Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

LEDER: En ny æra

Vendingen. Rett før Berlinmurens fall i 1989 skrev den da neokonservative amerikanske statsviteren Francis Fukuyama (f. 1952) essayet «The End of History?». Han fikk det publisert i tidsskriftet «The National Interest». Teorien gjorde ham verdensberømt, ikke minst da boka kom i 1992 - da uten spørsmålstegnet.

Poenget til Fukuyama var ikke å spå historiens slutt som sådan. Snarere var det å postulere at det vestlige, liberale og kapitalistiske demokratiet nå sto igjen som det eneste reelle alternativet for frie stater i den moderne verden. Det kommunistiske alternativ var dødt.

Sovjetunionen hadde akkurat trukket seg ut av Afghanistan og var på konkursens rand. Og de østeuropeiske protestene hadde gjennom hele sommeren slått sprekker i Jernteppet, samtidig som kinesiske studenter samme vår hadde vist sin demokratihigen på Den himmelske freds plass.

Fukuyama fanget tidsånden tidlig. Og lenge kunne det for mange se ut som han kunne få rett – i det minste mer rett enn fagkollega Samuel P. Huntington med sin mer banale «sivilisasjonssammenstøtteori». For Sovjetunionen kollapset, og de kommunistiske ettpartistatene falt en etter en i Øst-Europa.

Nå har det gått 25 år, et kvart århundre har passert siden Murens fall. Det er på tide å avlive Fukuyamas teori én gang for alle. Det er ikke «the end of history», men «the end of Fukuyama’s history».

- annonse -

For ikke bare har Russlands stormaktsambisjoner våknet igjen, med Putin som en hærfører fra Kreml til Krim og med håp om mer «lebensraum» for, og samling av, de slaviske folk. Det er også slik at folk frivillig lar seg lokke, presse eller styre av de nye autoritære regimene. Ikke bare ved at dagens regjering lar seg presse av Kommunistpartiet i Kina til ikke å ta høvisk imot tibetanske Dalai Lama. Eller ved at land som Norge og Tyskland heller handler olje og fisk med Russland og Kina enn å drøfte arbeideres og folks rettigheter – det være seg av økonomisk eller ytringsfrihetsmessig art.

I Ukraina og Øst-Europa ser man nå at folk frivillig heller ønsker seg Putins Russland enn Merkels EU, enn si Obamas USA. Også i Vest-Europa er det store, høyrenasjonalistiske grupperinger som hyller Putins makt og handlekraft framfor sine egne lands diplomatiske diskusjoner. Det gir skremmende perspektiver også foran EU-parlamentsvalget nå i mai. Kontinentet er allerede preget nok av hyper- og mikronasjonalisme, om ikke Putin skal lokke høyrepopulister og misforståtte macho-tilhengere med sin undertrykkende modell.

Og i FN velger land som Israel, India og Brasil – tilsammen representanter for mer enn halvparten av jordas befolkning – ikke å følge Norges og USAs fordømming av Putins Krim-tokt. De ser hvem som har økende makt, det være seg i samarbeid med Assad-regimet i Syria eller i Egypt, der militæret igjen har tatt makten.

Slik sett er vi tilbake til 1980-tallet, eller 50-tallet: Det finnes tydelige og forlokkende alternativer til den amerikanske og vest-europeiske samfunnsmodellen. Ikke minst siden USA og EU er forgjeldet, mens praktiserende ettpartistater som Kina og Russland kan fosse fram med sine WTO-medlemskap – vel vitende om at de ikke trenger bruke tid og penger på utredninger og debatter med opposisjonen. Det er det billigere å sette den i fengsel.

Mye av skylden ligger også i de vestlige demokratier: Vår dobbeltmoral ved å samarbeide nært med rike diktaturer som Saudi-Arabia, samtidig som vi stenger verden ute med murer, piggtråder og asylnekt. Et materialistisk jag som har skapt forventninger det ikke lenger er mulig å innfri.

