Leder: Historielærdom

To år etter at Mohamed Bouazizi (1984-2011) ofret sitt liv og fødte et opprør, står revolusjonen i fare for å spise opp sine egne barn. En ny bok gir svar.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Boka. «Det er enkelt å grunnlegge et dynasti i land uten gruppelojalitet. Utøvelse av styringsmakten går rolig for seg fordi det er lite uro og få opprør, og fordi dynastiet sjelden trenger gruppelojalitet. Dette er tilfellet i Egypt og Syria i vår tid. De har nå verken stammer eller noen gruppelojalitet. En kan knapt forestille seg at Syria en gang var et oppkomme av dem, slik vi har slått fast. Kongemakten i Egypt lever fredelig og har sterke røtter, siden det finnes få dissidenter eller klangrupper der.»

Dette sitatet kunne kanskje vært hentet fra en politisk analyse publisert etter de siste par års omveltninger i de arabisk-språklige land. Kanskje teksten kunne ha forklart hvorfor Mubarak-regimet i Egypt klarte å overleve så lenge, i over 30 år, på grunn av oppløsningen av gruppelojalitetens, dissidentenes og klangruppenes makt. Eller det kunne vært utdraget fra en tekst som forsøkte forklare hvorfor Assad-dynastiet ennå holder seg ved makten, snart 42 år etter at Hafez al-Assad ble president i Syria i mars 1971, snart 13 år etter at sønnen Bashar overtok i juli 2000.

Men nei. Utdraget ovenfor er «bare» hentet fra analysene til den legendariske arabiske filosofen, statsviteren og sosiologen Ibn Khaldun (født i Tunis i 1332, død i Kairo i 1406). For i disse dager er Khalduns mesterverk, Al-Muqaddimah. Boken om lærdommene, med en introduksjon til verdens historie (Pax Forlag), ute på norsk for første gang (link til engelsk nettversjon, oversatt av Franz Rosenthal).

Oversettelsen er intet mindre enn en liten kulturhistoriske begivenhet. For Khalduns Introduksjonen, ferdigstilt i november 1377, er et overflødighetshorn av oppsamlet kunnskap gjennom århundrene – fra greske Aristoteles’ prinsipper via persiske Ibn Sinas filosofi til Khalduns samtidige Ibn Battutas reiser til India, på vei mot Kina. For 635 år siden, rett etter den såkalte korsfarertiden, omtalte arabiske Khaldun England som «en stor og vidstrakt øy som omfatter en rekke byer og er hovedsete for et praktfullt rike» (s. 141). Han skriver også om «øya Barqaghah», som forstås som å være hansastaden Bergen, eventuelt Norge.

Oversetterbragden

Al-Muqaddimah-verket inneholder originale analyser av maktens, menneskenes og samfunnenes vekst og fall, samt et bilde på den brytningstid Khaldun levde i. For også Khaldun var barn av sin tid og sin region (Bildet nedenfor: En statue av Ibn Khaldun i sentrum av Tunis, Tunisia).

Men ikke uten grunn blir hans verk omtalt som grunnlaget for dagens moderne sosiologi. Den britiske historikeren Arnold J. Toynbee kalte på 1800-tallet Al-Muqaddimah «en filosofihistorie som unektelig er det største verket i sitt slag som noensinne er blitt skapt av noen tenker, noe sted». Og den norske sosiologen Eilert Sundts (1817-1885 *) forklaringsmodeller har til tider slående paralleller til Khalduns generasjonsanalyser.

Pax Forlags utgivelse er på to bind, med tilsammen over 1300 siders tekst – inkludert et

innledende essay av oversetter Magid Al-Araki, førsteamanuensis ved Høgskolen i Akershus, avdeling for samfunnsfag. Al-Araki skrev sin magisteravhandling om Al-Muqaddimah i 1983, etter anbefaling fra avdøde UiO-professor Einar Berg. Det rådet kan norsk kulturliv nå være takknemlig for at ble fulgt. For Norge er blitt rikere nå. Oversettelsesprosessen kan forstås å ha tatt Al-Araki nærmere 30 år – en prosess som nok ble lettere da verket ble innlemmet i «Kulturbiblioteket», Bokklubbens liste over verdens 100 viktigste sakprosabøker.

