Leder: Fra avmakt til folkemakt

Revolusjonen i Nord-Afrika er ikke ferdig. Den har knapt begynt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Endring. «Det er ennå for tidlig å si.»

Slik lød svaret fra Kinas statsminister Zhou Enlai (1898-1976) da han under en middag fikk dette spørsmålet fra USAs utenriksminister Henry Kissinger:

«Og hva synes du om den franske revolusjon?» Det hadde da gått nesten 200 år siden 4. juli 1789.

Ny Tid og Orientering har det sjelden med velvillig å sitere kommunistiske ledere i ettpartistater, men her gjør vi et unntak:

«Det er ennå for tidlig å si,» lyder nemlig nå som et rimelig svar på spørsmålet: «Og hva synes du om den arabiske revolusjon?»

Det har denne helga gått ett år siden den tunisiske revolusjon 14. januar 2011, da hersker Ben Ali flyktet landet. Mye har gått etter planen formelt, ved at et fredelig og vellykket valg i Tunisia er gjennomført. Og også i Egypt synes de siste ukers parlamentsvalg formelt å ha gått riktig for seg, vel å merke med Nawal El-Saadawis innvendinger i forrige ukes Ny Tid i mente. Valg i Libya står nå for tur.

I den forstand står våre ord fra 18. februar i fjor ennå ved lag, de som sto under tittelen «Berettiget revolusjonshåp»:

«Ikke uten grunn lød jubelen fra bakgatene i Honduras. Ikke uten grunn ble det tent et håp i mørklagte rom i Saudi-Arabia. Ikke uten grunn fulgte unge nettsurfere i Russland med på hver demonstrasjon fra «Frigjøringsplassen». For de vet alle at denne revolusjonen gjelder også dem. De vet at én dag, kanskje i morgen – hvis de selv våger, kan det bli deres tur. Egypterne har vist at det er mulig. Vi er alle arabere nå. Ett folk, én verdi: Folkestyre.»

20/20-visjon

Ny Tid var blant de som utgjorde et alternativ til alle dommedagsprofetene som da preget norske medier. Det er nå i 2012 uansett ikke vits i å hovere, å si «hva var det vi sa». Ikke bare fordi det er sunt med skepsis, selv i jubelens timer. Men også fordi de demokratiske revolusjoner aldri blir fullendt. De må forsvares og sikres hver dag.

Det må nok bli både 2013, 2015 og 2020 – før man kan gjøre seg noe håp om å få «20/20-visjon» på det siste årets omveltninger.

Dagens Næringslivs Bjørn Gabrielsen var blant dem som kritiserte Ny Tids tro på de arabiske demokrater:

«Ny Tids leder 18. februar tar frem den virkelige lyrisk-optimistiske tonen og forkynner: ‘Nå rir verdensånden til hest videre over sanddynene: Algerie, Libya, Bahrain, Jemen, Iran.’

At en av hovedaktørene i opprørene i Bahrain, partiet Al Wefaq, ønsker mer segregering mellom kjønnene og ytterligere marginalisering av fremmedarbeidere enn det som er tilfelle i dagens Bahrain, plager ikke Ny Tid.»

Som vi svarte tilbake i DN: Segregering, diskriminering og religiøs fanatisme byr oss imot. Men hva er alternativet? Å få tilbake til USA-, Nato- og Norges-vennen Hosni Mubarak?

Resultatene i de nord-afrikanske valgene skaper nå bekymring i mange europeiske hovedsteder. For ikke overraskende har de såkalte islamistiske partier vunnet. Det var jo også disse religiøse partiene som var forbudt under diktaturene. Ben Ali, Mubarak og Gaddafi var først og fremst sekulære, ikke religiøse, diktatorer. De var generaler, ikke mullaer, som styrte eneveldig gjennom årtier i Nord-Afrika.

Valget på grunnlovsforsamlingen i Tunisia i oktober ga det islam-baserte Nahda-partiet nærmere 37 prosent, slik at de ble klart størst. Samtidig må partiet nå samarbeide med en rekke sekulær-venstre (PDP), liberale (CPR), populistiske (Al-Aridha) og sosialdemokratiske (Ettakatol) partier . Det skaper rom for en nødvendig pragmatisme, ikke minst hos det religiøse Nahda-partiet.

Normaliseringsmulighet

Varselklokkene har på samme måte ringt når det gjelder resultatene fra Egypts parlamentsvalg, som ble avsluttet 11. januar. Det muslimske brorskapets parti, Frihet og rettferdighetspartiet (FJP), fikk i underkant av 40 prosent av stemmene – muligens opptil nærmere halvparten av parlamentsetene.

Overraskende høyt er dette likevel ikke. For det første fordi Det muslimske brorskap var av de som ble forbudt og forfulgt mest av Mubarak. For det andre fordi islamistiske FJP har gått sammen med flere andre partier. Og fordi de har vært klart best organisert, både før og etter revolusjonen.

Mer bekymringsverdig er Al-Nour, de ekstreme salafistene, som fikk over 20 prosent av stemmene. Liberaldemokratene i Den egyptiske blokk fikk drøye 10 prosent, mens de sekulære-venstreorienterte i «Revolusjonen fortsetter» fikk 3,5 prosent.

Likevel er det håp. Kanskje nettopp ved å gi FJP makt gjennom valg, kan politikken i landet på sikt normaliseres. Og en av lederne, sufi-inspirerte Essam el-Erian, påpekte denne uka overfor International Herald Tribune at fredsavtalen ved Israel står ved lag. Og at de nok vil gjøre sitt for å tekkes USA og Norge, for å få nye milliarder overført, som Mubarak.

Et alkohol- og bikini-forbud, slik salafistene ønsker, virker ikke umiddelbart forestående. Det kan virke fornuftigere for FJP å samarbeide med sentrum-venstre enn med de reaksjonære ekstremistene i Al-Nour, omtrent som vi har sett tilfeller av i europeisk politikk.

Men igjen: Vi får se. Spådommer om framtiden har lite for seg. Vi har i vår tid nok med å si noe sikkert om fortiden, for ikke å si om nåtiden. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 13.01.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL