Leder: I ulvetider

Europa står overfor økonomiske krisetider. Hva trenger vi da?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Krise. Det er ulvetider nå. Sulten varg er på jakt etter marg. Og i dette skumringsmørket framstår selv gråbein svart som kull.

Europa står overfor sin verste økonomiske utfordring siden 1930-tallet. Historien gjentar seg vel å merke aldri. Ikke som komedie i det minste. Kun som tragedie. Og de kommer sjelden alene.

For hundretusener av europeere, spesielt i Spania, Hellas og Italia, har tragedien allerede banket på døren. Og da har det ikke vært noen annen utvei enn å åpne opp for realitetene. Arbeidsplasser er forsvunnet over natten. Og med dem forsvinner ikke bare inntekter, men også selvsikkerhet, selvrespekt og respekt for storsamfunnet. Det er farlig for oss alle.

Selvmordstallene øker. Fortvilte grekere setter fyr på seg selv. Ikke i avmakt mot et politisk diktatur, som i Tunisia. Men i avmakt i møtet med det som oppleves som et økonomisk korrupt system.

Skyhøye lederlønninger og inntjeningen til aksjehandelutbyttere får selv Ben Alis luksusliv til å virke rasjonelt. Og det norske Oljefondet er med på galeien. De som gjør gode spekulasjoner og investeringer for pensjonsfondet, belønnes i multimillionklassen.

Brune ekstremister

Klasseskillene øker. Ikke bare i resten av Europa, men også her hjemme. Også i Norge nedlegges arbeidsplasser, som hos solcelleprodusentene i REC.

Det er en fattig trøst at europeere flest tross alt har det økonomisk bedre enn arbeidsledige afrikanere. For graden av misnøye bestemmes ikke av hva man reelt har, men om hvor mye man føler at man taper. Det er bedre å ha litt håp som fattig enn å miste troen på framtida som litt rik.

Denne uka ble det avslørt at opptil et dusin likvideringer i Tyskland, på 00-tallet, har vært utført av det som kan kalles «Braune Arme Fraktion». En neo-nazistisk gruppe som har klare fellestrekk med den venstreekstremistiske Rote Arme Fraktion (RAF) på 70-tallet.

Også tysk politi så feil vei etter 2001. De var blinde på sitt høyre øye, slik PST også var det i Norge – da de gjennom et tiår kun så til Tøyen og aldri til Skøyen. Konsekvensene ble fatale.

Spørsmålet er altså ikke lenger om Europa kan bli som på 30-tallet. Vi er der allerede. Vi har allerede opplevd noe langt mer bestialsk enn noe mareritt eller noen skrekkfilm har kunnet framvise til nå.

Inkluderende løsning

I en sådan stund er det mange forslag om løsninger. Kanskje de ikke finnes. Mer politi, mer overvåking, flere kameraer. Slikt vil bli foreslått med styrke.

Men voldsekstremismen lar seg nok ikke knekke av politistatmetoder. Snarere tvert imot. Den kan vokse seg sterkere. Slik hentes legitimitet for ny voldseskalering.

Da har vi mer tro på en solidarisk økonomi. En økonomi hvor flest mulig kan komme i arbeid. Der flest mulig ser håp. For der apatien får gro, der får ekstremismen vokse.

Og vi har tro på inkludering. Men da trenger politikere og en offentlighet som ikke snakker ekstremistene etter munnen og bekrefter deres verdensbilder. Vi har behov for de ansvarlige nå. For de som kan motstå den misforståtte populismen, den som gjøres i den politiske korrekthetens navn.

Det vil kreve mye å innse den blindhet som rådet på 00-tallet. Men det vil være nødvendig for å få øynene opp for de utfordringer som venter oss på 10-tallet.

Det er ikke tid for økte forskjeller, men mindre.■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 18.11.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL