Leder: Et nytt SF

Det er ikke overraskende at SV sliter etter seks år i regjering. Her er vårt forslag: Gå tilbake til røttene. Slå igjen inn på den tredje vei. Og skift navn til SF.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

(NB! Dette er en utvidet/oppdatert nettversjon.)

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Framtid. Sosialistisk Venstreparti (SV) har snart lagt bak seg et annus horribilis – som man ville sagt om man var den britiske dronningmoren. Eller var man latin-fantast. Men det gir ikke så høy status i SV-kretser for tiden.

Så la oss si det på godt SV-norsk: Det har for partiet vært et «rævva år».

Man skulle kanskje tro at global finanskrise og kapitalismekrise ville hjelpe på meningsmålingene. Eller at man med EU og euroen på konkursens rand ville se også andre steder for å finne unionspartnere. Eller at de arabiske og USA-/Norge-støttede oljediktaturenes fall ville framtvunget noe politisk nytt også her hjemme. Eller at klimaendringene også ville føre til politikkendringer, når de nå er så tydelige at selv Frp-ere begynner å tro på dem.

I alle disse sakene har SV-leder Kristin Halvorsen, i teorien, kunnet si til sine politiske konkurrenter: «Hva var det vi sa?»

Men var det slik det gikk i 2011? Nei. Snarere har folk og velgere flokket seg til andre partier. Libya-vedtaket, og den manglende debatten i forkant, fra vårens landsmøte skapte en del av problemene. Dermed forsvant folk som Tore Linné Eriksen.

Ved høstens lokalvalg nådde SV så vidt sperregrensa på 4 prosent. Halvorsen varslet sin avgang, noe som verken var overraskende eller ulogisk, uavhengig av resultat.

Maktkampen mellom statsråd Audun Lysbakken og stortingsrepresentant Heikki Holmås kunne så starte, etter at Bård Vegar Solhjell trakk seg vel raskt. 20. desember møtes de to gjenværende til høstens femte og siste debatt, på Olavs Pub & Spiseri i Trondheim.

Bra duell

Akkurat denne duellturneen må sies å ha vært av det mest positive for SV i 2011. Ikke bare kan det skape økt interesse for partiet og sakene. Det skjerper også sansene til lederkandidatene foran foran det ekstraordinære landsmøtet og ledervalget 10.-11. mars 2012.

Dette fremmer óg demokratiet i Norge, slik at man forhåpentlig kan håpe at denne progressive modellen vil bli utviklet videre av andre partier. Slik kan vi både få mer demokrati og åpenhet, også i de norske partienes nominasjons- og valgprosess.

En annen effekt er at det kan føre til økt bevissthet rundt det ideologiske grunnlaget for SV. For partiet har nå, etter nesten 15 år med Halvorsen, en ny mulighet for å komme seg lengre enn de forutsigbare kald krig-kampene mellom «venstre- og høyrefløyen» i partiet.

En mulighet, nå som man er ved et slags nullpunkt, er å gå tilbake til røttene – altså «det tredje standpunkt». Eller «den tredje vei» – slik Sigurd Evensmo la grunnlaget for med Orientering i 1953. Og slik Finn Gustavsen, Sosialistisk Folkepartis (SF) første leder, bygget partidannelsen på fra 1961.

SFs prinsipperklæring fra 1962 ble innledet med et langt avsnitt om «det tredje alternativ»: Mellom stormaktblokkene USA og Sovjetunionen. Og mellom DNAs sosialdemokrati og NKPs sovjetiske kommunisme, slik Frank Rossavik så presist påpeker i årets bok: SV – Fra Kings Bay til Kongens bord (Spartacus, 2011).

Men det er en misforståelse å tro at dagens SV bygger på denne 3. vei-filosofien. Riktignok har vi sett noen gode forsøk, som Lysbakkens og Halvorsens «en tredje vei i innvandrings- og integreringspolitikken» fra i fjor sommer. Ja, til og med i fildelingsdebatten klarer enkelte å oppdatere vokabularet og tenkemåten fra 50-tallet til også å gjelde 10-tallets saker og utfordringer.

Bruddet

Men som Rossavik påpeker, forsvant SFs bumerke allerede i 1971. Dette var kort tid etter SUFs utbrudd, og i oppkjøringen til det mislykkede sammenslåingforsøket med NKP. I SFs nye «prinsippfråsegn» fra 1971 forsvinner erklæringene om «en tredje vei». Den demokratiske og udogmatiske filosofien fra 50-tallet ble forskjøvet til fordel for 70-tallets mer populistiske retorikk.

SF ble så til Sosialistisk Valgforbund i 1973, mens dagens SV oppsto i 1975 – da både SF og Orientering ble nedlagt, for så å bli innlemmet henholdsvis i SV og i den daværende partikontrollerte Ny Tid.

Den som var klarest mot sammenslåingforsøket med NKP, inn i et nytt SV, var antikommunisten Gustavsen selv. I praksis ble det da heller ingen partisammenslåing, men en personovergang: «Av NKP-erne i sentrale posisjoner ble kun Reidar T. Larsen og Rune Fredh med inn i SV.» (Rossavik, s. 215). Organisatorisk ble SV en forsterket fortsettelse av SF – men ideologisk ble det grunnleggende, tredje standpunkt svekket.

Partiet er nå ved inngangen til 2012 ved en ny start. Det trengs noe mer enn en liten justering, det er mange enige om. Også Lysbakken har i debatten antydet at han er åpen for å skifte navn på partiet (Bergens Tidende 29.11.11). Så hvorfor da ikke gå tilbake til det gode, gamle SF-navnet?

Som en symbolsk markering av at røttene, tradisjonen og tredje vei-filosofien kan tas mer aktivt i bruk igjen. I dag er SV på den smale sti. Da er det nok bedre å være SF på en bredere, og tydelig folkestyrt, tredje vei.

Men hva skal SF-bokstavene nå stå for? «F» for «Folkeparti» er kanskje ikke så dumt. Ikke det at man vil få så mange flere stemmer, se bare på KrF, men man kan ta ordene og begrepene tilbake. Det er ikke av det gode å la høyrepopulister få monopol på å være «for folk flest». Et slikt mål må da også et nytt SV/SF ha?

Så handler det om å gi begrepene mening. Og politikken innhold. I god solidarisk tradisjon.

Men hva med «S»-en, for «Sosialistisk»? Vel, på 50-tallet og under Den kalde krigen var det et æresbegrep. Nå, etter de østeuropeiske sosialismefeilgrep, er det verdt å merke seg at dagens partileder knapt bruker sosialisme-begrepet. Verken hun eller store SV-grupper blant folk flest, utenfor de akademiske og radikale teorigrupper, er bekvem med «sosialisme» og de assosiasjoner det nå skaper. Så misliker da også hun, i likhet med Gustavsen, «kvinnehateren Marx» (s. 380).

SF i 21. århundre

SV er da også det eneste gjenværende partiet som har en ideologisk retning i partinavnet. Bondepartiet har for lengst skiftet navn til Senterpartiet, mens AKP/Rød Valgallianse i mars 2007 gikk sammen inn i Rødt.

Derav følger muligheten, i et gjenreist SF for det 21. århundre, å la parti-initialene stå for «Solidarisk Folkeparti».

Dette kunne være ett – av flere – forslag for bedre å ivareta partiets solidariske tradisjon, et SF som man i år har feiret 50-årsjubileet til. Hvis SV-kretser også kunne åpnet for en slik diskusjon fram mot landsmøtet våren 2013, i forkant av det avgjørende stortingsvalget, så kunne det nok øke interessen enda litt, både hos de eldre og yngre generasjoner.

Et solidarisk folkeparti for vår tid. Et SF for det 21. århundre. ■

(NB! Det skal innrømmes at redaktøren først etter at denne teksten var publisert, ble opplyst om at dagens SU-leder i mars, i et avisoppslag, foreslo at SV kan skifte navn til SF i 2013, red. anm.)

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 16.12.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL