Leder: Et parti for framtida

Siste helgs SV-landsmøte var mer enn et tegn i tiden. Det kan også være et tegn for framtida.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

LEDER I NY TID 01.04.2011

Regjering. Det var som det gikk et historisk sus gjennom SVs landsmøte på Lillestrøm i helga.

Om en drøy uke er det 50 år siden at Arbeiderpartiets landsmøte, som startet 9. april 1961, vedtok å ekskludere kretsen rundt Orientering, Ny Tids forløper, fra partiet. Den konkrete årsaken til eksklusjonen av åtte medarbeidere var motstanden mot Natos nye atomparagraf.

Finn Gustavsen hadde i Orientering truet med at at et nytt parti ville presse seg fram dersom Ap tvang gjennom et vedtak som kunne plassere atomvåpen på norsk jord. I et større perspektiv var det hele Orienterings prinsipp om å stå for et 3. standpunkt, med kritikk mot både øst- og vestmaktene, som ble mer og mer uforenlig med Haakon Lies og Aps Nato-underdanighet under Den kalde krigen. Eksklusjonen i april 1961 medførte uka etter stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti, nå kjent som SV.

En skjebnens ironi vil ha det til at det er nettopp nå, rett før 50-årsjubileet, at SV så banker gjennom en resolusjon som i praksis gir nettopp Arbeiderpartiet og Nato fullmakt til å drive krigføring i Libya. Og denne uka var det ikke sju, men ni som ble meldt ut av partiet. Ikke ut av Ap, men av SV. Ikke med tvang, men frivillig.

SV-vedtaket som provoserer lyder: «Diktatoren Muammar al-Gaddafis bruk av militærmakt mot egen befolkning sammen med hans aggressive retorikk ga grunn til å frykte for massive overgrep mot sivile. På denne bakgrunnen støtter SV FN-resolusjon 1973, vedtatt av FNs sikkerhetsråd 17. mars 2011. For SV er det avgjørende at resolusjonen har som klart mandat å beskytte sivilbefolkningen og at resolusjonen hadde bred støtte fra viktige aktører i regionen, herunder Den arabiske liga.»

Og videre:

«SV støtter FN-resolusjonens formulering om bruk av makt. SV støtter også at Norge bidrar til gjennomføring av resolusjonen gitt at resolusjonens strenge mandat følges.»

Svensk løsning

Dessverre sier ikke resolusjonen nok om hvordan FN-resolusjonen skal forstås. Og det er her stridens kjerne ligger. For det er nettopp Natos fortolkning av FN-resolusjonen som en fullmakt til å bombe, og i praksis støtte væpnede opprørere, som er det kontroversielle.

Da er det interessant å merke seg at Sveriges konservative regjering står for en mer pasifistisk politikk enn den SV nå blir med på. Onsdag ble det klart at Moderaternas statsminister Fredrik Reinfeldt, etter press fra SVs søsterparti Vänsterpartiet og etter kompromiss med Socialdemokraterna, fastslår at deres JAS-fly ikke skal brukes mot mål på bakken. Dette i motsetning til de norske jagerflyene, som allerede har bombet libyske mål. Sverige holder fast på at deres fly kun skal brukes for å opprettholde flyforbudssonen, uten bombing.

Det synes åpenbart at en slik løsning også hadde vært å foretrekke for Norges rødgrønne regjering. Men de statlige våpenfabrikkene Kongsberggruppen og Nammo har vel for mange arbeidsplasser, og for nært samarbeid med andre Nato-lands våpenprodusenter, til at Ap tør tale krigsleverandørene og Nato-alliansen midt imot. Og SV ville måtte risikere hele sin regjeringsdeltagelse for å kunne prøve å få gjennom et annet standpunkt enn det åpenbart enkleste.

Når det er sagt, er landsmøtets henvisning til et oppgjør med diktaturene – selv et såkalt «sosialistisk» et som Gaddafi påstår at han har stått for – et nødvendig skritt vekk fra den dikatorlefling som for mange bedrev på 70- og 80-tallet. Og det er en styrke at SV-flertallet ikke er så dogmatisk at man ser at ikke alt vondt må komme ut av et USA-samarbeid.

Likevel er det i partiet ennå krefter med et uavklart forhold til forskjellen mellom demokrati og diktatur. Fremdeles er det noen som setter tyranner og USA-kritikere høyere enn andre folkevalgte, og høyere enn regimenes undertrykte folk, bare fordi disse patriarkalske herremenn sier de rette doktrinære ord mot vestmaktene.

Slik står man i fare for å ofre de undertrykte på overgripernes ideologiske retorikkalter.

Men en tredje vei for vår tid, et tredje standpunkt for det 21. århundre, fordrer at vi også kan utfordre vår egen fortid, våre egne fordommer. Bare slik kan vi være tro mot en tredje vei – østenfor vest, vestenfor øst – der vi kan være udogmatisk kritiske til regimer i Vesten og Østen. Og dette uavhengig av regimenes påståtte fargetilhørighet, det være seg røde eller blå. Vi trenger en fargeblind regimekritikk. Folkestyre først, ideologi derpå.

Partitrusselen

Når enkelte av de ni utmeldte nå bruker fredsargumenterer for å melde seg inn i Rødt, det tidligere AKP (ml), et parti som har hatt «væpna revolusjon» som slagord og lenge har hatt et uavklart forhold til en rekke geriljagrupper og røde regimer, så er det ingen farbar tredje vei for uavhengige fredsarbeidere.

Det er heller genuin ikkevoldspolitikk, fredsorienterte miljøløsninger og grenseoverskridende demokratisamarbeid som trengs framfor fokus på nasjonale arbeidsplasser. Og da er nok de boblende tankene om et nytt parti, som et alternativ til et regjerings-SV logrende for et enda mer autoritetstro Ap, mer truende.

Denne avis prøver å følge den samme linje som fra publikasjonens grunnleggelse, nemlig som partipolitisk uavhengig. Det er ikke slik at vi kan eller vil oppfordre til nye partidannelser. Men etter de siste måneders kamelsluking på vei til helgas Libya-vedtak, er situasjonen også slik at en kan forstå de initiativ som er tatt og de løsninger som kan tvinge seg fram, dersom kamelpolitikken eskalerer ytterligere.

Og da kan kanskje slike nye krefter virke som et positivt press for å få et jubilerende maktparti tilbake til de røtter der det mest naturlig hører hjemme. Fordi det fortjener det. Og fordi vi alle fortjener at også Norge har et parti som tydelig taler de demokratiske, globalsolidariske og fredsorienterte krefters sak.

---
DEL