Leder: Inn i skjærsilden

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Følgesvenn. Fordelen med middelalderforfattere er at de har god greie på Helvete. Ikke minst gjelder det for Dante Alighieri (1265-1321). Han skrev Komedien (Commedia) – med det senere kallenavnet Den guddommelige komedie.

Da Dante er i sitt 35. år lar han seg i denne fortellingen lede gjennom de ni sirkler i Helvete av den romerske forfatteren Vergil. Der får de skue de mest grusomme pinsler som ilegges jordens syndere. Så bestiger de sammen Skjærsildsberget, der de sju dødssynder utpensles. Mens Dante til slutt ledes inn i Himmelen av sin uoppnåelige Beatrice.

Audun Lysbakken er også i sitt 35. år, som hovedpersonen i Dantes 700 år gamle Komedie. Og den siste uka har da også for han vært som å vandre gjennom de fleste av Helvetes ni sirkler, i politisk forstand. Da Lysbakken meldte sin avgang som statsråd mandag 5. mars var listen av politiske synder så lang som et vondt år.

Men om ikke annet ryddet statsråden opp i uklarheten. Problemet var at klarheten gjorde problemene langt større. Det mistenkelige hemmeligholdet hadde hatt sine fordeler likevel.

Forskjellen mellom hovedpersonen Dante og politikeren Lysbakken ligger i at sistnevnte ikke har noen Vergil til å lede seg gjennom verken Helvete eller Skjærsilden. Den nærmeste veiveiser Lysbakken har hatt, er avtroppende leder Kristin Halvorsen – som sto ved hans side i kantina på SVs partikontor mandag klokka 16.00.

Foran duren fra kjøleskapet la hun sin moderlige hånd over ham, velsignet ham og forkynte for første gang til alle partikamerater: «I dag sier jeg at dette er partiets ukronede leder.» Og lørdag 10. mars skal han krones, på Thon Hotel Arena på Lillestrøm.

Lysbakken trengte muligens denne støtten da, på Helvetesdagen. Men selv Halvorsen kan ikke gjøre seg om til en romersk dikter. Så hennes ledsagerrolle har visse begrensninger, slike som Vergil ikke trengte bry seg om.

Stoltenbergs kamel

Til forskjell fra Dantes verk er ikke Lysbakken-affæren noen komedie, enn så lenge kun en tragedie. Det er i det minste ikke gitt at denne SV-historien ender godt. For det er langt fra Lillestrøm til Paradis. Og avstanden er ikke blitt noe kortere nå.

Dermed ikke sagt at det nå må gå til helvete, tross den verst mulig tenkelige start for en ny partileder. Det er tross alt noe mer oppløftende å være i Skjærsilden. Og en slik ild er av det bedre som kan vente, etter lederinnsettelsen på det ekstraordinære landsmøtet lørdag. For det kan være strategisk lurt å plassere SV-lederen på Stortinget, i det minste dersom man kan tenke seg å forlate den Ap-dominerte regjeringen. Særlig dersom Jens Stoltenberg kommer ridende på en ny og enda større kamel i tjæresanden – vassende gjennom olje på en kamel fullastet med klorblekede klimameldinger og med papirløse asylsøkerbarn på slep i tau. Det vil være en vond kamel og ladning å svelge.

Men SV-ledelsen kan takke seg selv for problemene. Den tok ikke Dagbladet-saken på alvor, eller rettere: SV-erne skjønte ikke alvoret før det var for sent. Og da hadde Lysbakken allerede gått av. Naivitet, hovmod og manglende åpenhet gjorde slutt på statsrådskarrieren, for nå.

Og skandaløst nok ble Kirsti Bergstø mandag 5. mars ikke tilbudt videre arbeid i SV-apparatet, slik alle de andre involverte SV-erne ble. Isteden varslet overskriftene at den talentfulle 30-åringen, den tidligere SU-lederen, blir sendt tilbake til Alta, Finnmark og barnevernspedagogjobbing. Det er ikke til å tro.

Idealenes verden

Som opptakt til Kvinnedagen 8. mars ble det altså en ung kvinnelig politiker, nestlederen i Kvinnepanelet, som blir den eneste som mister arbeidet. Og det for å ha hjulpet til med et selvforsvarskurs for unge kvinner. Til overmål er arbeidsgiveren hennes et selverklært feministisk parti. Men det er tydeligvis bare kronprinser som kan «lære av sine feil», for slik å komme «styrket ut», og dermed kan ta over et regjeringsparti.

Prinsesser lærer ingenting. Aldri faktisk. Så hvis de gjør som kongen befaler, så kan de like så godt sparkes ut og vaske gulvet sammen med Askepott. Det er vel det som kalles sosialistisk utjamningspolitikk. Rettferdighet i praksis. Så mye for å leve opp til sine idealer.

For den nye SV-lederen blir det en lang vei å gå fra Arena-hotellet søndag ettermiddag. Den verste kanossagangen er unnagjort. Og han kan trøste seg med at både medier, velgere og politikere glemmer fort.

Om en uke kan det være helt andre syndebukker. Om to uker kan Lysbakken være den store helten. Framtida er uforutsigbar. Det er det eneste forutsigbare i politikkens verden. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 09.03.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)