Khalduns verk kan leses for å forstå både fortid, nåtid og framtid. Av spesiell interesse er det å forstå Egypts relativt nyvalgte president Mohamed Morsi, fra Det muslimske brorskap, utifra Khalduns analyser. Med tanke på hva Mohamed Bouzazi (1984-2011) ofret da han satt fyr på seg selv for to år siden, 17. desember 2010 – for så å dø 4. januar 2011 – er det svært skuffende hvordan Morsi nå har klart å polarisere det egyptiske samfunnet. Ved forsøket på å tilrane seg makt gjennom et nå tilbaketrukket dekret, og ved å presse gjennom en ubalansert og hasteinnført grunnlovsavstemning med knapt flertall, har Morsi misbrukt den unike muligheten han ble gitt med den knappe valgseieren.

Det gode styre

I første fase gikk det som Khaldun skrev i 1377, da Morsi i juni ble «forbildet for folket gjennom måten han vinner ære på, driver inn skatter, forsvarer eiendom og gir staten militær beskyttelse. Han gjør ikke krav på noe for seg selv alene» (side 310).

Men så går makten over i en ny fase, og da virker det som om Morsi kan, eller følger, Khalduns tese altfor godt: «På det andre stadiet vinner herskeren full kontroll over folket, gjør krav på hele kongemakten og tolererer ingen delaktighet eller deltakelse fra dem. På dette stadiet er han opptatt av å skaffe seg tilhengere, myndlinger og protesjeer i stort antall. Slik svekker han ambisjonene til de som tilhører hans egen gruppelojalitet.»

Men er det så intet håp? Jo, for også de gode styreformer, og ulempene med autoritært styre, kan Khaldun fortelle oss om:

«Godt herredømme er ensbetydende med mildhet. Hvis herskeren bruker tvang og ofte utmåler straffer, er opptatt av å peke på folks feil og teller syndene deres, blir undersåttene redde og nedslåtte, og søker å beskytte seg mot ham med løgner, list og bedrageri. Dette utvikler seg til et karaktertrekk hos dem, og ødelegger dem.»

Så når utenriksminister Espen Barth Eide og Utenriksdepartementet samtaler med egyptiske eller andre arabiske statsledere framover, så kan de bare slå opp på side 335 i Al-Arakis oversettelse og vite at Khaldun skrev:

«Er herskeren derimot mild, og er overbærende med undersåttenes dårlige sider, stoler de på ham og søker beskyttelse hos ham… I en slik stat er alt i orden. Til godt lederskap hører vennlighet mot folket og beskyttelse. Det sanne innholdet i begrepet kongestyre blir virkelighet når herskeren forsvarer undersåttene sine.»

Mot urettferdighet

Og hvis de rødgrønne skulle ønske å legge inn litt ekstra ønsker om solidarisk utviklingspolitikk samtidig, kan de slå opp i kapittel 3.41 på side 517:

«Siden urettferdighet, som vi har sett, varsler tilintetgjørelse av menneskeslekten fordi den fører til ødeleggelse av vekst og utvikling, er dette i seg selv en god grunn til å forby den.»

Måtte Khalduns visdom gjenoppstå i det land som fødte ham, Tunisia, og i det land der han gikk bort, Egypt, ved Nilens bredder. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 21.12.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


* I den trykte versjonen kom det ved en inkurie til å stå Ernst Sars istedenfor Eilert Sundt. Ny Tid beklager feilen.


FOTO: PAXFORLAG og WIKICOMMONS.



---
DEL