Leder: Evensmo i dag

Det var ikke lett å stå for Sigurd Evensmos «det tredje standpunkt» i 1952. Langt mindre i 1968. Og i 2012 – umulig?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

(NB! På 100-årsdagen den 14. februar, kl. 16.30-19, inviterer Gyldendal og Ny Tid til seminar, film og debatt om Sigurd Evensmo. Program og påmelding her.)

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Ny giv. «Om 100 år er allting glemt,» skrev Knut Hamsun i sin tid.

Det kan være. Ja, noen ganger trengs det kun 60 år – så synes det meste visket ut av historien. Eller forvridd til det utilgjengelige. Glemt eller fortidd.

Slik kan det virke også når det gjelder Sigurd Evensmo (1912-1978). Den 14. februar er det 100 år siden denne arbeiderkaren, forfatteren og ideologen kom til verden, på Hamar. Orienterings første redaktør nedtegnet tankene bak «det tredje standpunkt» i 1952/3 – et globalt orientert syn som tok avstand fra begge supermaktblokkene. Et standpunkt som var tydelig mot maktmisbruk både i øst og vest. Siden folkestyret og likeverdet var grunnmuren.

Det var ikke lett å stå for slikt på 1950-tallet. Enda mindre senere. Gradvis ble Evensmo og hans tredje standpunkt skjøvet ut i mørket, inn i glemselen. I 1967 fortalte han hvordan SF-ere og datidens nyradikale så på han som «en interessant avleiring fra det fjerne år 1961».

En antidogmatisk prinsippfasthet var ikke del av den nye vinen. Voldsromantiserende ungdomsopprørere sto han allerede da «i sterk motsetning til». Evensmo så trender tidlig. Allerede 28. oktober 1967 skrev han: «SUF godtar en Mao-dyrkelse som for lengst har overgått Stalin på det verste.»

Samme høst avkrede Evensmo svar fra SF. Hadde partiet gått vekk fra Det tredje standpunkt? Svaret var tvetydig.

Så det er ikke til å undres over at Evensmos tenkning nå – 45 år senere og 100 år etter hans død – synes å ha gått i graven med ham. Evensmo provoserte i sin samtid, ikke minst de unge og skråsikre. Det ville han nok også ha gjort i dag. For et par år siden kunne Magnus Marsdal nærmest med stolthet fastslå: «Nei, Evensmo var ikke sentral for meg og Bendik Wold da vi skrev boka Tredje venstre».

Evensmo og hans standpunkt trengs tydeligvis ikke lenger. Til nød begrepet. I Audun Lysbakkens e-pamflett fra januar, et «Et sosialistisk folkeparti», nevnes Evensmo ikke. Ei heller i Bård Vegar Solhjells Solidaritet på ny (2011). Det tredje standpunkt blir mest nevnt i forbifarten. Og da er det ofte uklart hva de nå legger i begrepet.

Mot øst og vest

Flere vil nå forstå Den tredje vei til mest bare å ta avstand fra Natos overgrep, slik noen gjorde allerede på 1950-tallet. Og det kan man jo. Men da ikke helt i Evensmos ånd: Hans Orientering gikk sterkt mot Nato-lands angrep på Egypt under Suez-krisen i 1956 – men samtidig også mot Sovjetunionens invasjon av Ungarn. Stormaktene ble nemlig da «vanæret i både øst og vest».

Overført på i dag: Det handler om å kunne kritisere både USAs Guantanamo Bay-fengsel på den ene siden av Cuba og kommunistovergrepene på den andre siden av øya. Både Natos overgrep og Russland/Kinas. Nå som da.

For visst er det mulig å la seg inspirere til nytenkning basert på Evensmo-filosofien. Som når Lysbakken skriver: «Vi må bygge videre på vårt tredje standpunkt i integreringsdebatten, som avviser både assimilering og kulturrelativisme som strategi for det flerkulturelle Norge. I stedet søker vi en balanse mellom mangfold og fellesskap. Vi vil ha stort rom for forskjellighet, men likevel fast forankring i sekulære og frihetlige verdier.»

Eller som når motkandidat Heikki Holmås nå vil «ta av silkehanskene» for å skape en tydeligere utenrikspolitisk og fredsorientert opposisjon. Og når Solhjell i sin bok aktualiserer en tredje utenriksvei. Visst er det mulig. Tidløse tanker har ingen datostempling. Visse ideer er for gode til å måtte dø ut.

De fem stier

Selvfølgelig er det flere argumenter mot å argumentere for et tredje standpunkt i dag, slik Berit Ås nylig skrev her i Ny Tid. Men samtidig er det, som Svein Skotheim påpekte, også mulig med en solidarisk og klimaorientert vei for vår tid.

Kanskje ikke vår tids utfordringer er så forskjellige fra de i 1956, da det het: «Det krever en klar tanke, og en vilje til å tale hysteriet midt imot. Det krever et mot til å arbeide med innsikt for fred og humanitet, midt i denne tidens tanketomme, følelsesløse drift mot en ny verdenskrig.»

Et lite skogskart over hvordan Evensmos 3. vei kunne forstås i dag, kunne muligens opptegnes med fem ulike stier, som så leder ut til noen sentrale standpunkter for vår tid:

1. Fredsstandpunktet: Evensmo hadde som mål «å reise en fordomsfri debatt om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» (28.01.53).

Og de siste års kriger i Afghanistan og Libya har ikke minsket behovet for en slik grunnleggende debatt. Kanskje i enda større grad nå enn for 60 år siden har vi en regjering og et samfunn basert en «en krigsinnstilling framfor en fredsinnstilling».

Et tredje standpunkt av i dag burde gjøre det mer naturlig å si Nei til Atomvåpen enn Ja til Nato-våpen. Vi lever i en tid hvor nytalen lever. Der krig er fred. Og der selv Nobelkomiteens forståelse av fredsbegrepet kan og bør utfordres, i fredsbevegelsens og det ikkevoldelige standpunktets navn. Om nødvendig med sivil ulydighet.

2. Solidaritetsstandpunktet: I dag kan begrepet solidaritet til tider få en skingrende klang, hvor også marxistiske røsters støtte til ulike geriljagrupper kan forstås som «solidaritet».

Men begrepet kan i tilfelle tas tilbake, slik Evensmo og Finn Gustavsen brukte det. I 1961 skrev Gustavsen at et globalt perspektiv innebærer «solidaritet med alle folk. Sann internasjonalisme er i dag global, verdensomspennende uten gjerder mot andre politiske systemer, nasjoner eller raser».

Og da holder ikke med å bare si «nei til EU» i seg selv, slik enkelte så hardnakket gjør nå, i «Norges interesse». For internasjonalisten Gustavsen mente at Norge kunne inngå i «et forbund med andre nasjoner, også i forbund hvor norske nasjonale interesser måtte vike for fellesskapet».

Årsaken? Han søkte et «fellesskap bygget på verdensomspennende solidaritet». Og da blir ikke et fellesskap med de rike land i EEC/EF/EU naturlig. Da blir det vel så viktig med ja til AU (Den afrikanske union) som nei til EU.

3. Mangfoldsstandpunktet: Få temaer synes viktigere for det norske samfunn i 2012, og etter 22. juli, enn det kulturelle mangfold.

Også her kan Evensmo være til inspirasjon: Han sto på 60-tallet opp mot apartheid i Sør-Afrika, samt mot rasismen i vår midte. Igjen det globale perspektiv:

«Iblant kan vi spørre om vi har misforstått selve begrepet åndsfrihet. Vi trodde at det betydde åpen utsyn mot alle verdenshjørner – å få del i den litterære verdenskulturen…, » skrev han i 1964.
Et tredje standpunkt i vår tid kan være å se på mangfoldet som det naturlige, mens enfoldet og det monkulturelle er det kunstige. For både flerkulturelle, kvinner og seksuelle minoriteter synes å bli utsatt for mye av det samme hatet, den samme forakten.

Mangfoldskampen på 2010-tallet kan slik bli en naturlig fortsettelse av likestillingskampen på 1960-tallet. En tredje vei ut av debattenes rundkjøring.

4. Klimastandpunktet: Få temaer er større, viktigere og mer transnasjonale enn klimautfordringen.

Evensmo skrev i 1977 at miljøødeleggelsene var et «globalt selvmord». Han var kritisk til både de vestlige og østlige lands «fanatiske» vekstkonkurranse. Også dette er ord for vår tid. Også nå på 2010-tallet kan en grønn tredje sti bli tråkket tydeligere opp, sett sammen med kampen for sosial rettferdighet på tvers av landegrensene.

5. Ytringsstandpunktet: Orienterings prosjekt var å «respektere ytringsfrihet, rettssikkerhet og politisk demokrati» (13.08.75). Evensmo forsøkte å holde en «åpen råk i isødet».

Det er en ny tid nå, nye brennbare spørsmål. Andre enn Nato-kritikere trenger beskyttelse og en talerstol. Men også i ytringsdebatten kan det søkes en tredje vei mellom fundamentalister i øst og vest: Et standpunkt der både ytringsfrihet og ytringsansvar er naturlig, ikke skambelagt.

I sum: Heller ikke nå er poenget å trekke noen «sensasjonelle patentløsninger opp fra kofferten». Den tredje vei handler kanskje om nettopp dette: Å søke en farbar, pragmatiske og udomatisk vei mellom motpolene i isødet. Først vite hvor man står, deretter prøve å peke vei med sitt ideologiske kompass.

Allerede på 1960-tallet hørtes Evensmo ut som en røst fra en svunnen tid. Ikke til å undres over at han synes forstummet i dag. Men alt dette gjør det ikke mindre viktig å minnes.

100 år, intet glemt. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 03.02.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL