Leder: Hva var det som ble angrepet?

To uker er gått siden det uvirkelige ble virkelig i Norge 22. juli. Ennå synes ikke den grunnleggende trusselen mot våre mangfoldige samfunn å bli tatt på alvor.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.noeller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 05.08.2011

Angrepet. 22. juli skjedde dette vi har fryktet så lenge, men som likevel ingen klarte forutsi. Det varslede, men sjokkerende.

Terrorangrepet etterlot 77 døde – 69 på Utøya, 8 i Regjeringskvartalet.

Spørsmålet blir nå hvordan vi forstår, fortolker og bearbeider de grusomme hendelsene. For hva var det som egentlig som var hovedmålet for angrepene 22. juli? Og hvor stort medansvar har «vi» for det som skjedde?

Spørsmålene melder seg med ekstra tyngde siden den drapssiktede er en helt annen enn den politimyndigheter, politikere og analytikere trodde. Nemlig «en av landets egne sønner» – en 32-årig mann fra Oslos vestkant er siktet for ugjerningen (Ny Tid har siden 22.07. ikke oppgitt navn og bilde på den fengslede, tross tilståelse, bl.a. for ikke å bidra til drapssiktedes uttenkte mediestrategi og PR-plan, red. anm.).

Siktede har selv skrevet at han ser drapene som del av en større krig mot det flerkulturelle og mangfoldige samfunn, der han som europeisk nasjonalkonservativ forstår seg selv som del av en tusenårig korsfarertradisjon.

Likhet Al-Qaida vs høyreekstreme

La det først være sagt at både Norge og verden kan komme styrket ut etter hendelsen. Det avhenger av hvordan storsamfunnet «tar det». Man kan i Norge nå kanskje lettere «finne seg sjæl» – slik at ordskiftene om utfordringene i vår tid blir mindre hysteriske.

Muligens debattene kan bli mer realitetsorienterende. Muligens vi snart kan få som et premiss at også Norge er, og alltid har vært, et mangfoldig samfunn – og at verken ytringsfrihet eller vold kan gjøre noe med det, hvis man da ikke ønsker å virkeliggjøre den drapssiktedes og hans meningsfellers planer.

Og både her til lands og i verden forøvrig kan 22.07.-angrepene bringe en større forståelse av at alle åpne, demokratiske samfunn nå trues av hatets krefter.

For både Al-Qaida-sympatisører og «vestlige» høyreekstremister har det siste tiåret vist flere slående fellestrekk: De legitimeres begge av hverandres eksistens og vold. De tar begge om nødvendig sivile liv i terrorangrep eller overfall. De ønsker å spre mest mulig frykt i samfunnene de vil ramme. De kan inspireres av hverandre, slik man kan se i drapssiktedes egen tekst. De misbruker bevisst majoritetsreligionen blant «sine egne» for å rekruttere de sinte, fortvilede eller uvitende til et «større oss», noe som også skaper økt frykt hos «de andre». Og de truer både europeere og arabere flest, både kristne og muslimer, og deres vanlige fredelige sameksistens.

For de mangfoldige samfunn synes å være et hovedmål, da ønsket synes å være rene, ensrettede samfunn basert på den rette lære.

I den forstand er det økt håp etter 22. juli 2011-terroren, da det kan medføre at det blir slutt på den forblindelsen som preget årene etter 11. september 2001-angrepene. Den gang ble Islamsk Råd Norges avstandstagen fra Al-Qaida-terroren bare nevnt i én notis i norske aviser, noe som bidro til unødig mistenksomhet i den «terrorens tidsalder» også europeiske samfunn da gikk inn i.

Forhåpentlig kan det nå bli mer snakk om hva som forener fredelige folk flest, mot terroristene, istedenfor kun fokus på de interne forskjellene blant folk i demokratiske samfunn. Unødig mistenksomhet er ekstremistenes beste venn. Slik skapes splid, usikkerhet og økt rekruttering til hatets voldsideologier. Slik bekreftes motpolenes verdensbilder. Slik kan hatets menn gjenkjenne seg i motpartens speilbilde.

Straffedebatt

Dessverre ser vi tegn til at 22.07.-angrepene i disse to ukene i økende grad brukes for å forsvare egen posisjon mer enn til å åpne opp for refleksjon. Det er som om mange ikke ønsker en diskusjon rundt klimaet som den norske ekstremnasjonalisten og europeiske «kulturforsvareren» levde og åndet i de senere år. Fire timer etter at den terrorsiktede ble pågrepet sa statsminister Jens Stoltenberg (Ap) at Norge nå skulle få «mer demokrati, mer ytringsfrihet, mer humanitet».

Formuleringen var ulne. Spesielt siden dette jo ikke var et angrep «utenfra», men «innenfra». Mer demokrati og humanitet bør da være en selvfølge – sammen med ord som som «mer kjærlighet» er dette av det enkleste å samle seg om når det er en av «våre egne» som står bak. Slik kan vårt felles, indirekte medansvar for «ondskapen» i vår midte lettere vaskes bort. Like fullt er det verdt å merke seg at landets justisminister raskt begynte å snakke om å endre straffenivået for alvorlige forbrytelser i Norge, som om det skulle få tilbakevirkende kraft. Så mye for «mer demokrati og humanitet».

Og det tok ikke mange dager før statsministerens egne partifeller ba Frp-kritikere om å beklage sine uttalelser i utenlandske aviser. Mandag 1. august holdt Stoltenberg sin minnetale på Stortinget, i en hyllest til «det norske folk». Han sa da: «Jeg vil fra denne talerstolen be om at vi ikke starter en heksejakt på ytringer.»

Så mye for ytringsfriheten

. Så mye for å

se på hva som ble sagt før 22. juli. Frps partileder er blant de mange som var svært enig i statsministerens uttalelse om ikke å rippe opp i fortida. For det er mer behagelig å snakke godt om hvor enige folk i landet nå plutselig er blitt, helt til Dovre faller.

Det er mange som frykter å bli minnet på hva de har sagt de siste år. Det kunne blitt en kortvarig jakt.

Nores refleksjon

Det vi nå ser, er en omfattende faneflukt fra de verdier og de ytringer man har brakt til torgs de senere år. Plutselig er alle multikulturalister, virker det som. Men det er bare noen få måneder siden norske skribenter triumferende fastslo at «multikulturalismen er død», siden de konservative politikerne Angela Merkel i Tyskland og David Cameron i Storbritannia hadde påstått dette.

En av de få som har vært intellektuelt redelig og ærlig er forlagsredaktør Aslak Nore, som nylig skrev i Dagbladet: «Jeg og mange med meg har grovt undervurdert den trusselen de ekstremistiske nettbaserte kontrajihadistene utgjør. Min naivitet i dette spørsmål er i alle fall over nå. En annen ting er at mange bør gå i seg selv i hvordan innvandrere og muslimer er blitt framstilt, der nettdebatter har fungert som ekkokamre for dystoper som tenker likt.»

Nores innsikt er noe av det viktigste Norge nå kan gjøre seg nytte av. For vi trenger ikke flere politikere, debattanter eller avisredaktører som ikke våger å ta debatten om fortida, altså om de debattene som preget Norge før hendelsene for to uker siden. Og vi trenger ikke flere som nå skal bruke enhver anledning til å renvaske seg. Slikt kan kanskje gjøres for å redde eget skinn, men apologetikk er til lite hjelp for å bygge en mer sannferdig norsk virkelighetsforståelse framover.

Det kan etter den hjemmeavlede, ekstrem-nasjonalistiske terroren være fristende for mange å spørre retorisk: «Hva var det vi sa?» Men det er bedre strategier enn som så, selv om det er verdt å nevne at Helgeland Arbeiderblad var den eneste avisa i landet som i mai nevnte, via NTB, noe om den nye rapporten fra Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland og hans gruppe av «eminente personer».

Resten av pressen og offentligheten hev seg heller over den noe mer obskure Brochmann-rapporten. Men det er i dokumentet «Living Together. Combining Diversity and Freedom in 21st Century Europe» at de viktige problemstillingene for vår tid omtales – slik Jagland påpekte i i Ny Tid 10. juni, i hans advarsel mot den generelle, politiske aksepten av de høyreekstremes retorikk.

For problemstillingen er ikke hvorvidt islamkritikerne eller meningsfeller av den drapssiktede får komme til orde. For det gjøre de. Utfordringen ligger i at knapt noen har svart eller svarer dem tilbake. Ingen synes å ta på seg ansvaret for å sikre en demokratisk debatt – snarere gjør de mange umodererte nettdebattene at norske avishus blir til formidlere av ekstremistisk enetale.

Og dermed forsvinner hovedargumentet til de såkalte «ytringsfundamentalistene», de som mener alt kan eller bør sies for å krenke minoritetene – siden det jo bare er å svare tilbake. Men vi kan merke oss at grensene for akseptable ytringer fra dette hold som regel settes ved at man ikke må støte majoriteten. Ingen ønsker flere kronikker fra Ali Farah. Og de høyreekstremes motstykke og speilbilde vil ingen slippe til orde. Så mye for ytringsfriheten.

Totalitær flørt

For å bruke «de andres» språkbruk om tiden før 22.07.-terroren: Det vi dessverre har sett de senere år, har vært «taushetens tyranni» i fri utfoldelse. Istedenfor å kalle en spade for en spade – og ta et oppgjør med eller omtale den truende, renhetsdyrkende, ekstremnasjonalistiske ideologien – er det den naive snillismen som har rådet. Var dette vår forakt for svakhet, satt i system?

jsLedende skribenter har gjennom flere år omtalt ellers gått god for de samme bøkene som drapstiltalte skal ha latt seg inspirere av.