I en sådan stund trengs det alternativer, som før mellom Nato-krigshissing og Warszawapakt-diktaturer. Det trengs politiske aktører de som kan stå opp for et tredje standpunkt og utmeisle en tredje vei – et demokratisk alternativ både til de autoritære Putin- og Kina-modellene og til de egosentriske modellene på vestlig side.

Det vil ta sin tid. Men behovet vil bare bli større. 25 år er gått. En ny æra har startet.

Dag Herbjørnsrud
Tidligere redaktør i NY TID. Nå leder av Senter for global og komparativ idéhistorie.

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Journalistikk / Gravejournalist Seymour Hersh - et forbildeBlant de beste, troner den amerikanske journalisten Seymour Hersh (83). Han svertes fra både høyre og venstre flanke – men angrer ingenting.
Varsling / Regjeringen styrket ikke varslervernetRegjeringen fulgte ikke opp varslingsutvalgets forslag, verken om eget varslerombud eller egen varslingsnemnd.
Økonomi / Nordisk Socialisme – På vej mod en demokratisk økonomi (av Pelle Dragsted)Dragsted har en række forslag til hvordan lønmodtagere kan få en større del af «samfundskagen» – f.eks. ved at lukke dem ind i virksomhedernes direktionslokaler.
Fns sikkerhetsrÅd / Official Secrets (av Gavin Hood)Katharine Gun lekket informasjon om NSAs forespørsel til den britiske etterretningstjenesten GCHQ om å spionere på medlemmer av FNs sikkerhetsråd i forbindelse med den planlagte invasjonen av Irak.
3 bØger om Økologi / De Gule Veste har ordet, … (av Mads Christoffersen, …)Fra de Gule vester kom nye former for organisering innen produktions-, bolig- og forbrugsfunktioner. Og med «Degrowth», startende det med helt enkle aktioner som beskyttelse af vand, luft og jord. Og hvad med det lokale?
Samfunn / Colapso (av Carlos Taibo)Mye peker på at et definitivt sammenbrudd nærmer seg. For mange mennesker er kollapsen allerede et faktum.
Radikal chic / Postcapitalist Desire: The Final Lectures (av Mark Fisher (red.) introduksjon ved Matt Colquhoun)Skal venstresiden noen gang bli dominerende igjen, må den ifølge Mark Fisher omfavne begjærene som har vokst frem under kapitalismen, ikke bare avfeie dem. Venstresiden bør dyrke teknologi, automatisering, redusert arbeidsdag og populære estetiske uttrykk som mote.
Klima / 70/30 (av Phie Amb)Åbningsfilmen på Copenhagen DOX: de unge påvirkede politikkens klimavalg, men Ida Auken er filmens vigtigste omdrejningspunkt.
Thailand / Fighting for Virtue. Justice and Politics in Thailand (av Duncan McCargo)En magtfuld elite i Thailand – Myanmars naboland – har det seneste årti forsøgt at løse landets politiske problemer med domstolene, hvilket blot har forværret situationen. I en ny bog advarer Duncan McCargo mod «retsliggørelse».
Surrealistisk / The Seven Lives of Alejandro Jodorowsky (av Samlet og kuratert av Bernière og Nicolas Tellop)Jodorowsky er en mann full av kreativt overmot, grenseløs skapertrang og helt uten ønske eller evne til å gå på kompromiss med seg selv.
Journalistikk / «Stinkjournalistikk» mot varslereProfessor Gisle Selnes skriver at Harald Stanghelles kronikk i Aftenposten 23. februar 2020 «ser ut som en støtteerklæring, [men] ligger som en ramme rundt det forterpede angrepet på Assange». Han har rett. Men har Aftenposten alltid hatt dette forholdet til varslere, som for eksempel i tilfellet Edward Snowden?
Om Assange, tortur og straffNils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff, sier følgende om Assange:
- Advertisement -

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte