Leder: Ikke helt konge

Vi har et demokratisk problem: Kongefamilien. For svenskekongens og de arabiske monarkenes problemer er også våre problemer.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 03.06.2011

Argumentene. Det finnes mange gode argumenter for å bevare monarkiet:

Ett av dem er at det nå er så få regjerende konger igjen, at de er bevaringsverdige. Kong Harald blir slik et historisk klenodium som Norge bør bevare av historiske årsaker. I Europa er det nemlig, unntatt miniputtstatene, kun fire konstitusjonelle monarkier igjen utenfor Skandinavia: Nederland, Belgia, Storbritannia og Spania.

Men den belgiske monarken er i det minste «konge av belgierne», ikke konge av staten – slik kong Harald er. Og i Sverige har en grunnlovsendring gjort at den hardt prøvede kong Carl Gustaf ikke lenger er den øverst utøvende makt. I Vatikanet har de riktignok ennå et absolutt monarki – men Paven der blir i det minste valgt, og ikke født, fram.

På de to amerikanske kontinenter bor det ikke lenger noen regjerende konger eller dronninger – Canada har enn så lenge et dronningoverhode i Windsor-slottet på den andre siden av Atlanterhavet. I Afrika er monarkiene også borte, unntatt i småstatene Lesotho og Swaziland, etter at demokratiet inntrådte etter koloni- og okkupasjonstidens gradvise avslutning.

Og i Asia har også det valgte demokratiet blitt den naturlige styreform. Ikke minst ble dette tydelig etter at Nepals kong Gyanendra gikk av som konstitusjonell monark den 28. mai 2008, etter at det moderne demokratiet ble innført. I Bhutan, Kambodsja, Thailand og Japan har de vel å merke ennå konstitusjonelle monarkier. Men i Japan har keiseren i det minste ingen formell makt.

Presset øker

Så har vi noen absolutte monarkier og diktaturer i Midtøsten, som i Saudi-Arabia, Brunei og Oman. Men de arabiske emirene og prinsene merker allerede kniven på strupen fra den arabiske vår og de pågående sjasminrevolusjonene: De vet at styreformen med nedarvet makt er utgått på dato i det 21. århundre.

Spesielt er dette blitt tydelig etter at selv «Egypts Farao», ubestridelige Hosni Mubarak, ble presset fra makten i februar. I 2011 lever nemlig 95 prosent av jordas befolkning uten en monark som statsoverhode. Og prosentandelen vil øke: Både i Canada og Australia presses det på for å bli kvitt kongefamilien på den andre siden av jorda, noe som kan skje når dronning Elisabeth går bort.

Så langt er det ennå ikke kommet i Sverige, selv om over en fjerdedel nå sier at de vil kvitte seg med monarkiet. Flertallet vil dog ha dronning Victoria isteden. De siste dagene har det vært store overskrifter med «avsløringene» om at kong Carl Gustaf er et menneske og er som mannlige Medelsvenssoner flest: Altså at han har vært på snuskete steder og har snuskete venner. Forargelsen går tydeligvis på at kongen ikke oppfører seg som en mannlig Jesus, selv om det vel ikke burde overraske, tross at de skandinaviske monarker de siste århundrer har styrt evangelisk-lutherske kirker.

Men det største problemet ligger i tilfellet ikke i de kongeliges menneskelige sider, snarere i deres udemokratiske sider. Og slik blir også kong Harald et demokratisk problem. I den famøse 8. mai-saken så vi hvordan kongen og hans medierådgivere på kynisk vis presset Norges folkevalgte statsminister til å gjøre om på en beslutning de hadde blitt enige om i fellesskap. Kong Harald skal også ha stilt ultimatum for å bevare dagens kontroversielle statskirkeordning med seg selv som kirkens overhode.

Haakons valg

Slik blir dagens kongefamilie det kanskje største hinderet for at Norge kan bli en sekulær og ekte demokratisk stat. Det er et tidsspørsmål før denne politikken blir mer omdiskutert. Hvis kronprins Haakon har tenkt å overta tronen på samme vis som sine forfedre, risikerer han ikke bare å ha gått ut på dato. Han kan også bli mer splittende enn samlende.

Det er mange andre argumenter for å fortsette med en uvalgt konge i Norge: Som at kongefamilien sysselsetter en industri av sladrejournalister, som holder hjulene i gang i en rojal drømmefabrikk der all gammel vane blir vond å vende. Og den kongelige apanasje er antagelig bare skattepenger som ellers ville blitt brukt på å kaste enda flere asylsøkere ut av Norge. Mens våre kongelige promoterer norsk våpenindustri i utlandet, slik at vi håver inn enda flere penger.

Kort sagt: Flertallet har antagelig alt å tjene på at dagens ordning fortsetter. Så derfor vil den det. Inntil videre.

Hvis ikke da kronprins Haakon har mot nok til å gå ut og si, som sin danske oldefar i 1905: «Hvis dere vil ha meg som konge, så må dere velge meg.»

Også dagens kronprins Haakon burde be om en folkeavstemning om monarkiets framtid. Dét hadde vært en beslutning som er et godt kongsemne verdig. Og som ville gitt ham legitimitet.

Muligens at Norge da hadde fått en demokratisk valgt kong Haakon, selv etter en opplyst og moderne debatt. Men i tilfelle kan vi love dette: Da vil også Ny Tid anse Norges konge som vår konge.



---
DEL