Leder: Forbi Oslo-avtalen

20 år etter at palestinere og israelere møttes i Oslo for å finne «varig fred», synes Oslo-avtalen å være mer utopisk enn noensinne.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Jubileum. «Etter tiår med forfeilet prosess bør den uunngåelige avlivningen av tostatsløsningen skape tanker rundt alternative løsninger. Mer enn noensinne trengs det strategiske tenkere og politikere som seriøs utforsker én-statsløsningen i tillegg til ulike bi-nasjonale muligheter. Idealet om at begge folk skal leve sammen med like rettigheter er kanskje ikke akseptabel som israelskere fundamentalister, men dette idealet er attraktivt for mange med både palestinsk og israelsk bakgrunn.»

Slik lyder det i en analyse fra Samer Abdelnour på Al-Jazeeras nettsider denne uka. Abdelnour er med-stifter av Al-Shabaka, «The Palestinian Policy Network.»

For det er tid for både tilbakeblikk og fremadskuende blikk nå. Førstkommende tirsdag, 20. august, er det 20 år siden fredsavtalen mellom Israels regjering og PLO ble sluttført av forskningsinstitusjonen Fafo i Oslo. Den påfølgende Oslo-avtalen ble så signert på gressplenen foran Det hvite hus den 20. september 1993.

Nye boliger

Fremdeles pågår forhandlingene, samtidig som de israelske bosettingene på palestinske Vestbredden fortsetter å øke i antall. Natt til onsdag 14. august, rett før nye forhandlinger skulle ta til på King David-hotellet i Vest-Jerusalem etter press fra USAs utenriksminister John Kerry, ble de første av 104 palestinske fanger løslatt fra israelske fengsler.

Men rett før samtalene begynte, uttalte Israels boligminister Uri Ariel at han vil få bygget flere tusen nye boliger i bosetningene på den okkuperte Vestbredden. 2000 nye israelske boliger er nå godkjent. Ariel er nestleder i partiet Jødisk hjem, som er sterkt imot opprettelsen av en palestinsk stat.

Like fullt snakker alle parter som om en tostatsløsning er mulig. I praksis er det en utopisk drøm. Ikke bare fordi 200 ulovlige israelske bosettingene, med opptil en halv million beboere, gjør Vestbredden til et lappeteppe for palestinerne. Og ikke bare fordi Gazastripen og Vestbredden er så fysisk separert at det i det minste vil være snakk om en trestatsløsning. Men også fordi det i realiteten ikke synes fysisk mulig å få til, gitt fakta på bakken. Eller som professor Hilde Henriksen Waage ved Universitetet i Oslo uttaler til NTB:

«Det er åpenbart for alle at en tostatsløsning umulig kan bli en realitet. Det er ikke lenger nok sammenhengende land til en egen palestinsk stat.» Dagens Benjamin Netanyahu-regjering har gjort sitt beste for å øke problemene med å få til en løsning.

Status quo

For fem år siden, i september 2008, støttet vi her på lederplass det «One State Declaration» (2007), undertegnet av en lang rekke ledende israelere og palestinere. Disse tankene brer om seg, slik Abdelnours analyse viser. Det er Oslo-avtalen som synes mer og mer urealistisk å realisere i praksis.

Ikke bare fordi utviklingen på bakken i praksis innebærer en vei mot ett land befolket av flere folk. Men det er også tanker som har ligget i kim lenge. Både Albert Einstein, Martin Buber og Mahatma Gandhi foretrakk en felles løsning, framfor en separasjon, ved opprettelsen av Israel i 1948.

Men om naturlig sameksistens mellom palestinere og israelere vil skje i nærmeste framtid? Neppe, like lite som en fredelig tostatsløsning vil oppstå med det første heller. Til det er for mye å tape på å endre dagens situasjon. Status quo er slikt det beste for mange parter, og da ikke bare for de som setter sin ære i, og lit til, Oslo-avtalen fra 1993.

Det er mye å tjene på å snakke om varig fred, om enn hvor utopisk det måtte synes.■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 16.08.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL