Leder: Ja til innvandring

Den siste uka har vist hvor viktig det blir å endre fokuset i debattene: Vi trenger mer innvandring, ikke mindre.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Denne uka startet med en blåmandag: Først gikk en stram likestillingsminister Anniken Huitfeldt ut på VGs førsteside under tittelen «Statsrådens krav til innvandrerfedre: Hent i barnehagen. Ta oppvasken. Skift bleier.»

Hun påsto at etnisk norske menn er «verdens beste menn». Til tross for at den siste SSB-statistikken viser at 82 prosent kvinnene står for vasking, rengjøring og rydding i hjemmet. Kun i 14 prosent av parforholdene deler norske menn og kvinner likt på dette. De tradisjonelle forholdene består – urbane og akademiske idealer er noe helt annet enn realiteten i de tusen hjem. Like fullt går altså Huitfeldt igjen urettmessig ut mot minoriteter, istedenfor å forholde seg til virkelighetens verden.

Senere på dagen fikk vi se hvor galt det kan gå når nesten alle problemdebatter har fokuset på «innvandrerne» – som utgjør under fem prosent av befolkningen – mens dødelige problemer blant de som utgjør 95 prosent av befolkningen, forties. Mandag kveld ble Mette Kreim Borgen (59) og hennes datter Isabella K. Lie (41) brutalt drept av Borgens eks-mann, Harald Borgen (61). Drapet skjedde i Asker, hjemme på en eiendom verdt omtrent 15 millioner kroner. Kvinnedrap skjer altså i de såkalte beste familier.

I Norge er 81 kvinner blitt drept så langt i dette årtusen, ofte nettopp av tidligere ektefeller. Norge ligger på Europatoppen i andel drepte kvinner, slik Ny Tid avdekket tidligere i vinter. Men istedenfor å ta tak i dette virkelig alvorlige likestillingsproblemet i dagens majoritets-Norge, velger Huitfeldt å dra hjem til minoritetsmenn og be dem trille barnevogn – underforstått med krav om at de i tillegg at de skal fortsette å jobbe 12-14 timer i døgnet på kafeene eller i drosjene.

Hadde debatten de siste årene vært like intens omkring de mange voldsproblemene hos norske menn som om den påståtte bleieskiftsvakheten hos pakistanske menn, kunne kanskje Borgens og Lies liv vært reddet. Da kunne kanskje også Christoffer Kihle Gjerstad (8), som døde av skadene han ble påført av stefaren, fått den oppfølgingen han trengte når han kom forslått til skolen.

Det virker som det siste tiårets evige debatter om de påståtte «innvandrerproblemene» gjør at stadig flere blir blinde for de alvorlige overgrep som etnisk norske menn står for. Vold mot kvinner og barn utdefineres som noe «unorsk», mens denne volden i realiteten er en del av hverdagen i norsk kultur, eller ukultur om man vil. Overfokuset på forholdene for de to prosent av norske barn med muslimsk bakgrunn, fører i praksis til mindre fokus på de langt flere overgrepene blant de resterende 98 prosent av barna.

De daglige og ukentlige debattene om alle innvandrerproblemene vil nok bare fortsette fram mot høstens stortingsvalg. Det er nå vokst opp en hel industri av forfattere, politikere, mediefolk og akademikere som lever godt av synse om hvordan man best skal «integrere» innvandrere.

Nå melder også forfatteren Aslak Nore seg på i debattkarusellen, som sikrer stor oppmerksomhet til enhver med enkle, harde budskap. Nore etterlyser en «intellektuell nytenkning rundt det flerkulturelle Norge». Selv har Nore til nå kommet med innspill som ligner påfallende de vanlige politiske korrekte påstandene om økt integrering og så videre.

Hvis man skulle lansere noe radikalt nytt i dagens debatt, ville det snarere være å få fram fakta om at det ikke er noe nytt at Norge er flerkulturelt. For 1200 år siden ble samiske Snøfrid favorittkona til Harald Hårfagre, og hun ble stammor til den norske kongerekka. Samene står langt mer sentralt i Snorres kongesagaer enn de gjør i dagens norske lærebøker. På mange måter er Norge blitt mindre mangfoldig nå enn da hanseatene bygde Bergen og norske byer var fulle med arabiske mynter.

Det nye er altså ikke at Norge er blitt flerkulturelt, det har landet vært i århundrer. Det nye er frykten for mangfoldet. Og denne frykten synes å ha økt kraftig etter innføringen av den særnorske «innvandringsstoppen» i 1975. Dette var en lov som Stortinget innførte som en midlertidig ordning, men som på tvilsomt demokratisk vis er blitt forlenget og gjort permanent.

Derfor er det på tide å oppheve den: Utgangspunktet bør være at alle som ønsker opphold i Norge, bør få det. Så får man heller si nei dersom kriminalitet eller annen problematisk adferd tilsier det. Noen vil selvfølge frykte at hele verden vil komme. Men Norge er allerede åpen for fri innvandring for enkelte høytutdannede fra hele verden. Problemet er at kvoten ikke fylles. Det er for få som vil til Norge, landet er ikke attraktivt nok.

Den største effekten ved å kvitte seg med en ikke-reell innvandringsstopp, vil være at man lettere kan se at et mangfoldig samfunn er bedre enn et enfoldig samfunn. Det er de land som prøver å bli monokulturelle, istedenfor å være stolte av sin multikulturelle fortid og nåtid, som vil slite mest i det 21. århundre. Ikke uten grunn er Vancouver kåret til verdens beste by å bo i. 52 prosent av beboerne har ikke engelsk som morsmål, det er indere og kinesere som utgjør de mest ressurssterke i byen. Slik er også verden.

Ved å snu debatten på hodet, og se på innvandring og mangfoldighet både som naturlig og ønskelig, mens murer og enfoldighet er uønsket, kan vi forhåpentlig få en bedre framtid. Da kan vi kanskje også få debatten tilbake på de virkelig alvorlige problemene i dagens Norge.

Det handler ikke om bleieskift hos minoriteter. Men om vold og drap mot kvinner og barn.

---
DEL