Norge åpnet på 00-tallet opp for en lignende totalitær flørt som man gjorde på 70-tallet, slik vi også så på 30-tallet. Hver generasjon må tydeligvis lære på nytt.

Vi har lukket øynene for den såkalte «ondskapen» i vår midte, istedenfor å våge å ta debatten. Og nå er det for sent. Den drapssiktede har gjennom en utspekulert plan fått mediene og folk flest til å spre hans tanker og krigsideologi til en hel verden.

Hva framtida vil bringe, vet ingen. Men Norge kan framover bli utsatt for både for angrep fra Al-Qaida-sympatisører og flere høyreekstreme. Da handler det om å ha både beredskapskunnskap og beredskapsholdninger. Og det mangler i dag. Det er ikke uten grunn at Norge nylig ble kåret til et av verdens mest konformitetsorienterte samfunn, sammen med blant andre Pakistan. Aksepten for «annerledestenkende nordmenn» er svært begrenset, viser undersøkelsen fra NTNU.

Og da er det naivt å tro at det nå bare handler om å være snille med hverandre, å ønske seg «mer demokrati».

For hva var egentlig 22.07.-angrepene egentlig mest et angrep på? Regjeringen, Høyblokka, Oljedepartementet, Jens Stoltenberg, Arbeiderpartiet, AUF, ungdommer, Norge, demokratiet, ytringsfriheten, nordmenn? Jo, rent fysisk var bomben og skytingen et angrep på dette.

Men det viser seg at den drapssiktede mer ser seg selv som del av en større ideologisk idékrig. Og i denne forestillingen, som deles med mange, er han satt til å forsvare nettopp Norge, nordmenn, det norske flagg, Europa og den europeiske kulturarv. Derfor blir det misvisende når dagens politikere kun sier at Norge nå skal ha «mer demokrati og ytringsfrihet». For er det noe den drapssiktede ønsker, så er det jo dette – det var det åpne demokratiet og den ukritiske ytringsfriheten som gjorde at han gjennom flere år kunne ruse seg opp, fysisk og åndelig.

Den siktedes hovedaggresjon synes snarere å være rettet mot selve mangfoldstanken, eller Europas «multikulturalisme» som han kaller det. Derfor kunne Stoltenberg heller tydeligere si at også Norge nå trenger «mer mangfold», slik Jagland og Europas ledende tenkere påpeker i sin rapport. Et forsvar for mangfoldet ville vært det beste motangrep mot det enfoldet som angrep oss alle, som det viste seg 22.07.

For 32-åringens korsfarerfascinasjon er skremmende lik den vi ellers ser i den norske allmennkulturen. Bilder viser at den siktede på en skoleavslutning som 10-åring var ikledd det samme store korsfarersymbolet som han nå brukte da han grep til våpen også i den virkelige verden.

En omfattende revidering av vår tids europeiske historie- og kulturforståelse må til, dersom vi skal gjøre oss håp om å bekjempe den totalitære vekkelse som de siste årene har hjemsøkt vårt land, vårt kontinent.

Terror fra ord

Hatet mot denne sentrale del av det norske samfunn, og det som burde være landets verdier, kan i praksis forstås som selvhat – all den stund Norge har vært flerkulturelt, flerspråklig, multireligiøst og multietnisk siden Harald Hårfagres tid på 800-tallet.

Det er i en sådan stund viktig å unngå generaliseringer. Norske kirkeledere bør derfor få slippe å svare på om de tar avstand fra den siktedes ideologi eller handlinger – på samme måte som muslimske talspersoner i Norge forhåpentlig framover kan slippe å stå til rette for enhver voldsutøver som påberoper seg deres hellige skrift.

For noe er for selvfølgelig til å måtte mistenkeliggjøres hos våre naboer i vårt norske samfunn. Og noe bør vi ha lært i de ti årene som har gått siden 9/11-01. Kanskje vi nå kan få økt oppmerksomhet rundt selvmotsigende, fordummende og tilslørende begreper som «kristne terrorister» og «islamsk terror».

For ord betyr noe. Det var av ord fredagens terror oppsto.

Likevel: Det er som vi ikke har lært. 2. august fikk TV 2 en talsperson for Det mosaiske trossamfunn til å stå til rette foran Oslo-synagogen, der TV-kameraene filmet mens han måtte ta avstand fra AUF-kritikk hos én israelsk skribent. Som om skribentens meninger kan knyttes til jødisk religion eller denne minoriteten.

Kanskje vi, når etterdønningene fra denne grusomme drapsbølgen har dempet seg, kan skape et bedre Norge – der terrorkrefter ikke får gro. Lite vil vel i tilfelle bedre ære de drepte enn dette.

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 05.08.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL