Leder: Etikk som politikk

Somalia, Hellas, Kina. Disse tre landene synes uløselig knyttet til Norge for tiden. Heldigvis.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 22.10.2010: Asyl. «Den annens ansikt»: Med dette begrepet kretset den litauisk-franske filosofen Emmanuel Levinas (1906-1995) rundt vår mellommenneskelige eksistens til daglig. Filosofinestoren Asbjørn Aarnes har gjennom flere år formidlet hans tanker til et norsk publikum.

For Levinas var filosofi nemlig ikke «kjærlighet til kunnskapen», slik oldtidens grekere sa. Nei, for han var filosofi snarere «kunnskap om kjærligheten» – viten om den menneskelige etikkens iboende grenseoverskridelse.

Etikk er ikke bare viktig, den blir «den første filosofi». Og all politikk blir slik et spørsmål om etikk. Spørsmålet om vårt forhold til «Den Andre», blir slik det vår eksistens grenser rundt.

Levinas visste hva han snakket om når han utmeislet sin filosofi på 1950-tallet. Som jødisk-fransk fange i en tysk krigsleir fikk han erfare det av å kunne se betydningen av, og likeverdet i, et annet menneskes eksistens.

Etikkfilosofi

Etikkfilosofien til Levinas kan brukes på så mangt. Som på de siste års asylpolitikk, det være seg i Norge eller i de andre Schengen-landene. Den politikken har ofte vært et sorgens kapittel. Men det finnes lyspunkter.

14. oktober kom meldingen om at Utlendingsnemnda (UNE) avgjorde at alle somaliske asylsøkere som har fått endelig vedtak om å returnere til den krigsherjede hovedstaden Mogadishu, nå kan bli i Norge. I praksis betyr det at ingen vil bli tvangsreturnert til Sør-Somalia.

Dette skjer etter en forespørsel fra Justisdepartementet. Det er altså håp om en mer human politikk.

Som da Regjeringen 12. oktober varslet at den vurderer å stanse all tvangsretur av asylsøkere til Hellas. Man venter nå på UNE, som behandler en sak der Menneskerettighetsdomstolen har bedt Norge holde tilbake en bestemt retur. Lignende saker har ført til at Storbritannia, Nederland og til og med Danmark inntil videre har stanset tvangsreturer til Hellas.

De andre mediene framstiller det som om «Dublin-avtalen sier at asylsøkere skal få sin sak behandlet i det landet de først kommer til». Men som FNs høykommissær for flyktninger påpekte overfor Ny Tid 24. september, så «er man slett ikke nødt til å sende asylsøkere tilbake. Det enkelte land kan ta et selvstendig valg».

Hellas ber da også andre europeiske land stanse returene dit. Problemet er ikke først og fremst Hellas, men at land som Norge utnytter Schengen-systemet og dytter vekk de trengende som kommer ens vei. Det er å håpe at UNE også i Hellas-vurderingen viser et medmenneskelig ansikt, slik at Norge slutter å toppe statistikken over Hellas-returer.

Frp kaller det å stoppe tvangsreturer av asylsøkere til Hellas «særdeles uklok». Partiet frykter en «eksplosjon» i tallet på asylsøkere. Det er nok flere eksplosjoner lenger sør i Europa. Som i Tsjetsjenia. Tirsdagens blodige angrep på parlamentet i Grozny bør være en påminnelse om å lytte til Helsingforskomiteens fraråding om å sende tilbake tsjetsjenere.

Kinas metode

Hvis Kina begynte å behandle sine borgere som Norge behandler sine borgere. Og hvis Norge begynte å behandle ikke-vestlige slik Kina behandler sine vesterlandske gjester og forretningspartnere. Da ville vi vært et langt skritt nærmere en levinask etikkpolitikk.

Men vi lever i ulvetider. Finanskrisen og framveksten av ekstremistiske partier i Europa gjør at håpet svinner om å kunne praktisere Levinas’ filosofi som politikk. Innimellom ser vi likevel små glimt av forståelse for Den andres skjebne inne i byråkratiets og politikkens kulde.

Politikken som etikk er ikke helt død. Den ligger bare på sotteseng.

---
DEL