Leder: En seier uten vinner

Det er få vinnere, men mange tapere på den slagmarken som nå brer seg ved den libyske ørken.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

LEDER I NY TID 25.03.2011

Løsning. La det først være sagt at «det libyske problem» selvfølgelig raskt kan løse seg.

Det skal ikke mer til enn at Muammar al-Gaddafi tar til fornuften, og forlater sitt palass, for at dét skal skje. Selvfølgelig må det ikke gå slik vi fryktet på denne plass sist uke, da vi advarte mot en Nato-ledet krig – uavhengig av FN-resolusjoner – mot nok et arabisk land. Og spesielt ikke må det jo gå dårlig hvis de afrikanske og arabiske land står helhjertet bak, og er ledende i gjennomføringen av, en såkalt «humanitær intervensjon».

Men hvor om allting er, så gikk det som fryktet. Det ble en primitiv angrepskrig, tilsynelatende uten mål og mening. Og med full krangel om hvem som har eller skal ha ledelsen, og full forvirring i Nato-landene om hva som er målet, samt hva slags maktmidler man skal ta i bruk. Ikke til å undre seg over at Den afrikanske union (AU) og Den arabiske liga tar avstand fra den enorme makt som er blitt tatt i bruk etter FN-vedtaket om en flyforbudssone den 17. mars.

Det er likevel gledelig at AU-generalsekretær Jean Ping fortsetter arbeidet for en fredfull løsning. Som ved å invitere til konsultasjoner mellom de libyske parter den 25. mars i Addis Abeba – i samarbeid med FN.

Lysbakken på isen

Hvordan den rødgrønne regjering, og da spesielt SV-ledelsen, så ubesværet kan la Norge inngå i et slik forvirret Nato-oppdrag – kan fortone seg som en gåte, i et speil. Det er selvfølgelig viktige prinsipper som ligger til grunn selv ved en slik krig. Det å la diktaturer som det i Libya, Burma og Saudi-Arabia fortsette i år etter år – kan være en vel så blodig løsning i det lange løp, selv om de tusener av ofre da ikke vises på tv, siden de gravlegges i et brønndypt kjellermørke.

Selv en SV-er som statsråd Audun Lysbakken er på tynn is når han, rett foran helgas landsmøte, påstår: «At vi støtter en operasjon som har til hensikt å stoppe angrepene på sivile, betyr ikke at Vesten skal skape regimeendring i Libya.»

Neivel, ja. Det fantes altså mange andre løsninger å støtte (se ukas hovedsak),

Det er ellers en beklagelig misforståelse å se hvordan FN-vedtaket misbrukes i den politiske retorikk. For det første gir det et fortegnet bilde dette at 10 land stemte for, mens «kun» 5 stemte blankt. For hvem var disse fem land? Jo: India, Kina, Tyskland, Brasil og Russland. Kort sagt de mektigste land i henholdsvis Asia, Europa og Latin-Amerika. Tilsammen har disse landene hele tre milliarder mennesker, nærmere halvparten av jordas befolkning.

Og hvem stemte for den krigsoperasjonen? Jo, noen av USAs allierte Nato-land, samt Bosnia, Colombia, Libanon, Nigeria og Sør-Afrika. Tilsammen omtrent én milliard mennesker, altså bare en tredjedel av den befolkningen som ikke stemte for, da de nok ante hva som skulle komme fra det militærindustrielle kompleks som Norge er så tett integrert i.

Ut ifra et folkedemokratisk prinsipp, og ikke et nasjonalstatdemokratisk, skulle det tilsi at det ikke var noe flertall for FN-vedtaket i forkant. Og det som synes klart, er at et flertall er kritisk til selve gjennomføringen av operasjonen nå i etterkant.

Og til tross for FN-vedtaket sier eksplisitt at man skal ta hensyn spesielt til Den arabiske ligas synspunkter, synes ikke arabiske synspunkter å ha noe å si når Stoltenberg & co nå argumenterer for å delta i angrepskrigen.

Leser steinbok

Det skumle er at selv en militær Nato-suksess kan bli en kortvarig pyrros-seier. Er det noe Al-Qaida og de antidemokratiske kreftene nå ønsker seg, er det å få en bekreftelse av sitt verdensbilde: Nemlig at USA, Norge og deres allierte villig drar til Nord-Afrika for å bombe på tvilsomt grunnlag og vis.

Nåvel. Alt dette får vel heller tiden vise. Noen ganger er det bedre å søke etter svar i fortida enn i framtida. Som ved å lese den amerikanske filosofen og 1800-tallstenkeren Henry D. Thoreau, som denne uka kom ut på norsk med klassikeren Sivil ulydighet og andre politiske tekster (1837-1863, Pax Forlag). Og apropos Ben Ali, Mubarak og Gaddafi så kan vi hos denne ikkevoldstenkeren lese:

«Alle mennesker anerkjenner retten til å gjøre revolusjon; det vil si retten til å nekte lydighet og troskap, og til å kjempe imot en regjering når dens tyranni eller dens udugelighet er så omfattende at den ikke kan tåles.»

Og hvordan så han på utviklingen og framtida, når ulydigheten var ferdig? Jo, ved å vise til de greske klassikeres samtidige, kinesiske Kon Fu Tse (551-479 f.v.t.).

«Fremskrittet fra et absolutt til et begrenset monarki, fra et begrenset monarki til et demokrati; er et fremskritt i retning av sann respekt for individet. Allerede den kinesiske filosofen var så klok at han anerkjente individet som grunnpilaren i keiserriket».

Hvordan det går i Nord-Afrika, er vel for tidlig å slå fast. Men la oss håpe at vi ennå kan gjøre som den kinesiske filosofen for 2300 år siden: Anerkjenne individet som grunnpilaren i livet.

---
DEL