Leder: Ja, Eurabia er her!

Konspiratorikerne har rett: Eurabia er på vei! Ikke bare det: Eurabia er her allerede. Forlengst. Se bare her.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Diagnose. Det snakkes og skrives så mye om diagnoser for tiden. Slike som rettspsykiatere stiller, vel å merke. Gode samfunnsdiagnoser er det verre med.

Men la oss holde oss til psykiatrien. Om ikke annet har den hjemlige debatt nå fått innsikt i en ny vitenskap. Det er så mye man lærer i etterkant av 22. juli. To rettspsykiatere leverte 29. november inn en 243 siders rapport om den 32-årige terrorsiktede. Og i den konkluderer de med at han har diagnosen «paranoid schizofreni». I tillegg var han psykotisk i gjerningsøyeblikket, samt mens de observerte han. Dermed anses han som «strafferettslig utilregnelig».

Ikke alle er helt enige. Det kan man forstå. Fagfeller i Sverige ser annerledes på det. Det overrasker ikke. Men vi lar persondiagnosene ligge her. Andre får konkludere, det være seg innen medisinen, rettsvesenet, kommentariatet eller konkluderiatet.

Det vi her kan gi de to psykiaterne et poeng i, er at de – tydeligvis uforvarende – kan ha analysert det siste decenniums samfunnsdebatter på en presis måte. For «paranoid schizofreni» kan også være den lidelse som gradvis, og nærmest kollektivt, rammet store deler av de siste års europeiske debatt. Etter terrorangrepet 11. september 2001, men enda mer etter den såkalte karikaturstriden fra 11. januar 2006, vil noen si at sentrale deler av den hjemlige og kontinentale nettdebatt ble preget av «hallusinasjoner og paranoide eller bisarre vrangforestillinger».

Eller enklere sagt: Vrangforestillingen om at et nytt «Eurabia» var på vei, som en gjennomtenkt plan gjennom årtier. Et forsøk på å utrydde «vår» monokulturelle norske og europeiske kultur, til fordel for et muslimsk-arabisk flerkulturrike. (Illustrasjon over: Anslått andel med muslimsk bakgrunn i de ulike land: Wikicommons.)

Depresjonslidelser

For de bloggere og hatefulle som ble mest preget – ingen nevnt, ingen glemt – kan man kanskje si som skrevet står om denne paranoide schizofreni: De fikk «desorganisert tale og tenkning». Samt «utarmet tale og språk». Og «stereotyp atferd (hensiktsløs, repeterende atferd)», som det nå står på Wikipedia.

Noen vil kanskje hos tusener av europeiske Eurabia-fantaster gjenkjenne symptomer som «avflatede følelser, mangel på vilje, manglende evne til nytelse og oppmerksomhetssvikt». Også «depressive lidelser og angstlidelser» kan noen synes å spore.

Men de gode nyhetene er Eurabia-tilhengerne kan ha hatt delvis rett likevel. Og at vi kanskje ikke trenger sette slike diagnoser. For de historiske fakta, som vel å merke sjelden fortelles i de monokulturelle historiebøkene, er at Eurabia her. Og har vært her i 1300 år allerede. I boka Spansk gullalder. Og arven fra jøder og muslimer (Pax) skriver Knut Aukrust og Dorte Skulstad om tiden etter at imazighen-generalen Tariq ibn Ziyad (670-720) i 711 krysset Gibralatarstredet. Der ble det multireligiøse og multikulturelle Andalusia skapt, mest gjennom «avtaler med jordeiere og den lokale visigotiske eliten». (Bilde: Fra Al-Hambra, Granada. Ill.: Wikicommons)

Cordoba ble en millionby, den største i Europa – med et bibliotek på 400.000 bøker, med belysning i gatene, fontener og bad. Hit dro franske Gerbert d’Aurillac (946-1003) på 900-tallet og tok med seg kunnskap til nord-Europa – om den indisk-arabiske tallrekken 0-9, om astrolaber, om medisin, om kulerammen.

I det muslimskdominerte Spania skrev den jødiske filosofen Maimonides (1135-1204, bildet til høyre) arabisk, slik de kristne prester også gjorde. Selv pave Sylvester II, som arabisten d’Aurillac kalte seg da han ble utnevt i 999, kunne arabisk på 1000-tallet. Mer Eurabia blir det ikke.

I muslim-Spania ble Aristoteles og gresk filosofi forent med den monoteistiske tro. Først og fremst med sunnimuslimske filosofen, matematikeren og juristen Ibn Rushd (latinisert: Averroes) (1126-1198) på 1100-tallet. Så delvis kopiert og nyfortolket av katolske Thomas Aquinas (1225-1274) på 1200-tallet i dagens Italia. Resten er historie.

Da Rafael på 1500-tallet skulle velge én filosofi på sitt berømte maleri «Causarum Cognitio» («Kunnskap om årsakene»), feilaktig og senere omtalt som «Skolen i Athen», ble Ibn Rushd (bildet: til venstre, nede) den eneste europeiske filosof, fra datidens nyere tid, som fikk bli med. Han ble malt tittende over skulderen til Pytagoras.

Jødisk arv

Og i Toledo ble de greske skrifter oversatt til arabisk og videre til latin, også takket være de syriske kristne fra Damaskus. Selv ordet «alkohol» er fra arabisk, «al-kuhul», via gammelspansk. Mens flamencoen ble til i samspill med romfolkets musikk og dans.

Det var også kriger. Men da inkvisisjonen inntraff i 1492, og de katolske ekstremister kastet ut alle jøder, sendte den tyrkiske sultanen Beyazid II (1447-1512) redningsskip til Spania. Titusener av sefardiske jøder ble slik reddet fra døden. I Istanbul har jødiske familier ennå nøkler til sine spanske hjem. Tusener bosatte seg på Balkan. Haggadaen fra Barcelona (1350) befinner seg derfor i dag i Sarajevo. Andre jøder bosatte seg i det muslimske Nord-Afrika, som de Toledo-flyktende forfedrene til den Algeria-fødte filosofen Derrida (1930-2004).

Beyazid II gjorde ikke mer enn å følge i fotsporene til den normanniske kongen Roger II (1095-1154), etterkommer av skandinaver, som på 1100-tallet skapte sitt eget Eurabia på Sicilia. Han skrev på arabisk og latin. Og inviterte like godt den arabiske, Ceuta-fødte kartografen Muhammad al-Idrisi (1099-1166) til sitt palass. De ble gode venner. Etter 15 års arbeid var al-Idrisi i 1154 ferdig med det beste verdenskartet Europa til da hadde sett, «Tabula Rogeriana» (Bildet over. NB! Her snudd opp-ned, sør opprinnelig oppover).

I dag snakker alle om korsfarertiden. Men enhver som leser Thorvald Steens bøker om Saladdin (1138-1193) og Richard Løvehjerte (1157-1199), kan bli immun mot vår tids historieforenkling. Her er en vovet påstand: Eurabia-frykten og -volden ville ikke inntruffet hvis alle kunne sitt Steen-pensum.

Eller hvis man leser Øyvind Strømmens Det mørke nettet: «Eurabiateoretikerne utelater behendig protestanten Imre Thököly fra slaget ved Wien i 1683. Thököly hadde tidligere ledet et opprør mot habsburgerne, og hadde vendt seg til den ottomanske sultanen Mehmed IV for hjelp. Mehmed IV anerkjente Thököly som konge av Øvre Ungarn, og de to var allierte, også ved slaget om Wien.»

Også den gresk-ortodokse kirke foretrakk etter 1453 sultanen i Istanbul framfor den katolske paven i Roma. For de som destruerte den østromerske Bysants i 1204, var ikke tyrkere, men nordeuropeiske og katolske korsfarere.

Norges Eurabia

Vi trenger ikke dra til Ole Bulls «Lille Alhambra» (til høyre) på Lysøen utenfor Bergen, eller til dagens Grønland, for å finne et norsk Eurabia. Det er bare å lese Henrik Wergelands forklaring fra 1839, på hvorfor han overfor Stortinget foreslo å oppheve det særnorske 1814-forbudet mot jøder i Norge. I epistelen «De egentlige opphavsmenn til jødenes emansipasjon» skriver han om sitt Paris-møte med to jødiske marokkanere i juli 1831.

«Jeg hadde talt med dem om deres stilling i Marokko, og de hadde sagt at den var tålelig imot flere kristne land. Tanken om jødenes stilling hos oss var den neste. Jeg fant den skjendig… Således ble forslaget om jødenes emansipasjon til. Æren ikke min, men de to marokkanske jøders!»

Skrev Wergeland. Og vi kan undre: Når ville jødeforbudet i Norge blitt opphevet hvis ikke den muslimske majoriteten i Marokko hadde behandlet den jødiske minoriteten så godt?

Det vi trenger i 2012 er ikke mer toleranse, snillisme eller slemmisme. Men snarere mer kunnskap. Beredskapskunnskap. For hvor mye av den mangfoldige fortida vil vi ta med oss inn i framtida? Hvilken framtid ønsker vi å skape?

Én ting er sikkert. Arabernes påvirkning på europeerne – og vice versa – har vart i århundrer – og antagelig mer før enn nå. Det nye er ikke Eurabia, men frykten for Eurabia. ■

(Kilder: Opplysningene i denne teksten, i tillegg til de nevnte/linkede kilder, kan for det meste gjenfinnes i bøkene Blanke løgner, skitne sannheter. En kritikk av det nye verdensbildet (2002, Cappelenpocket 2005), eller i Norge – et lite stykke verdenshistorie (2005, Cap-pocket 2008). Begge er skrevet av Stian Bromark/Herbjørnsrud. Mer info om urenhetens trilogi her.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 09.12.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL