Leder: I fornektelsesfasen

Vi blir ikke ferdig med 22. juli denne uka. Ikke i juni. Ikke neste år. For ekstremistenes verdensbilde ble nå igjen bekreftet av norske professorer. Men her er det de ikke forteller om 1683, Wien og fortidas reelle allianser.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

(NB! Teksten er 24.04.2012 oppdatert og utvidet ifht. papirutgaven.)


Rettssak. Det er når man får kondolansehenvendelser fra Zimbabwe at man skjønner at noe har skjedd. Så også mandag denne uka. Ny Tids Harare-spaltist Ethel Kabwato er blant de millioner av interesserte i det sørlige Afrika som følger den pågående 22. juli-rettssaken i Oslo tinghus – og som synes synd på et land rammet av «The Norway Attacks».

Den tyske tv-kanalen NDR tok denne uka opp et avgjørende og grunnleggende spørsmål: Hvilken konsekvens får den enorme mediedekningen, og de skriftlige referatene ned til hver minste detalj, på andre potensielle ekstremister der ute? Og er man da ikke med på å spre den ekstreme ideologien ytterligere, ved å gjengi den i verdens mest anerkjente medier – akkurat slik 33-åringen ønsker – og på den måten legge grunnlaget for nye massemordere verden over i årene som kommer?

Det venter nok ikke noe enkelt svar på disse spørsmålene. For det vil være vel så utfordrende å kneble terroristens ideologi, selv om det er nettopp det eksempelvis Norges nærmeste allierte, USA, gjør med sine Al-Qaida-fanger på Guantanamo. Selv om både Al-Qaida-sympatisører og de høyreekstreme, neofascistiske og anti-jihadistiske grupperingene har flere slående paralleller, og tydeligvis inspireres av hverandre, er det også slående hvor ulikt disse ekstremistene ofte behandles.

Fornektelsesfasen

Det er ikke å forvente at det norske ordskiftet kan ta inn over seg alle de perspektivene som denne saken reiser på globalt nivå. Landet er nærmest ennå i sjokkfasen, knapt over i reaksjonsfasen – og langt unna reparasjonsfasen og nyorienteringsfasen.

Snarere synes en fornektelsesfase å ha vært bærende de siste ni måneder: Først tenker vi at det må ha vært «de andre», så at han er gal, så utilregnelig, så var det bare han som gjorde noe galt, så har han kopiert andre i skrift – som et tegn på at han ikke kan tenke selv, så har han intet nettverk, så sier han noe ulogisk, så kommer han med en detaljfeil. Men tilbake står vi uansett med at han deltok aktivt i det norske samfunn, og at alle anså han som helt normal – inntil han gjorde hva flere har ønsket, færre har prediket.

Konsekvensene av den pågående rettssaken er uoverskuelige. Det handler i tilfelle om hva vi andre vil gjøre i årene som kommer. For dette handler nå mest om hvordan vi skal unngå at lignende personer slår til igjen.

Barnemorderen på Utøya, diplomatsønnen som vokste opp på Skøyen, påstår da også å ha latt seg inspirere av serbiske ekstremister på Balkan på 1990-tallet. Det er ikke bare klimaet som kan la seg påvirke av sommerfugleffekten. Menneskesinnets veier er også uransaklige. Man kunne jo slik sett håpe at den massive eksponeringen av terroristens ideologi kunne få flere til å våkne, til å ta den totalitære ideologi i vår midte på alvor – selv om dét virker noe naivt å håpe på.

For det som er det mest sjokkerende med denne ukas forklaring fra den massedrapstiltalte, er ikke hvor mye uvanlig han uttaler, men hvor dagligdags oppfatningene hans synes å være. Hans ekstreme begreper og handlinger kan nok være hentet fra ekstreme likesinnede land og strand rundt, fra Fjordmenn og Sjømenn. Men hans grunnleggende, bekymrede verdensbilde er basert på de samme problemstillinger som har hjemsøkt våre debatter på Facebook, tv-kanaler og i nettaviser og Stortinget de senere år.

Museumsdebatter

33-åringens tanker er ikke importert fra en annen planet, men synes heller suget fra landets eget nasjonale bryst – fra de vrangforestillinger som har hjemsøkt vårt land og utgitt seg for å være urkraften som beveger vårt forestilte nasjonale urverk.

Hans tematikk er den samme som tas opp i middagssamtaler i de tusen hjem. Eller på museer. Slik lød eksempelvis Oslo Museums store folkedebatt i går, 19. april:

«Oslo-folk i 2040: Innbyggere eller innvandrere? Det er varslet innvandrerflertall i Oslo i 2040. Aftenposten Aften og Oslo Museum inviterer til åpen debatt om hvilke utfordringer dette kan skape for byen.»

De samme spørsmål var temaet dagen før, 18. april, i sal 250 i Oslo tinghus.

Museumsdebatten tok sitt utgangspunkt i en ny rapport fra Statistisk Sentralbyrå (SSB), «Regional framskrivning av antall innvandrere 2011-2040». På SSBs nettsider blir rapporten presentert under den interessante og tidstypiske tittelen «I 2040 vil nesten halvparten av Oslos befolkning ha innvandrerbakgrunn.»

Det er vært å merke seg at dette REGINN-prosjektet er finansiert spesielt fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, etter et forprosjekt og notat fra… 2009. Og da kan det stå i 2012: «Det er første gang en regional innvandrerframskrivning er publisert i Norge.»

Med tanke på en slik tidsånd, er det ikke overraskende å se hva som skjer når norske medier skal avsløre massemorderens «syke løgner».

Ved å stille langt strengere krav til den tiltaltes faktapåstander enn man vanligvis gjør til skolesystemet og mediene selv, får han i Dagbladet riktignok dommen «LØGN» på 8 av 10 utvalgte utsagn. Men hva er det eneste som terroristen, ironisk nok, gis «helt rett» på?

Jo, 33-åringen gis full professoral støtte på noe av det viktigste for han – det som hele manifestet/kompendiets tittel er basert på: Nemlig hans verdensforestilling om hva som skjedde under det nå mytologiserte «Slaget ved Wien», 11.-12. september 1683.

Den tiltalte uttalte i Oslo tinghus:


«Hvis du ser på slaget utenfor Vienna i 1683, så var det den hellige liga som var et samarbeid av kristne stater, som samarbeidet om å stoppe invasjonen fra ottomanske riket.»

Sant eller ei? Dommen i Dagbladet, som gjengir historieprofessor Øystein Rian på Universitetet i Oslo, lyder slik:

«RIKTIG: -Den polske styrken var den viktigste i alliansen, og det er klart at kristendommen spilte en stor rolle i krigene med tyrkerne på den tida. I tillegg stemmer det at de fordrev ottomanerne, sier historiker Øystein Rian til Dagbladet.»

Skjulte fakta

Og denne historiekonklusjonen kan jo for mange lyde «riktig», i det minste hvis man leser de heftig redigerte norske Wikipedia-sidene om temaet. Men objektive fakta finnes bedre andre steder. Som Øyvind Strømmen så korrekt påpeker i sin bok Det mørke nettet (2011):

«Eurabiateoretikerne utelater behendig protestanten Imre Thököly fra slaget ved Wien i 1683. Thököly hadde tidligere ledet et opprør mot habsburgerne, og hadde vendt seg til den ottomanske sultanen Mehmed IV for hjelp. Mehmed IV anerkjente Thököly som konge av Øvre Ungarn, og de to var allierte, også ved slaget om Wien.»

Ungarske Thököly (1657-1705, bildet til høyre) var født i dagens Slovakia og oppdratt i Luthers lære, ikke ulikt den tro som da var statsreligion i Danmark-Norge. Han ble fyrste av Transilvania og kjempet for den osmanske sultanen fram til sin død.

Opptakten til slaget om Wien [Encycl. Brit.-link] kan altså fram til 1683 også forstås som en konflikt mellom kristne protestanter og katolikker. Wien-slaget skjedde tross alt kort tid etter den religiøst pregede 30-årskrigen (1618-1648) i Europas hjerte, der Danmark-Norge og Det osmanske riket generelt var allierte i kampen mot Det tysk-romerske riket, som var pavestyrt og katolsk.

Og i 1683? Kristne øst-europeere, som lederne av fyrstedømmene Moldavia, Transilvania og Valakia, var da av ulike grunner alliert med den osmanske sultanen, i likhet med den ortodokse kirken. De sto mot såkalt «katolske styrker» og en håndfull av Det tysk-romerske rikets allierte fyrstedømmer og Det polsk-litauiske samveldet.

(Bilde til høyre: To sider av en måneformet hollandsk mynt (1570), med innskriften «Liver Turcx dan Paus», som betyr «Heller tyrkisk enn pavetro». De kalvinistiske hollenderne allierte seg på slutten av 1500-tallet med Det osmanske riket mot det katolske, spanske overherredømmet.)

Også selveste Frankrike sto på Det osmanske rikets side i slaget om Wien i 1683. Ikke så overraskende: En unik «fransk-ottomansk alliansesavtale» fra 1536, ikke så ulikt den alliansen det mektige Karolingske dynastiet fra år 765 inngikk med Abbassid-riket i Bagdad, gjorde at Frankrike og Det osmanske riket var fredelige samarbeidspartnere i over 250 år. Franskmenn og tyrkere kjempet slik slag på slag sammen i Europa, fram til Napoleons Egypt-invasjon i 1798. Også på 1800-tallet var Paris og Istanbul allierte, som i Krimkrigen fra 1853-1856 – da fikk de også med seg Storbritannia i kampen mot Russland.

Så hvordan kan norske professorer gå god for den tiltaltes og Eurabia-teoretikernes misforståtte, religionsbaserte verdensbilde, da?

Dét blir bare litt mer gåtefullt enn det at 33-åringen i Oslo tinghus ikke gis totalt feil på den siste av de ti påstandene. Nemlig når den tiltalte påstår at «Europa har blitt så suksessfull på grunn av kristendommen og det kristne fellesskapet».

Det er åpenbart mange andre i Norge som i dag tror på slike verdensforestillinger. Til tross for at historien mest viser at det aldri har vært noe slikt påstått «kristent fellesskap» i Europa, heller ikke i den mest koloni- og okkupasjonsorienterte epoken fra 1500- til 1900-tallet. Og Japans, Kinas, Sør-Koreas eller de arabiske olje-emiratenes materialistiske vekstsuksess kan nok ikke forklares med en kristen eller religiøs bakgrunn, verken før eller nå. På samme måte som det nok ikke er kristendommens skyld at både Island og Hellas, eller kristne Zimbabwe, i praksis gikk konkurs og måtte reddes av IMF.

Like fullt gis 33-åringens «kristne økonomiteori» kun betegnelsen «Omstridt» i Dagbladet, etter nok en samtale med en norsk UiO-forsker. Snart på tide med en total revisjon av norsk historiepensum og -forståelse?

Boblelandet

Likevel: Fordelen ved å ta for seg slike utbredte vrangforestillinger om fortiden, kan være at vi kanskje lettere kan forstå det forunderlige av i dag. Nemlig hvordan de samme problematiske problemstillingene dukker opp igjen og igjen i Norge, nesten mer etter 22. juli enn før. Som: Kan vi stole på mennesker som ikke er hvite? Eller som ikke er kristne?

Kanskje denne usikkerheten og forvirringen kan være med på å forklare hvorfor vi vedtar nye lover for å kaste ut tiggere og asylbarn. Og hvorfor vi omtaler innvandring som noe nytt og som en utfordring, ikke som noe naturlig gjennom århundrene. Slik bekrefter de moderate aktørene ekstremistenes verdensbilde, hver dag.

Noen ville si at det er skamfullt at vi overlevende kan gjøre slikt i 2012, etter at 69 unge mennesker mistet livet i 2011 nettopp fordi de trodde på de allmennmenneskelige verdiene vi nå synes å bryte mer enn vi holder i hevd. Men slik er det blitt, muligens fordi vi ennå lever i en sjokk- og fornektelsesfase. Spørsmålet er hvor lenge den skal vare.

Eller som forfatteren Jan Kjærstad nylig så skarpt og ettertenksomt skrev i Dagbladet:

«Av alle forsøk på å forklare massemorderen har jeg festet meg ved et bilde: «Han må ha levd i en boble,» sa vi. Jeg tenker: Har ikke hele Norge levd i en boble? Selvfølgelig vil de fleste, ved ettertanke, innrømme at Norge er avhengig av verden, men oppfører vi oss alltid som om vi har skjønt det?» ■

(Sluttnote: Interessert i mer? Se bl.a. Ny Tid-lederen 09.12.2011, «Ja, Eurabia er her!», med ytterligere eksempler, fakta og kildehenvisninger.)

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 20.04.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


BILDER: Wikipedia Commons.



---
DEL