LEDER: En ny æra


Vendingen. Rett før Berlinmurens fall i 1989 skrev den da neokonservative amerikanske statsviteren Francis Fukuyama (f. 1952) essayet «The End of History?». Han fikk det publisert i tidsskriftet «The National Interest». Teorien gjorde ham verdensberømt, ikke minst da boka kom i 1992 - da uten spørsmålstegnet.

Tidligere redaktør i NY TID. Nå leder av Senter for global og komparativ idéhistorie.
Email: dag@sgoki.org
Publisert: 2014-04-25

Poenget til Fukuyama var ikke å spå historiens slutt som sådan. Snarere var det å postulere at det vestlige, liberale og kapitalistiske demokratiet nå sto igjen som det eneste reelle alternativet for frie stater i den moderne verden. Det kommunistiske alternativ var dødt.

Sovjetunionen hadde akkurat trukket seg ut av Afghanistan og var på konkursens rand. Og de østeuropeiske protestene hadde gjennom hele sommeren slått sprekker i Jernteppet, samtidig som kinesiske studenter samme vår hadde vist sin demokratihigen på Den himmelske freds plass.

Fukuyama fanget tidsånden tidlig. Og lenge kunne det for mange se ut som han kunne få rett – i det minste mer rett enn fagkollega Samuel P. Huntington med sin mer banale «sivilisasjonssammenstøtteori». For Sovjetunionen kollapset, og de kommunistiske ettpartistatene falt en etter en i Øst-Europa.

Nå har det gått 25 år, et kvart århundre har passert siden Murens fall. Det er på tide å avlive Fukuyamas teori én gang for alle. Det er ikke «the end of history», men «the end of Fukuyama’s history».

For ikke bare har Russlands stormaktsambisjoner våknet igjen, med Putin som en hærfører fra Kreml til Krim og med håp om mer «lebensraum» for, og samling av, de slaviske folk. Det er også slik at folk frivillig lar seg lokke, presse eller styre av de nye autoritære regimene. Ikke bare ved at dagens regjering lar seg presse av Kommunistpartiet i Kina til ikke å ta høvisk imot tibetanske Dalai Lama. Eller ved at land som Norge og Tyskland heller handler olje og fisk med Russland og Kina enn å drøfte arbeideres og folks rettigheter – det være seg av økonomisk eller ytringsfrihetsmessig art.

Abonnement kr 195/kvartal

I Ukraina og Øst-Europa ser man nå at folk frivillig heller ønsker seg Putins Russland enn Merkels EU, enn si Obamas USA. Også i Vest-Europa er det store, høyrenasjonalistiske grupperinger som hyller Putins makt og handlekraft framfor sine egne lands diplomatiske diskusjoner. Det gir skremmende perspektiver også foran EU-parlamentsvalget nå i mai. Kontinentet er allerede preget nok av hyper- og mikronasjonalisme, om ikke Putin skal lokke høyrepopulister og misforståtte macho-tilhengere med sin undertrykkende modell.

Og i FN velger land som Israel, India og Brasil – tilsammen representanter for mer enn halvparten av jordas befolkning – ikke å følge Norges og USAs fordømming av Putins Krim-tokt. De ser hvem …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?