Leder: I alle land

Den politiske debatt om Europas grenseavtaler fremmer sjelden visjonen om å forene arbeidere og folk flest. Det trengs solidaritetsorienterte alternativer.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Grensetvistene. Rett før påskehøytiden, den 27. mars, fortalte Bergens Tidende historien om familien Dosa fra Tina, Darfur, i Sudan. «Nå er flukten endelig over,» het artikkelen.

For i over ti år har åttebarnsfamilien flyktet fra borgerkrig og forfølgelse. Over nasjonalstatsgrenser fra Sudan til Tsjad, fra Tsjad til Libya, fra Libya til Tunisia. Og deretter trakk de vinnerloddet: politisk asyl i Norge. Nå har familien bodd ett år på Møhlenpris i Bergen.

Det er få forfulgte mennesker som tilslutt ender i Norge: Over 42 millioner er på flukt, mens kun en brøkdel av en promille finner veien hit. Land som Kenya, Pakistan og Libanon har tatt titalls- og hundretalls ganger flere.

Grensekryssere kalles så mye: Arbeidsinnvandrere, lykkejegere, drømmefangere, globetrottere, expats, studenter og verdensborgere. Noen drar fra kalde Norge til Spania og Thailand på helårs- eller halvårsbasis. Andre drar motsatt vei for å få arbeid. Atter andre krysser sine spor og grenser for å flykte, for å overleve. De aller fleste mennesker blir imidlertid i samme land som de er født. De færreste vil egentlig flytte så mange steinkast unna sitt barndomshjem.

Blant de mest utsatte grensekrysserne, flyktningene, er det ekstremt få som trekker lykkeloddet ved Europas middelhavsgrense, som familien på Møhlenpris. De aller fleste holdes utenfor Europa, eller «Schengenland». Tusener dør hvert år i forsøket på å komme inn hit, innenfor Schengen-grensene.

For med Schengen-avtalen ble også «Festning Europa» et moderne begrep. Den indre passkontrollen mellom land ble fra midten av 90-tallet fjernet for å satse alt på den ytre eksterne grensekontrollen. I to tiår har EUs grensekontroll blitt skjerpet og intensivert. Matthew Carr, forfatter av boka Fortress Europe: Dispatches from a Gated Continent (2012) skriver på Open Democracy:

«EU har gjennomført det mest omfattende, sofistikerte og vidtrekkende grensekontrollprogrammet i historien. I hovedsak i et forsøk på å hindre «ulovlig» innvandring – en kategori som vanligvis refererer til udokumenterte økonomiske migranter og flyktninger fra fattige land.»

Militærgrense

Carr beskriver en gjennom-militarisert europeisk grense med 400.000 politimenn, digitalisert overvåking, deportasjoner, fengsling og identitetskontroll med påfølgende trakassering.

Avstanden er stor fra det idylliske geografiske utgangspunktet til Schengen-avtalen. Schengen er en liten vinlandsby langs elven Mosel i Luxemburg. Går du over Mosel, er du i Tyskland – går du litt til, er du i Frankrike. Dette var et naturlig sted for Benelux-landene Belgia, Nederland og Luxemburg, samt Frankrike og Tyskland, å undertegne en avtale om bevegelsesfrihet innen kontinental-Europa.

På elvebåten «MS Princess Marie Astrid» undertegnet de fem landene Schengen-avtalen i juni 1985. Det gikk hele ti år før avtalen tredde i kraft. I dag er 26 land med i avtalen. Norge og Norden gikk inn 25. mars 2001. Bulgaria og Romania er siste land som ble med, gjennom en utvidelse i september 2012.

De siste par ukene har ordskiftet om Schengen og EØS-avtalen blusset opp igjen i Norge. Bakgrunnen er at både SV og Senterpartiet ønsker Norge ut av de to ordningene. SVs arbeidsprogram anbefaler nå at «Norge innleder forhandlinger med EU om en mindre omfattende handels- og samarbeidsavtale som erstatter dagens EØS-avtale. Og det etterlyses en «grundig evaluering av Schengen-avtalen, og en utredning om alternativer til avtalen».

Det finnes flere gode grunner for å være skeptisk til de to ordningene. Men argumentasjonen og alternativene kunne med fordel vært utdypet i den politiske debatten. Dessverre blir et parti som Venstre stående for alene med en politikk om å være åpen mer åpne grenser. Det «radikale ja» til at «arbeidere i alle land» forener seg over landegrensene, ved forflytning om nødvendig, har dessverre forstummet. Det har blitt politisk korrekt for rike nordboere med Schengen- og EØS-skepsis, men da mest for å beskytte egne nasjonale interesser – ikke fordi man ønsker mer solidaritet med andre land eller med fattigere verdensborgere.

SVs «grundige evaluering» av Schengen-avtalen burde slik også inneholde vurderinger av hvordan man kan få flere og mer inkluderende avtaler med land også utenfor EU. Og hvis man ønsker en mindre omfattende EØS-avtale, så burde man av prinsipp vel også argumentere for en bedre handels- og samarbeidsavtale med for eksempel AU (Den afrikanske union).

For det er ikke «markedsliberalisme» å være for rettferdig handel og solidaritet med verden utenfor Vest-Europa, slik Finn Gustavsen påpekte på begynnelsen av 1960-tallet. Men det virker snarere farlig naivt å utradere et radikalt og «grenseoverskridende ja» fra Norges politiske debatt, slik vi har sett de senere år. Da brolegger man i tilfelle veien for en mer polarisert og ikke-solidarisk norsk innvandringsdebatt.

Forlenge stigen

Schengen-samarbeidet er naturlig å se i forlengelsen av ideologien om det åpne markedet. Men det dobbeltmoralske med Schengen og EUs fire friheter er at mens grensene viskes ut innad, styrkes de utad. Men passfrihet er ikke noe nytt.

Før første verdenskrig kunne man reise fra Paris til Moskva uten å vise passet. Det at grensesamarbeidet ble realisert etter murens fall, med en kontinuerlig utvidelse østover, er derfor også naturlig.

Men hvorfor slutte der? Hvorfor skal integrasjonen stoppe med det rikeste av Europa? Istedenfor kun å argumentere for å trekke Norge ut av det være seg EØS eller Schengen, burde «et solidarisk ja til verden» snarere drøfte hvordan land som Tunisia og andre Middelhavsland kan trekkes mer med i vår rikmansklubb – der de aller rikeste er såkalte utenforland, som Norge og Sveits. Vi trenger ikke trekke stigen opp, men snarere forlenge stigen nedover.

Avisa The Guardian ber på lederplass den 25. mars om at Europas politikere må begynne å snakke om «de positive kulturelle og økonomiske fordelene ved migrasjon, ikke bare demonisere enten innvandrere eller deres innvirkning. Den overveldende andel av innvandrere kommer til dette landet for å arbeide, skape rikdom og betale skatt».

Et slikt positivt fokus på fordeler, framfor kun på de påståtte ulempene, er et sunnere utgangspunkt også for en videre diskusjon om et mer rettferdig Norge og Europa. Dessverre svikter for mange politikere denne debatten. De frykter vel ikke å bli gjenvalgt. Men i en tid hvor selv USAs republikanere drøfter hvordan man skal innlemme 12 millioner papirløse, er det på tide at også solidarisk innstilte politikere i Norge våger å si hva de egentlig mener.

Såkalte radikale politikere har et ekstra ansvar for at årets valgkamp ikke igjen blir basert mer på frykt mer enn på håp. Det er ennå håp om at valgkampen 2013 kan få et snev av inkluderende framfor kun ekskluderende retorikk. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 12.04.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL