Leder: Kjære FN: Hjelp oss!

Det er trist å si det, men Norge trenger en humanitær intervensjon.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

LEDER I NY TID 08.04.2011

Rystende. Ingen ord kan her gjenfortelle hennes beretning. Ingen påstander kan godt nok beskrive de lidelser hun blir utsatt for i Norge.

Men likevel: Hun sto fram onsdag 6. april 2011. Fortalte sin historie. Det var først da vi virkelig skjønte det, tilhørerne: Det er noe råttent i den norske staten. Vi har skylden. Og måtte noen gjøre noe.

Det var i det minste dette de fleste av oss satt igjen med av følelser etter å ha hørt henne stå fram på Litterarhuset i Oslo onsdag. Det skjedde under «Hva er et samfunn?»-konferansen til det nedlagte «Kulturell kompleksitet i det nye Norge»-prosjektet.

Hennes navn er Tsehay Shumye (26). Småbarnsmor til en liten jente på 14 måneder. Flyktet fra Etiopias regime etter valget i 2005, som statsmininster Meles Zenawi vant, igjen.

Shumye fortalte sin rystende historie til en fullsatt, gravtaus sal. Det var ikke skildringene fra Addis Abeba som rystet. Vi vet, eller burde alle vite, hvordan Zenawi-regimet forfølger opposisjonelle. Vi ble dermed ikke forbauset da hun fortalte hvordan regimet gikk inn på universitetene med geværer etter valget. Slik er maktens spill. Inntil demokratiske krefter slår til.

Nei, sjokkfølelsen kom isteden sigende da vi hørte om hvordan Shumye blir behandlet som politisk flyktning i Norge. Shumye forteller om hvordan hun fikk tildelt en advokat. Det første denne gjorde, før klient Shume hadde fått lov til å si noe, var å utbryte overfor henne: «Dere etiopiere burde bare dra tilbake. Dere fortjener ikke opphold uansett.»

Var dette en advokat for henne eller for Utlendingsdirektoratet (UDI), som hadde gitt henne advokaten, spurte hun salen retorisk.

Målløse Hylland

Og hun fortsatte: Advokaten krevde umiddelbart å få betaling av henne og mannen. Men etter betalingen fikk de aldri noe svar på hvordan det gikk med asylsøknaden. Etter over ett år fikk de svar, ved å ringe UDI. Da fikk de vite at de hadde fått avslag, ett år tidligere. Og at dette var sendt advokaten, denne som nektet å møte dem.

Selv Thomas Hylland Eriksen, sosialantropologiprofessoren som onsdag hadde samtalen med Shumye, ble målløs – for først gang i norsk offentlighet, påstår enkelte.

Shumye og mannen har levd som såkalt papirløse de siste årene. De har likevel jobbet og betalt skatt i alle år. Men i januar i år, rett etter at ulovlig norske Maria Amelie var pågrepet og skulle sendes til Russland, kom en ny innstramming: De ble nektet skattekort. Dagens regjering skal nemlig straffe de som har minst, de kvinner og barn som ikke har papirene i orden. Nå skal de ikke engang få jobbe lenger, selv ikke hos gode norske venner – som nå vil havne i fengsel dersom de ansetter Shumye.

Og hun fortsatte: Forklarte hvorfor etiopierne nå går i kirken og protesterer. For å få norske myndigheter til å forstå hva skattekortnekten betyr. For å forklare hva slags regime Zenawi styrer. Hvordan han vet akkurat hva han skal si for å få Norge til å støtte ham enda mer, noe vi har sett gjennom de siste års politiske unnfallenhet.

Shumye forteller. Om hvordan gravide etiopiske kvinner nå blør i Norges gater: De udokumenterte migrantene som spontanaborterer av den psykiske og fysiske torturen de utsettes for. Og plutselig erindrer vi starten på Shumyes fortelling: Om hva det var hun flyktet fra. Og det er da en rekke av tilhørerne, som om de var én stemme, ett folk, én tanke, får seg til å tenke, som i kor: Hva er egentlig forskjellen på den behandling hun utsattes for den gang da og den hun får her og nå?

Radio Europa omtaler

Og det er akkurat da, får vi rekker å svare for oss selv, at hun selv sier det fra scenen: «Jeg vil vekk. Jeg klarer det ikke mer. Jeg drar fra dette landet, prøver et annet – som kanskje vil ta imot meg, datteren og mannen min.»

Forklarer at hun heller vil til Etiopia enn dette. Hvis hun bare kunne dra tilbake. Det dystre livet som papirløs i Europa vil nok fortsette. De papirløse er ikke bare en underklasse. De papirløse er de nye klasseløse. De er våre kasteløse. Indias dalitter, ja selv Romanias romfolk, har flere rettigheter enn det den norske stat gir Shumye og hennes papirløse kolleger.

Og så, etter arrangementet, oppdager vi et av hovedoppslagene på nettsidene til Radio Free Europa/Free Liberty. Under saken «På randen av økonomisk katastrofe», som handler om Hviterussland, står det en lang artikkel fra 4. april med følgende tittel:

«Norway To Asylum Seekers: Go Home.»

«Dra hjem.» Så enkelt. Starten på artikkelen, med bistand fra reportere i Usbekistan, lyder som opptakten til en Kafka-roman:

«Magomed ble nylig pågrepet midt på natten. Han ble deportert fra Norge uten varsel. Den 40 år gamle tsjetsjenske asylsøkeren sier at han ikke engang var informert om avslaget, etter å ha bodd sju år i landet.»

FN-aksjon

Reportasjen forteller at mens 8300 søkte om asyl fra Afghanistan, Irak og Russland (Tsjetsjenia) det siste året, fikk hele 6100 asylsøkere fra disse landene avslag. USA-styrte Radio Free Europe omtaler også utsendelsen av Rahim Rostami (se s. 8-9), samt Maria Amelie – Ny Tids «Årets Nordmann 2010». Verdenspressen kan nevne Tsehay Shumye også, neste gang.

Norges regjering er med på den «humanitære intervensjonen» i Libya. Etter å ha hørt noen sannhetens ord, fra de kvinner som lider mest, vokser vårt ønske om en «humanitær intervensjon» i Norge fram. Men ikke intervensjon med bomber, slik vi selv bidrar med. Heller humanitær humanitet, som opplæring i menneskeverd og verdier.

Det er vel fånyttes å ønske seg FN med på laget. Men ett sted må vi jo begynne.

---
DEL