Leder: Justismord i vår tid

Denne uka har vi fått nok et bevis på at et grunnleggende spørsmål bør gjelde også innenfor dommerstanden: Er nå det så sikkert?

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Det synes å avtegne seg et mønster nå: Det norske rettssamfunnet fungerer ikke så nøytralt og rettferdig som man har likt å tro. Det synes å være de rikeste som vinner fram, mens de fattigste, de minst ressurssterke og de mest utskjelte står tilbake som de dømte og fordømte overfor dommere og jury.

Forrige uke hadde regissør Erlend E. Mo premiere på sin dokumentarfilm Sannhetsjegeren – historien om Tore Sandberg og Fritz Moen. Filmteamet følger Sandberg i hans kamp for å få fram sannheten om døvstumme og armlammede Moen, som ble dømt for drap på to kvinner i 1978 og 1981. Moen, med tysk far, ble dømt til sammenlagt 21 års fengsel for å ha drept to unge kvinnelige studenter, selv om bevisene talte for at han ikke kunne ha gjort det.

I 2004 ble Moen frikjent for det ene drapet, men ikke for det andre. Det skjedde først etter at den egentlige drapsmannen tilsto på dødsleiet rett før jul i 2005. Men da hadde Moen allerede vært død i et halvt år.

Det er en ubeskrivelig personlig tragedie, og et nederlag for det moderne Norge, at funksjonshemmede Moen slik urettmessig er blitt frarøvet friheten og menneskeverdet. Moen skal være den eneste i Europa som er blitt utsatt for justismord i to ulike drapssaker.

Det er en seier for den kritiske fornuft at Sandberg til slutt vant fram. Men det er også en skandale at noe slikt kan ha skjedd, samt at myndighetenes motvilje har vært så sterk mot å rette opp de feil som er begått. Det så vi også i saken mot Per Liland, som i 1994 ble frikjent for dobbeltdrap. I høst ble det kjent at Sandberg har medvirket til at saken til den utviklingshemmede og drapsdømte Åge Vidar Fjell blir tatt opp igjen av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.

Orderudsaken

Dessverre er Moen og Liland, og antagelig Fjell, ikke alene om å bli utsatt for urettmessig straffeforfølgelse, noe som også ofte medfører en tilsvarende fordømmende dekning i mediene. Nå tilhører ikke Veronica og Per Orderud samme kategori av åpenbart uskyldige som Moen, men det er verdt å merke seg at det onsdag ble kjent at Sandberg denne helga vil legge fram nye bevis i Orderud-saken.

I likhet med Moen-saken er Orderud-saken en annen hvor pressen synes å ha gått i flokk. Sandberg mener nå at dommen kan være feil, og at de to dømt er på feilaktig grunnlag. Dermed åpnes saken igjen, ti år etter skuddene på gården i Akershus.

Det er for tidlig å ta stilling i Orderud-saken, i den grad noen utenfor dommerstanden bør det, men igjen og igjen viser det seg at kombinasjonen av pressens blodtåke og aktoratets tunnelsyn ikke synes å være velegnet for å gi individet en rettmessig behandling i rettsapparatet. Det så vi i Bjugn-saken, hvor Ulf Hammern måtte gå helt til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Der fikk han medhold i at lagmannsretten kastet et mistankens lys over ham, ved å nekte ham erstatning selv om han ble frikjent.

Det skandaløse ligger i at Høyesteretts kjæremålsutvalg så ikke tar praktisk følge av EMDs konklusjon, men avviser Hammerns krav om erstatning for de menneskerettighetsbrudd staten har påført ham.

Ny Fritz Moen

Slik er det norske rettsapparatet selv med på å så tvil om dets egen nøytralitet i behandlingen av prestisjefylte saker. Det er i år gått 51 år siden Hans Fredrik Torgersen ble idømt livsvarig fengsel for drapet på Rigmor Johnsen. Saken hviler ennå over det norske samfunnet. Så sent som denne uka møttes ulike parter i saken i retten.

I 2009 er nok varsomheten blitt noe større med hensyn til å dømme utviklingshemmede, funksjonshemmede og alkoholikere for drap. Sandbergs og andres kamp har nok gjort at folk i mindre grad dømmes til langvarige straffer på grunn av feil livsstil eller utseende. Skjønt, hvem vet? Spørsmålet er hvem som, spesielt nå i den nye terrortiden, er den nye Fritz Moen.

Dessverre vil det nok ta noen år før vi får svaret. Inntil videre bør vi alltid stille oss spørsmålet: Er nå det så sikkert? Og i tillegg må vi dessverre erkjenne at Norge også i dag holder uskyldige sperret inne.

---
DEL