Leder: Et globalfeministisk mål

100 år etter opprettelsen av Den internasjonale kvinnedagen er det behov for å se framover. Da blir økt inkludering det sentrale begrepet.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Mandag er det 8. mars og en ny markering av Den internasjonale kvinnedagen. Det er god grunn til å gratulere.

Men samtidig også på sin plass å advare. For dersom ikke nye grupper føler seg naturlig inkludert i den norske feminismen, kan bevegelsen støte fra seg de som nå gradvis gjør mer krav på å komme mer til orde i den norske samfunnsdebatten. Og det har kvinnesaken lite å tjene på.

Som det kommer fram i denne ukas Ny Tid, er det nettopp «inkludering» som nå blir det sentrale begrepet framover. Eller som forskerne Tone Hellesund og Hilde Danielsen ved Universitetet i Bergen påpeker:

«Likestilling handler ikke lenger bare om kjønn, men om integrering og inkludering av alle marginaliserte grupper: enten det gjelder kjønn, seksuell orientering, etnisk bakgrunn, funksjonsdyktighet eller alder. Disse endringene vil prege debatten framover.»

Det er godt poengtert. Og det er flere årsaker til at de har rett, i tillegg til at feminismen har godt av å favne enda videre av prinsipp. Det er nå gått 100 år siden den første internasjonale kvinnedagsmarkeringen. Den gang var det industriperspektivet som lå til grunn. På 1960- og 70-tallet kom den neste feministbølgen. Da var det akademiske, revolusjonære og radikalpolitiske perspektiver som preget kravene og de påfølgende framskrittene.

Nå i 2010 kan vi sies å ha kommet til en tredje fase i den moderne feminismens historie. Vi kan kalle det feminisme 3.0, eller «grenseløs feminisme» som professor Chandra Talpade Mohanty kaller det i sin bok Feminism Without Borders. Decolonizing Theory, Practising Solidarity (2004).

Globalfeminisme

Eller sagt med andre ord, for å introdusere et nytt begrep i norsk mediedebatt: «Globalfeminisme».

I en grenseløs verden blir nettopp dette poenget, det å trekke flest mulig med. Feminisme er inkludering. Inkludering er feminisme.

I utgangspunktet høres ikke det så vanskelig ut. Som Hellsund og Danielsen poengterer, var det jo også menn som sto sentralt i kvinnekampen på 70-tallet. De siste par tiårene har imidlertid menn stort sett forsvunnet vekk fra de feministiske barrikadene.

Feminismen i Norge har i lengre tid i stor grad blitt definert av velstående, urbane, kvinnelige majoritetsakademikere på den radikale venstresiden. Dette er muligens ikke et problem i seg selv, hvis det ikke var for at dette virker ekskluderende for en rekke andre og mer trengende grupper i dagens Norge. Og dét tjener verken feminismen eller likestillingen.

Her er et forslag til fem grupper som landets feministiske organisasjoner og ledende talskvinner bedre kan jobbe for å inkludere i dagens kvinnekamp, hvis vi skal ha håp om å få til en styrket globalfeminisme i årene framover:

1. Menn, spesielt yngre: I Sverige har det i lengre tid vært mulig og naturlig for menn å kalle seg feminister, jamfør hvordan Gudrun Schyman fikk inkludert menn i sin F!-bevegelse. I Norge er det i praksis mest likestillingsminister Audun Lysbakken og hans like som naturlig kan eller ønsker å definere seg som feminister. Den rådende holdningen er fremdeles preget av Bjarne Håkon Hanssen-mentaliteten: Feminisme er knapt noe for ekte kvinner, langt mindre noe for menn. Men faktum er at kvinnekampen ikke kan vinnes av kvinner alene. Dersom ikke menn også igjen kommer mer på banen og står opp for sine søstre, døtre og koner, vil kampen for reell likelønn ikke vinnes. Dagens økende kjønnssegregering i utdannings- og arbeidsmarkedet vil da bare forsette.

2. Minoriteter: Det er spesielt viktig at flerkulturelle kvinner kan føle seg naturlig velkomne og være med på å prege den norske feminismen framover. Dersom de blir utdefinert som «de andre» også her, slik flere har uttalt de senere år, vil kvinnebevegelsen gradvis tape legitimitet. Flere styreplasser for ressurssterke vestkantfruer bør derfor ikke lenger være jobb nummer 1 for dagens feminister.

Det kan være en utfordring å inkludere minoritetskvinner uten at de samtidig må seg tvunget til å ta avstand fra sine egne menn. Eller som Beatrice Halsaa, ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, påpekte overfor Ny Tid ved Norsk Kvinnesaksforenings 125-årsjubileum i november:

«Det vi ser, er at kvinner fra minoritetsmiljøer lett kommer i en skvis mellom identiteten som minoritet og identiteten som kvinne. Samiske feminister sier at det var vanskelig å samarbeide med den etnisk norske kvinnebevegelsen fordi de samtidig drev kamp for sine samiske rettigheter, og trengte å være i allianse med samiske menn. Det gjaldt å stå sammen. Der ser du en parallell til hvordan kvinner med innvandrerbakgrunn i dag balanserer sin lojalitet mot sin etniske tilhørighet og kvinnespørsmål.»

Heri ligger utfordringen for feminismens frontkjempere i det nye tiåret vi nå går inn i: Hvordan justere 60-tallets opprørske majoritetsfeminisme med en 2010-metodikk som ikke virker frastøtende overfor minoritetsfeminister? Hvordan skape «det store feministiske vi», uavhengig av etnisk bakgrunn? Hvordan unngå å «eksotifisere», men isteden se at det er en felles kamp, der også innvandrerkvinner er opptatt av likelønnspolitikk, pensjonsrettigheter og gode skoler, slik Fakhra Salimi påpeker i ukas utgave?

3. Politisk uavhengige: Det tjener få at feminismen i så stor grad blir preget og styrt av kvinner på venstresiden. Det vil tjene saken i større grad hvis man kan inkludere flere partinøytrale og borgerlige med et feministisk perspektiv eller mål. Et for lukket miljø, og en for politisert parolevirksomhet, virker ekskluderende for de som ønsker å kjempe kvinnesaken uavhengig av personlige politiske sympatier.

4. Internasjonale feminister: Vil man søke seg tilbake til røttene og dannelsen av Den internasjonale kvinnebevegelsen? Vel, da vil det nettopp være det grenseoverskridende som er det grunnleggende. LLHs konferanse 9. mars er et eksempel på hvordan man kan lære av, og ha gjensidig utbytte av, kvinnesakens ulike fronter på tvers av landegrensene.

5. Arbeiderklassen: I for stor grad har velutdannede akademikere fått definisjonsmakten på hva god feminisme skal være. Målet må være at alle skal med. Man må ikke ha studert kjønnsforskning på Blindern for å føle seg kallet til kvinnekampen. Feminismen trenger flere innspill og ledere som er rengjøringshjelper og kassadamer.

I sum kan målet framover være: Globalfeminister i alle land, inkludér og foren eder. Gratulerer med Kvinnedagen.

---
DEL