Leder: Forhandle med Osama!

Vi bør starte det nye tiåret med å drøfte vår tids mest radikale forslag: Start fredsforhandlinger med Al-Qaida og Osama bin Laden.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Så er vi gått inn i et nytt år. 00-tallet er forbi. Terrorkrigens tiår er tilbakelagt.

Men dessverre ser også det nye tiåret, 10-tallet, ut til å bli preget av den «globale terrorbekjempelsen».

Vi lever nemlig i terrorkrigenes tid. Det er ikke lenger snakk om «den evige fred», slik fornuftsfilosofen Immanuel Kant prediket i sin klassiker fra 1795. Det virker snarere som vi nå befinner oss i «den evige krig».

Verken USA/Nato eller Osama bin Laden/Al-Qaida ser noen slutt på verdenskonflikten. De har kriget og terrorisert i årevis, uten å komme noe nærmere en løsning.

Det er nå gått over åtte år siden starten på Afghanistan-krigen, snart sju år siden Irak-invasjonen. Hundretusener av menneskeliv har i disse landene gått tapt etter Al-Qaida-angrepet på tvillingtårnene og Pentagon den 11. september 2001.

Dessverre er det ikke blitt noen ny start på den «globale terrorbekjempelsen» det siste året. USAs president Barack Hussein Obama har ikke fått til den radikale endring mange – selvfølgelig noe utopisk, men like fullt i tråd med hans retorikk – håpet på.

Snarere ser det ut til å bli mer av det samme, bare flere steder. De siste dagene er kampene mot Al-Qaida åpnet for fullt i Jemen, nok en ny front i terrorkrigen, etter at et passasjerfly i USA var like ved å bli sprengt i lufta 1. juledag. Sprengstoffmannen var visstnok opptrent i Al-Qaidas Jemen-leir. Tirsdag kveld lansert Obama så nok en «sikkerhetspakke».

Men vil flere kroppsscannere på flyplassene gi reisende og verden reell trygghet framover? Nei, det er bare en falsk trygghet.

Da er reell fred en tryggere løsning. Men for å få til dét, må vi få slutt på krigen. Og da holder det ikke bare å «trekke soldatene hjem»: Det argumentet i seg selv hjelper ingen andre enn soldatene selv, samt de krigførende landenes egen gode samvittighet. Det avgjørende blir å sikre sivilbefolkningen i Irak, Afghanistan og Jemen en bærekraftig og fredelig framtid. Da kan ikke Afghanistan overlates til anti-afghanske krefter, som på 90-tallet – da talibanernes terror herjet uten at noen grep inn, siden Taliban «bare» drepte afghanere og ikke am erikanere eller europeere.

Fredsavtale via forhandlinger

Nei, for å få til slutt på krigen, trenger vi en fredsavtale – som med tidligere kriger og med tidligere løsninger med terrororganisasjoner.

Selv etter åtte med krig vil verken Osama eller Obama gi seg. Og ingen av dem ser ut til å vinne heller. De, og verdenssamfunnet, er tapere så lenge denne terrorkrigen pågår.

Dermed ikke sagt at all krig er illegitim. Selv Mahatma Gandhi godkjente at over 2,5 millioner indiske soldater i dro halve jorda rundt for å bekjempe Hitler og fascismen med vold.

Men etter snart et fullt tiår med krig, og uten å se noen ende, er det åpenbart at krigen ikke fører oss mot en fredelig løsning. Den blir ført på enten feil premisser eller på feil måte, eller begge deler.

Derav behovet for en fredsavtale. Og for å få til det, trenger man først forhandle. Spørsmålet blir så om man våger, eller bør av prinsipp, forhandle med Al-Qaida og bin Laden? Interessant nok tok professor Nils Christie opp dette spørsmålet allerede 23. november 2001, altså knappe to måneder etter angrepet på USA:

«Man må forsøke å møte dem man mener har gjort noe forferdelig, forsøke å forstå hvorfor de gjorde det, forsøke å få formidlet hva en selv mener… Det er høyst usikkert om USA på lengre sikt trygges mer ved bomber enn ved samtaler,» skrev Christie i Aftenposten da.

Christies analyse virker ikke mindre aktuell i dag, til tross for at Nobelinstituttets direktør Geir Lundestad, av alle, den gang aktivt gikk ut og irettesatte forslaget. Det er jo nettopp samtaler, ord og holdninger Obama vant valget og verdensopinionen på. Samt fjorårets fredspris fra Nobelkomiteen, der Lundestad er sekretær, selv om Obama i sin nobeltale igjen avviste forhandlinger med Al-Qaida.

Og denne kontante avvisningen har vært gjennomgangsmelodien når Al-Qaida-forhandlinger har vært på banen tidligere: «Man må behandle slike forslag fra Al-Qaida med den forakt de fortjener,» sa den britiske utenriksministeren Jack Straw da bin Laden på et lydbåndopptak våren 2004 tilbød seg å forhandle med europeiske land.

Osamas USA-tilbud

Og nå 11. september offentliggjorde bin Laden en video der han åpnet for fredsforhandlinger med amerikanerne:

«Jeg sier igjen at vi har gjort det klart, og erklært dette mange ganger gjennom to tiår, at årsaken til krangelen med dere er deres støtte til deres israelske allierte, som har okkupert vårt land, Palestina. Det var denne posisjonen deres, i tillegg til en del annen misnøye, som fikk oss til å utføre 11. septemberhendelsene… Hvis dere velger sikkerhet og ønsker å stanse krigene – og dette har blitt vist i meningsmålinger [at dere gjør] – da fordrer dette at dere handler for å stanse dem på deres side som saboterer vår sikkerhet. Vi er klare for å respondere på denne muligheten på et ordentlig og rettferdig grunnlag, som nevnt tidligere.»

Sa altså bin Laden. Det er et tap for den såkalt borgerlige, eller snarere radikale, offentlighet at terrorlederens taler ikke drøftes grundigere. Til det er vel hele mannen, saken og krigen for tabu her i Norge.

Men forslaget om å forhandle med Al-Qaida er ikke mer oppsiktsvekkende enn at Nord-Irlands politisjef, Sir Hugh Orde, tok til orde for det samme i fjor, altså «å tenke det utenkelige». Orde påpekte at man sjelden klarer å krige en terrororganisasjon til døde, og han viste til at det også var utenkelig å forhandle med IRA i sin tid. Løsningen kom da man tok motparten på alvor, ikke bare behandlet dem som ville dyr.

Som terrorekspert Brynjar Lia ved Forsvarets Forskningsinstitutt påpeker, i artikkelen «Al-Qaida’s Appeal: Understanding its Unique Selling Points» i tidsskriftet Perspectives on Terrorism, har også Storbritannias tidligere regjeringsstabssjef, Jonathan Powell, åpnet for en diskusjon om det samme. Lia skriver at han ikke tror bin Laden vil forhandle seriøst.

Men hva er alternativet til å prøve? Mer Al-Qaida-terror, mer Nato-krig?

Norge bør gå foran

Noen sier man aldri skal snakke med «terrorister». Men Norge snakket med PLO og Yassir Arafat, og ble hyllet i ettertid for det. Norske myndigheter har vært stolte av å forhandle med terroristene i Tamiltigrene (LTTE) og deres beryktede massemorder og barnesoldatleder, Velupillai Prabhakaran, som startet selvmordsbombingen og inspirerte Al-Qaida. Og man snakker villig vekk med drapsmenn i IRA, ETA og Taliban. Men bare ikke med de som virkelig kan få slutt på at også det neste tiåret står i terrorkrigenes tegn.

Tidligere har de såkalte «vestmaktene» forhandlet både med Hitler og Stalin, så hvorfor ikke med bin Laden nå? Antagelig fordi politikerne frykter et populistisk ramaskrik, etter et tiår der bin Laden er blitt gjort synonymt med inkarnasjonen av djevelen selv.

Det er åpenbart at Obama ikke vil våge å forhandle med Osama på mange år. Han vil derfor trenge noen som kan gå foran. Slik som et lite og rikt land med kronisk markeringsbehov, som Norge.

Men selv utenriksminister Jonas Gahr Støre vil åpenbart ikke ringe Al-Qaida for å ha dialogmøter med det første. De utenkelige tanker tar tid å realisere. Mens vi venter, kan vi starte med å diskutere hvorfor vi bør snakke med Al-Qaida. Og ikke minst: Hvorfor ikke? Kan det skade å prøve? Muligens. Men det vil utvilsomt skade mer aldri å prøve. ■

---
DEL