven av Ny Tid, ble Venstres standpunkt lagt ut her 28.08. red. anm.)

Miljøpartiet De Grønne gjør en viktig jobb ved å sette vår globale framtid på dagsorden, men i Syria-saken virker partiet mer grønt enn glødende engasjert i syrernes framtid.

«Vi løfter Norge ut av oljealderen og inn i fremtiden,» er De Grønnes hovedoppslag på det som er nok en skjebnedag for store deler av Syrias befolkning. Men ikke noe om krig eller ikke krig.

De Grønnes hovedtemaer er «livskvalitet», «klimasmart samferdsel» og «fornybar fremtid». Flott. Men igjen: Hva gjør vi med livskvaliteten i dag, for syrerne? Hvordan skape klimasmart samferdsel for syriske barn, slik at de kommer seg ut av det 21. århundrets verste inferno og kan få seg en fornybar framtid med elbilbrukerne innenfor Ring 3?

Høyres åpning

Partiet Rødt bør man vel ikke betvile antikrigsmotstanden til, spesielt ikke hvis USA og Nato er involvert. Men hovedsaken 28. august lyder, muligens mye på grunn av begrensede nettressurser: «Er du klar for et oppgjør med forskjells-Norge? Rødt velger rettferdighet framfor flere milliardærer, faste jobber foran bemanningsbyråer, og solidaritet før markedstvang.»

Det partiet som vel raskest la ut en melding om sin Syria-politikk 28. august, tre timer før Barth-Eides pressekonferanse, var Høyre.

Utenrikspolitisk talsperson Ine Marie Sørheim, mulig kommende utenriksminister, frontet en politikk som ikke er direkte krigshissende når det står om USAs krigsplaner at «enhver inngripen vil være svært komplisert og kan bidra til å forsterke den eksisterende konfliktdynamikken».

Samtidig åpner Høyre på finurlig vis for at Norge kan støtte et Syria-angrep uten FN-mandat: «Norge har så langt ikke mottatt noen forespørsler om å delta i noen militær operasjon, og pr. nå er spørsmålet om norsk deltakelse hypotetisk. Dersom det skulle bli aktuelt, må diskusjonen tas i sin fulle bredde på det tidspunktet det eventuelt er aktuelt å ta stilling til for Norge -ut fra det da gjeldende situasjonsbilde.»

Det vises så til Kosovo i 1999, men den sammenligningen halter: Syria-konflikten i 2013 er noe helt annet Kosovo i 1999.

Mens Høyre titulerer sitt innlegg noe ullent med «Situasjonen i Syria», trår SV-leder Audun Lysbakken tydelig til i sin uttalelse 28. august: «Nei til norsk militærdeltagelse i Syria.»

Etter SVs noe begrensede suksess ved ikke å stemme mot Libya-krigen våren 2011, tar partiet nå igjen til gagns: «- SV sier klart nei til å støtte norsk deltagelse i en eventuell militæraksjon mot Syria,» heter det fra Lysbakken videre.

Og: «Ingenting tyder på at det finnes en militær løsning på krisen i Syria. SV tror ikke en militær intervensjon kan stoppe lidelsene til den syriske sivilbefolkningen, og vi mener det vil være feil å gripe inn med bombing og soldater. All erfaring med militære intervensjoner viser at de blir lengre, dypere og mer omfattende enn man trodde i utgangspunktet.»

Småtingsvalget

Det å si nei til vestlig militæraksjon – som uansett kun er tenkt som en slags «symbolsk handling» da selv britenes David Cameron ikke vil sende Nato-soldater til Damaskus – er ikke å si ja til mer krig. Seks millioner mennesker er allerede på flukt, over 100.000 har mistet sine liv i den syriske borgerkrigen. Men det er nok ikke nye lands bomber, og dermed nye hevnaksjoner fra regimet, som trengs.

Viktigere synes det å være å stanse våpentilgangen for partene: Både Iran og Russland synes direkte medskyldige i Syria-regimets drap på sivile syrere. Deres Assad-støtte er forutsigbar og ikke desto mindre ille. Norges nære allierte synes på sin side ikke å dempe konflikten ved å fôre opprørerne med våpen og indirekte støtte – slik EU, Nato-land og USA i praksis har gjort. Og slik har nabolag i Aleppo og Damaskus blitt rammet av Den kalde krigen i det 21. århundret:

Istedenfor at stormaktene kriger seg imellom, blir det ideologiske maktspillet flyttet til en slagmark hvor det bor sivile. På 60-tallet var det Vietnam, på 80-tallet Angola, på 10-tallet Syria.

EUs oppheving av våpenboikotten har svekket mulighetene for fredsløsning. Eller som Lysbakken uttaler: «Lidelsene i Syria får fortsette fordi stormaktene leverer våpen og støtte til partene. Da har partene ingen grunn til å gå til forhandlingsbordet. Det var uklokt av EU å oppheve våpenboikotten av Syria, men det er Russland og Iran som virkelig bør skamme seg.»

Norske partier og en valgkamp klarer nok ikke i seg selv å endre Syria-krigens gang. Men det har ingen andre supermakter eller verdensmakter klart heller. Da skader det nok ikke å prøve i det små. For det er vel ikke stortingsvalgkamp nå? På nettsidene til partiene flest virker det jo som det er et småtingsvalg, som Tore Linné Eriksen har kalt det, som det står om. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 30.08.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL