Leder: Fluktrute

Sju måneder er gått. Vi aksler bestialitetens historie. Virkelighetsflukten er vårt tilfluktsrom.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Møtet. «Unnskyyyllld! Jeg tok feil! Kan dere tilgi meg?»

Den godt voksne nordmannen ropte ut sin anger, så høyt at alle på lekeplassen på Holmlia hørte det. Kvinner og barn snudde seg. Først forundret. Så skjønte alle hva han mente. Ingen trengte ytterligere forklaring.

Det var tross alt søndag 24. juli 2011. Nærmest som dagen derpå å regne, etter at vi hadde våknet opp til det ufattbare. Den første helligdagen etter at hverdagsbrutaliteten rammet oss. Denne verste dag i norsk historie siden 26. november 1942 – som Jan Erik Vold har påpekt – dengang 532 nordmenn med jødisk bakgrunn ble ansamlet av norsk politi og sendt med «Donau»-skipet til nazi-Tysklands forheksede Auswitch.

Også dagene etter 22/7-terroren var av en annen verden. Enkelte ble som født på ny. Den voksne mannen som skriker ut sin unnskyldning, bare et par steinkast fra der Benjamin Hermansen (1985-2001) ble jaget og knivdrept på åpen gate natt til Holocaustdagen. Den ropende mannen syntes tynget av sin samvittighet. Så bar han muligens på en bør av tyngende nag, eder og galle. Slikt som han tidligere belemret andre med, det som nå sank tilbake og ned over hans egne skuldre.

Det var i de dager da også kvinner med somalisk og pakistansk bakgrunn uten ytterligere forklaringer kunne skjønne hva han mente. Og kunne tilgi. For dette skjedde i de stunder da rosetogene gikk. Dengang det gikk tog, i rosens navn. Da vi kunne tale i tunger – og bli forstått.

Fra Saabye til Bye

Men nå? Hvor har vi kommet nå? Etter den hvite sneen som falt ifjor – når vi ser den skitne, smeltende snøen av i år? Nå som armene med de løftede roser ikke lenger strekker seg mot himmelhvelvingen – nå når selv duften av døde roser ikke stiger til værs? Nå når vi debatterer kvinnelige musikkartister med for lite klær – og som er som horer å regne – mens foredragsholdere med for mye klær blir åndelige prostituerte: Alle disse kvinner som en trussel mot vår fornuft.

Det er når vi rydder i korker og papir vi kan spørre oss selv, for vi har ingen andre å spørre: Når var det det butta? Hvor var det egentlig det slutta? Hvor er det blitt av alle gutta: Beatles, Christensen, Lars, Saabye, Erik, Bye? Bye, bye?

Noen mener det er psykolograpportens skyld. Den fra i høst, den som avskrev terroristen som gal. Utilregnelig.

Flaks. Da var det ikke vår skyld lenger, likevel. Monsteret i vår midte fikk ikke fôr fra de samme mørke kilder som oss selv. Vi delte ikke ideologisk trau med ham. Han kunne plasseres i sin egen bås. Vi i en annen.

Han levde i sin egen forestillingsverden. Han var en av «de», ikke en av «oss». Vanskapningen. Hannibal Lecter. Derfor sveiser vi sammen et eget bur til ham. Nattsvermeren. Lenker ham til en stol i tomme rom. Graver en vollgrav rundt hans nye, spesialtilpassede psykiatrifengsel. Snart setter vi på ham ansiktsmaske, dytter ham inn i tingretten på en trillebår.

Med psykolograpporten slapp vi å ta den debatten ingen våget likevel. Bortsett fra slike som Marie Simonsen og Elisabeth Skarsbø Moen, de som stilte spørsmålet: Hva har vi egentlig vært med på, dette siste tiåret?

Men heldigvis – akkurat da kom fagrapporten som gjorde ansvaret til Hannibals, og bare hans, ene og alene. Og så kunne vi gå tilbake til PC-ene i de tusentalls, sverme rundt våre innerste traumer i nattemørket, rette aggresjonen mot alle andre enn oss selv. Men ikke på VG.no. Der skal de plutselig ha navnet vårt. Det får de aldri. Men hos NRK.no og minerva-vett.no kan vi ennå dele våre indre tanker. Anonymt. I mørket.

Og på kveldene kan vi stemme fram vårt eget glamorøse selvbilde via sms, som i Melodi Grand Prix: Rybak, Stella, Tooji. Alle de vi ikke er i hverdagen. For virkelighetsfluktene er viktige, på virkelig. Uten dem kunne vi ikke virke. Virkelighetsflukten er det tomrommet som kan gi oss ro.

Totalitær flørt

Vi har sett det før: På 1970-tallet, da Mao ble et opium for de som skulle nyte sitt otium. En totalitær flørt, vår evigvarende forakt for svakhet. Og så 00-tallet: Forakten og frykten for de andre.

Helt til virkeligheten innhentet oss. Da vi skjønte at det var vår egen bror vi burde ha fryktet, ikke vår nye nabo. Men vi visste ikke hvor vi skulle lete. Vi brukte jo tiden på alle våre nye naboer. Så hvordan kunne vi da oppdage trusselen i vår midte?

Vi har sett noe lignende før, aprildagene 1940: Hvor ville angrepet komme fra? Fra briter eller tyskere? Vi var i villrede – på vakt mot alt og alle. Og derfor så vi ingen. Før det var for sent. Også da mente vi å skjønne så mye. Selv om vi forsto så lite.

Og så nå. Først angrep nattsvermerne «de andre», men vi brydde oss ikke – for vi var ikke «dem». Så gikk de etter utøyet, men vi merket det ikke – for vi var de renskårne. Og så la Nattsvermeren til kai ved Utøya. Da var det slutt. For der var vi alle. Likevel var vi for få til å kunne hjelpe.

En gang vil kanskje ettertankens klare lys gi oss ro. Eller forstand. Slik innsikt som den lutherske presten Martin Niemöller (1892-1984) ervervet seg da han i etterkrigsdagene vasset inn i ondskapens forheksede rike. Han våget å stirre sin tids bestialitetshistorie inn i hvitøyet.

Niemöller er ikke lenger her. Vi får vasse videre alene. Selv uten ham. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 24.02.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL