Leder: Fra hjelp til likeverd

Det er på tide å styrke alternativene til både u-hjelpen og Frps antisolidariske utenrikspolitikk.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

I Ny Tid 10. juli hadde vi en talende reportasje fra Etiopia. Landet kjemper desperat mot det globale mediebildet skapt i 1984. Da laget den britiske popstjernen Bob Geldof supergruppa Band Aid, samt hitsangen «Do They Know it’s Christimas?»

Formuleringer som «Where nothing ever grows, no rain nor rivers flow», kombinert med bildene av utsultede etiopiske barn, gjorde at de stereotype bildene av fattige afrikanere brant seg inn på netthinnene til nok en generasjon europeere. 25 år senere ødelegger slike fordommer for turistindustrien i det rike kulturlandet Etiopia, som ble kristent 600 år før Norge.

Geldof mente det godt. Men det synes også å være flere negative effekter av at Afrika framstilles som så fattige at de ikke klarer å overleve uten såkalt u-hjelp. Det er nemlig ikke dette som gir den nødvendige langsiktige og bærekraftige veksten for afrikanske.

Situasjonen på kontinentet er en annen nå enn for 30 og 50 år siden. Store deler av Afrika har de siste årene gått gjennom en demokratisk revolusjon. Sør for Sahara har den økonomiske veksten vært i verdenstoppen de siste årene. Det økende økonomiske samarbeidet med India og Kina, som Ny Tid omtaler i denne utgaven, viser hvordan de voksende afrikanske økonomiene ønsker å bli sett på som likeverdige handelspartnere i en global verden – ikke som passive mottagere på andres nåde.

Det er i et slik perspektiv vi også må rette et kritisk blikk, og justere, på den norske bistandstankegangen. Ikke på den måten som Fremskrittspartiet gjør, der det underliggende målet synes å være at Norge skal bidra mindre til fattige lands utvikling. Det klare målet bør snarere det motsatte: Vi må gjøre langt mer. Men ikke da ved hjelp av flere ny-kolonialistiske tv-aksjoner, som mest synes å gi rike nordmenn bedre samvittighet. Snarere ved hjelp av likeverdig handel. Som ledende afrikanere sier det: «More trade, less aid.»

Selve ordet «u-hjelp» er problematisk. Det er ikke hjelp eller bistand som bedrives, men en reell tilbakebetaling for årelang økonomisk utbytting av afrikanske land. Reelt er det snakk om «i-hjelp»: Underbetaling av afrikanske arbeidere, europeiske subsidier, utestengelse av afrikanske produkter og dumping av rike lands masseproduksjon gjør at dagens handelssystem hjelper de rikeste, ikke de fattigste.

Younis Ulleberg i Afrikan Youth påpekte noe viktig i Ny Tid 30. april: «Fokuset på handel betyr verken at man går bort fra bistand eller til markedsfundamentalisme. I stedet innebærer det at handel blir drivkraften i Afrikas sosioøkonomiske utvikling og dens partnerskap med verdenssamfunnet – ikke bistand.»

Vi må lytte mindre til gamle popstjerner som Geldoff og Bono og mer på afrikanske intellektuelle. Slike som zambiske Dambisa Moyo, forfatteren av årets bestselger Dead Aid. Da Ny Tid intervjuet Moyo 6. mars i år, var vi første norske publikasjon som skrev om henne. Kofi Annan og flere folkevalgte i Den afrikanske union ønsker hennes kritiske bistandsblikk velkommen.

En kritisk nytenkning, kombinert med et solidarisk utgangspunkt, synes å være den beste måten å konfrontere høyrepopulismens antisolidariske kulturkamp, som nå skyller inn over vårt land.

Demokrati til besvær

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen omtalte i slutten av juni det ayatollastyrte Iran som en «rettsstat». Braanen fikk tydeligvis reaksjoner, for dagen etter korrigerte han seg selv på lederplass – han hadde brukt «begrepet rettsstat upresist og feilaktig».

   Braanen har også tidligere æret antidemokratiske Ahmadinejad for å ha «gjennomført en effektiv og profesjonell valgkamp». Om ikke annet står Klassekampens redaktør på linje med forgjengere som hyllet Mao og Pol Pot. Misliker man USA sterkt nok, går man til sengs med enhver USA-kritiker.

Men nå har selv de religiøse lederne i Qom kritiserte valget. Ayatollaene har kritisert regimet for «ikke å ha viet oppmerksomhet» til klagene fra opposisjonskandidat Mousavi.

  Det er blitt lettere å høre noen sannhetens ord fra Qom-teologene enn fra Klassekampens redaktør og det nasjonalstatlige, oljegriske Statoil-selskapet. SV-politiker Amir Payan analyserte det slik i Bergens Tidende: «På den radikale venstresiden har Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen og skribent Ali Esbati gått i spissen for å undergrave og bagatellisere bevegelsen for frihet og demokrati i Iran.»

    De som undergraver venstresidens prosjekt er ikke Frp-politikere, som underbygger det, men snarere venstresidefolk som ikke vet forskjellen på demokrati og diktatur.

---
DEL