Leder: Heikkis metode

Slik vant Heikki Holmås 2. plassen på Oslo SVs liste: Ved hjelp av en teknisk og teknologisk overlegen Obama-metode.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var noe historisk over møtesalen på det tradisjonelle SAS-hotellet, rett ved Slottsparken, da Oslo SV innkalte til nominasjonsmøte for stortingsvalglista tirsdag kveld, 9. desember.

Det kan knapt huskes i norsk etterkrigstid at så mange som 800 partimedlemmer møtt opp for å stemme på sine lokale kandidater i et fylkeslag. Selv ikke da Finn Gustavsen forsøkte seg på et politisk comeback i 1985, var det i nærheten av så mange SV-medlemmer til stede.

Årsaken til det voldsomme politiske engasjementet ligger i den vellykkede utfordringen Akhtar Chaudhry (46) sto bak. Den mangeårige bystyrepolitikeren og nåværende vararepresentanten på Stortinget ville nemlig ikke ta til takke med fjerdeplassen. Han utfordret en av partiets kronprinser, selveste Oslo SVs leder Heikki Holmås (36), partiets finanspolitiske talsmann, om den sikre andreplassen, bak finansminister Kristin Halvorsen. Og han klarte nesten å vinne fram. Holmås vant knapt, med 406 mot 365 stemmer. Altså i praksis dødt løp.

Resultatet kan fortolkes som en seier for Chaudhry og minoritetene som kjemper for sin rettmessige og demokratiske rett til å la seg bli representert på Stortinget. Og her har SV et politisk ansvar for å være det partiet som best løfter fram representanter som kan tilføre nye perspektiver og ny kunnskap til det norske parlamentet, som i en rekke debatter vitner om å ha for lite mangfold. Chaudhry klarte det kunststykke å bringe partiledelsen ut av balanse.

På godt demokratisk vis, og i kontrast til de tendensiøse medieoppslagene som alltid synes å ende opp med å mistenkeliggjøre minoritetspolitikere mer enn majoritetsnordmenn, fikk han vervet nye og engasjerte medlemmer til partiet. Noen stilte ufine spørsmål om disse nye medlemmene visste hva SV var eller sto for. Men det er nok vel så mye et problem for mange gamle medlemmer å svare på, dersom de bare hadde blitt spurt.

Overflatisk sett kan Chaudhrys kampanje ligne på Barack Obamas, som flere har påpekt de siste ukene. Og Obamas seier 4. november ga en ekstra glød til Chaudhrys kandidatur. Flerkulturelle så med Obamas seier at det går an å utfordre og vinne over mer monokulturelle og konservative partikrefter, som har det med å holde nye, radikale røster utenfor. De mange nye SV-medlemmene som ble påmeldt fram til fristen 18. november kan også forklares med Obama-effekten, i tillegg til Chaudhrys gode grasrotkontakter.

Det som ikke har kommet fram, er at det var Holmås som drev den mest «unorske» og Obama-lignende valgkampanjen. Chaudhry vervet riktignok mange nye medlemmer, men han valgte en konservativ og traust norsk metode med hensyn til å få de 2000 gamle Oslo SV-medlemmene til å stemme. Han nøyde seg med å sende ut noen sms-er og mailer. Han ville ikke forstyrre, ikke presse seg på.

I kontrast valgte Holmås en aggressiv og teknologisk suksessrik metode. Hans kyndige folk satt med PC-er og ringte tilnærmet hvert medlem. Holmås’ mange og profesjonelle støttespillere hadde på amerikansk vis standardiserte presentasjoner, og alle i Holmås-kampanjen kunne på sekundet se på sin PC hvem som hadde blitt ringt og status på samtalen. Obama kunne ikke gjort det bedre. Holmås lå nemlig langt bak for tre uker siden. Men han klarte å snu det hele i sin favør ved en enorm ringekampanje. Slik ble det en teknisk og teknologisk seier til Holmås.

Men i det lange løp kan tirsdagen vise seg å bli en ideologisk seier for Chaudhry og minoritetene. Det burde nå for det første bli åpenbart at alle bør gjøre som Oslo SV: Åpne nominasjonsmøtene for alle partimedlemmer og la kampvoteringene regjere. I tillegg bør det være klart at det bør bli slutt på kvoteringen av unge, monokulturelle menn til stortingsplassene. Politikere som Gülay Kutal bør også kunne løftes langt lenger framover enn det Oslo SV nå har gjort.

Mangfold og representasjon er ikke snillisme, men en politisk og demokratisk dyd av nødvendighet.

Ny Tid i 2009

Denne uka Ny Tid-abonnenter fått både desemberutgaven av Le Monde diplomatique og årets utgave av Verden 2009 i posten. Vi kan tilby disse to publikasjonene, som er i verdensklasse, som et resultat av vårt nye samarbeid i Mentor Medier. Gjennom dette eierskapet er Ny Tid blitt sikret et mer stabilt og profesjonelt medieeierskap, slik at vi bedre kan ta vare på den uavhengige Ny Tid- og Orientering-arven.

Ny Tid kan nå igjen være en «avis som ubundet av parti- og prestisjehensyn vil drøfte tidens brennende spørsmål,» som det lyder i avslutningen til Orienterings retningslinjer fra 1953.

Disse mulighetene gjør at vi nå også har utgitt en bok, Nasjonal tvangstrøye – global virkelighet, basert på noen av årets debatter i Ny Tids spalter. I tillegg lanserer vi i januar nettstedet mediekritikk.no. Og våre Fritt Ord-støttede spaltister vil bli presentert også på engelsk på nytid.no. Slik vil vi fortsette å kjempe for det frie ord og demokratiske krefter rundt om i verden.

Fra 1. januar vil Dagsavisen også inngå i samme mediehus som Ny Tid og Le Monde diplomatique. Vi ser altså nye muligheter også for tiden som kommer. Og vi håper at du vil være med å støtte oss og vårt arbeid også i fortsettelsen.

---
DEL