LEDER: En ny æra

Vendingen. Rett før Berlinmurens fall i 1989 skrev den da neokonservative amerikanske statsviteren Francis Fukuyama (f. 1952) essayet «The End of History?». Han fikk det publisert i tidsskriftet «The National Interest». Teorien gjorde ham verdensberømt, ikke minst da boka kom i 1992 – da uten spørsmålstegnet.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Poenget til Fukuyama var ikke å spå historiens slutt som sådan. Snarere var det å postulere at det vestlige, liberale og kapitalistiske demokratiet nå sto igjen som det eneste reelle alternativet for frie stater i den moderne verden. Det kommunistiske alternativ var dødt.

Sovjetunionen hadde akkurat trukket seg ut av Afghanistan og var på konkursens rand. Og de østeuropeiske protestene hadde gjennom hele sommeren slått sprekker i Jernteppet, samtidig som kinesiske studenter samme vår hadde vist sin demokratihigen på Den himmelske freds plass.

Fukuyama fanget tidsånden tidlig. Og lenge kunne det for mange se ut som han kunne få rett – i det minste mer rett enn fagkollega Samuel P. Huntington med sin mer banale «sivilisasjonssammenstøtteori». For Sovjetunionen kollapset, og de kommunistiske ettpartistatene falt en etter en i Øst-Europa.

Nå har det gått 25 år, et kvart århundre har passert siden Murens fall. Det er på tide å avlive Fukuyamas teori én gang for alle. Det er ikke «the end of history», men «the end of Fukuyama’s history».

For ikke bare har Russlands stormaktsambisjoner våknet igjen, med Putin som en hærfører fra Kreml til Krim og med håp om mer «lebensraum» for, og samling av, de slaviske folk. Det er også slik at folk frivillig lar seg lokke, presse eller styre av de nye autoritære regimene. Ikke bare ved at dagens regjering lar seg presse av Kommunistpartiet i Kina til ikke å ta høvisk imot tibetanske Dalai Lama. Eller ved at land som Norge og Tyskland heller handler olje og fisk med Russland og Kina enn å drøfte arbeideres og folks rettigheter – det være seg av økonomisk eller ytringsfrihetsmessig art.

I Ukraina og Øst-Europa ser man nå at folk frivillig heller ønsker seg Putins Russland enn Merkels EU, enn si Obamas USA. Også i Vest-Europa er det store, høyrenasjonalistiske grupperinger som hyller Putins makt og handlekraft framfor sine egne lands diplomatiske diskusjoner. Det gir skremmende perspektiver også foran EU-parlamentsvalget nå i mai. Kontinentet er allerede preget nok av hyper- og mikronasjonalisme, om ikke Putin skal lokke høyrepopulister og misforståtte macho-tilhengere med sin undertrykkende modell.

Og i FN velger land som Israel, India og Brasil – tilsammen representanter for mer enn halvparten av jordas befolkning – ikke å følge Norges og USAs fordømming av Putins Krim-tokt. De ser hvem som har økende makt, det være seg i samarbeid med Assad-regimet i Syria eller i Egypt, der militæret igjen har tatt makten.

Slik sett er vi tilbake til 1980-tallet, eller 50-tallet: Det finnes tydelige og forlokkende alternativer til den amerikanske og vest-europeiske samfunnsmodellen. Ikke minst siden USA og EU er forgjeldet, mens praktiserende ettpartistater som Kina og Russland kan fosse fram med sine WTO-medlemskap – vel vitende om at de ikke trenger bruke tid og penger på utredninger og debatter med opposisjonen. Det er det billigere å sette den i fengsel.

Mye av skylden ligger også i de vestlige demokratier: Vår dobbeltmoral ved å samarbeide nært med rike diktaturer som Saudi-Arabia, samtidig som vi stenger verden ute med murer, piggtråder og asylnekt. Et materialistisk jag som har skapt forventninger det ikke lenger er mulig å innfri.

I en sådan stund trengs det alternativer, som før mellom Nato-krigshissing og Warszawapakt-diktaturer. Det trengs politiske aktører de som kan stå opp for et tredje standpunkt og utmeisle en tredje vei – et demokratisk alternativ både til de autoritære Putin- og Kina-modellene og til de egosentriske modellene på vestlig side.

Det vil ta sin tid. Men behovet vil bare bli større. 25 år er gått. En ny æra har startet.

---
DEL