Leder: En tredje vei – igjen

Det handler ikke om ja eller nei til EU. Både Norge og verden er viktigere enn som så.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Den siste uka er det blitt nytt liv i den såkalte EU-debatten i Norge.

Det ene skyldes Venstres landsmøte sist helg. Etter at partileder Lars Sponheim fredag kom ut av skapet som såkalt «ja-mann», stemte både han og flertallet dagen derpå for landsstyrets innstilling om ikke å søke EU-medlemskap neste stortingsperiode. Partiet var delt: 102 delegater gikk inn for en medlemskapssøknad, 114 sa nei.

Slik klarte det lille partiet å si både ja, nei og tja i løpet av ett døgn. Men uklarhet er ikke alltid å forakte. Tvil er som regel bedre enn hellig overbevisning. Likevel tok typisk nok både ja- og nei-siden Venstres vedtak til inntekt for egen sak:

«Venstre har med sitt landsmøtevedtak forlatt rollen som nei-parti. De er på rett side av EØS, og det er vi i Europabevegelsen glad for,» uttalte generalsekretær Grete Berget i Europabevegelsen.

Mens lederen av Nei til EU, Heming Olaussen, fortolket Venstre-vedtaket slik: «Nei til EU er fornøyd med at Venstre fastholder sitt nei-standpunkt.»

Akkurat. Slik fikk begge partene sitt: Verdensbildene ble bekreftet og forsterket. Debatten om, og forståelsen av, Norges forhold til omverdenen står på samme sted som for 40 år siden: Altså som en evig kretsing rundt Den europeiske union. Denne rikmannsklubben, hvor mer enn 90 prosent av jordas befolkning holdes utenfor.

Også lørdagens valg på Island blir forstått inn i denne kretsingen rundt EU. Ikke overraskende vant den islandske venstresiden overbevisende: Sosialdemokratene økte til 30 prosent, mens De venstregrønne, SVs søsterparti, mer enn doblet oppslutningen til 22 prosent. Noe annet skulle bare mangle etter at det nasjonalistiske og høyreorienterte Selvstendighetspartiets markedsliberalistiske politikk førte øya på konkursens rand.

Det er denne rødgrønne alliansen som kan komme til å sende Islands EU-søknad. Sosialdemokratenes statsminister Jóhanna Sigurdardóttir ser for seg medlemskap og valutabytte til euro innen 2013. Det vil ta flere år før Island kan bli medlem, blant annet fordi man først må endre grunnloven og ha nye valg til Alltinget. Men det hindrer ikke norske EU-debattanter fra å bruke Island som et kronargument:

«Etter lørdagens valg på Island, må vi regne med en rask islandsk EU-søknad. Dermed må vi i Norge forberede oss på en debatt om vår tilknytningsform gjennom EØS ivaretar Norges interesser på en god nok måte,» uttalte Ja-Berget.

Så langt strekker altså EU-bevegelsens såkalte vidsynthet seg, nemlig helt til «Norges interesser». Men hva med interessene til tusener som dør hvert år i forsøket på å komme seg innenfor EU- og Schengen-grensene, for å kunne søke opphold i henhold til menneskerettighetene? Hva med handelsavtalene som gagner Norges og EUs interesser, men ikke de andres?

Nei-siden påpeker på sin side at nordmenn flest uansett ikke ønsker EU-medlemskap, uavhengig av hva Island gjør. Som om dagens meningsmålinger bør brukes som kompass når en kurs for framtida skal stakes ut. Slik fortsetter den evige runddansen mellom ja- og nei-siden.

Verden er ikke mer tjent med at Norge blir EUs 28. stat enn at landet blir USAs 51. stat. Til det er dagens olje-Norge for konservativt, miljøfiendtlig og selvsentrert. Europa og Barack Obamas USA blir ikke bedre ved å la seg påvirke av dagens Norge, snarere tvert imot.

Norge har blitt mer katolsk enn paven. Vi innfører EU-regler kjappere og med mindre debatt enn de fleste EU-land. Nato-tro Norge er først i verden til å kjøpe USAs JSF-bombefly, mens landet i Bush-æraen var mer Washington-tro og miljøfiendtlig enn stater som Maine og California. Norge er i praksis EUs 27. stat og USAs 51. stat, men vi er uten en konstruktiv politikk overfor landene der 9 av 10 mennesker bor.

Problemet i dag er ikke at Norge er for langt unna EU og USA, men at landet ukritisk dilter etter stormaktene. Både ja- og nei-siden kretser rundt mantraet om hva som «tjener Norges interesser». Men oljelandet er globalt sett ikke i en posisjon hvor det kan kreves at andre skal tjene Norges interesser. Spørsmålet er snarere hvordan Norge kan tjene andres interesser.

Positiv målsetting

Da holder det ikke bare å si nei til EU. Situasjonen har sine paralleller til hva redaktør Sigurd Evensmo skrev i Orientering, Ny Tids forgjenger, 19. februar 1953: Han etterlyste en «positiv, konkret målsetting – ikke på bekjennelser om at vi er imot. Blir vi stående lenge ved et slikt NEI, er slaget tapt.»

Situasjonen er ulik, nå er det er EU som er hovedtemaet. Men prinsippet bør være det samme: Å søke en tredje vei. Det viktigste blir ikke hva man sier nei til, men hva man sier ja til. Viktigere enn om Norge sier ja eller nei til Den europeiske union, som går stadig mer til høyre og som blir mindre viktig globalt sett, er det hva vi sier til Den afrikanske union (AU).

Istedenfor en ny EU-debatt bør vi nå heller få en AU-debatt. Det handler ikke om ja eller nei til EU, men om hva vil gjøre for å skape rettferdig handel og et likeverdig forhold med innbyggerne i afrikanske AU, asiatiske Asean eller sør-amerikanske Mercosur.

Det vi trenger, kort sagt, er økt bevissthet og debatt om forholdet mellom nordmenn og folk flest.

---
DEL