Leder: En lavere sperregrense

Årets valgkamp har vist at Norge bør lytte til Europarådet og gjøre som Bosnia, Filippinene og Danmark: Senk sperregrensen, skap mer politisk mangfold.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud


Styrkeforholdet. Når dette skrives, er det en drøy langhelg igjen til det norske stortings- og sametingsvalget mandag 9. september.

Valgkampen har ikke budt på de store overraskelser. De politiske tyngdelover gjelder nemlig fremdeles: Arbeiderpartiet ser ut til å holde stand som landets største parti. Ap-slitasjen under Stoltenberg II i 2005-13 har vært mindre nå enn hva som inntraff etter snaut halvannet år med Stoltenberg I i 2000-1. Dette til tross for at statsminister og Ap-leder Jens Stoltenberg har ledet Norge i åtte kontinuerlige år og allerede har vunnet to valg på rad. Det er mer enn hva Ap-høvdingene Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland klarte.

En av årsakene til at Stoltenberg, tross et eventuelt regjeringsmakttap mandag, likevel kan sies å ha stø kurs, er den imponerende evnen til å inneha et image som ikke synes å samsvare med de realpolitiske realitetene. Når frivillige og idealistiske organisasjoner som NOAS, WWF og Antirasistisk Senter har sin gjennomgang av partienes partiprogrammer og reelle forslag innen miljø, solidaritet og mangfold, havner Ap, Frp og Høyre påfallende ofte i samme bås. Altså i den nederste.

Like fullt står profilerte personer som Kim Friele, Marit Breivik, Roy Jacobsen, Rune Edvardsen og Nils Arne Eggen tirsdag fram i helsides annonser for Arbeiderpartiet. Nåvel. Akkurat det med Ap-støtten er i seg selv helt greit og logisk – som hvis man framhever Aps ansvarlighet, trygghet og gode økonomiske styring. Men problemet er mer begrunnelsen de fem nå gir for å be folk stemme på nettopp Ap, nemlig:

«Vi ønsker å gi vår støtte til politikere som følger den norske drømmen om at mangfoldet beriker landet vårt, som vil ta nye tak for verdens fattige, og som aksler ledertrøyen for å redde klimaet. Derfor gir vi Arbeiderpartiet vår stemme 9. september.»

Enten må Friele, Breivik, Jacobsen, Edvardsen og Eggen ha unnlatt å se teksten som skulle stå til bildet av seg selv – hvilket vi må håpe – eller så lever de på en annen, grønnere og mer lyserosa klode enn oss andre. Ironisk nok kom WWF samme dag med sin dom over partienes politikk for å skape en grønnere og mer framtidsrettet teknologi og industri. Og hvilket parti kom på bunnen? Jo, Arbeiderpartiet – som til og med havnet bak Frp i grønn teknologipolitikk.

Stjeler merkeklær

Vil de fem frontfigurer virkelig ha politikere som følger «den norske drømmen» om at mangfoldet beriker landet, som vil ta tak for verdens fattige, og som har ledertrøyen for å redde klimaet – så burde det vel heller være SV, Venstre eller De Grønne de anbefaler å stemme på. Ap’s PR-folk kunne i det minste ha hatt såpass skam i livet at de ikke stjeler sine egne regjeringskollegers hverdagsklær – mens SV-statsrådene skifter til ukas Kongen i statsråd-møte.

På slikt vis holder Ap på både makten og posisjonen. Det rødgrønne regjeringsprosjektet har fått det strenge olje-Ap til å framstå både grønt og solidarisk. Det er i tilfelle SVs fortjeneste – da de har både miljøministeren, utviklingsministeren og barne- og likestillingsministeren. For mens Senterpartiet er et hestehandlende parti av maktsøkende storbønder, som med Ola Borten Moe like gjerne kan søke seg til KrF og Høyre som til Ap – har opposisjonspartiet SV de siste åtte år slitt med å takle framstillingen av seg selv som det maktutøvende posisjonspartiet.

Den siste ukas målinger viser imidlertid at den senere tids dystopiske endetidsfortellinger om partiet ikke ser ut til å slå til. SV vil, 60 år etter at kimen til SF dukket opp i Orientering, bestå mandagens valg – uavhengig av om det kommer i opposisjon eller posisjon. Det vil uansett handle om å finn seg selv igjen, etter åtte år under Arbeiderparti-apparatets åk.

Rødgrønn varme

For det vil også fra høsten 2013 trengs et både rødt og grønt parti på Stortinget, spesielt hvis Fremskrittspartiet inntar regjeringskontorene denne høsten og vinteren. Det er i en isblå tid behovet øker for å samle seg rundt en rødgrønn varme. Og det er i dag SV som er den tryggeste ivaretaker av et slikt bål i den norske partifloraen.

Dermed ikke sagt at vi ikke trenger flere. Det er å håpe – slik Ny Tid påpekte også i 2009 – at også Rødt og Miljøpartiet De Grønne kommer inn på Stortinget. For vi trenger flere røster, mer mangfold, også på Stortinget. Ikke minst nå som vi ser ut til å gå mot britiske tilstander, med tre storpartier. Alternativet da er å få flere stemmer inn i stortingssalen. Mer mangfold, mindre enfold.

I det minste burde man gjøre som Europarådet har anbefalt de siste årene: Ikke ha høyere sperregrense enn 3 prosent. Bosnia, Albania, Argentina, Hellas, Montenegro og Filippinene er blant de landene som har tre prosent eller lavere – som en kontrast til skrekkeksempelet Tyrkia med 10 prosent sperregrense.

Dagens fireprosentgrense i Norge er påfallende høy, med tanke på den stabilitet vi har og det mangfold av språk og kulturer det langstrakte landet består av. Titusener av stemmer «kastes» slik bort, uten at det gir uttelling i noen stortingsplass.

Se til Danmark

Danmark har i flere tiår hatt suksess med sin minimumsgrense på 2 prosent. Hvis det nye Stortinget gikk inn for noe tilsvarende, og inkludert obligatoriske stortingsplasser for samiske representanter, ville vi fått et mer fullverdig og representativt parlament i Norge.

Vi ville også unngått at klassiske, motkulturelle og historiske partier som Venstre, KrF, SV og Sp risikerer å miste sine stortingsgrupper.

Samtidig ville vi sikre småpartier som Rødt og De Grønne inn til «all makt i denne sal».

I praksis vil det knapt bli noen flere partier inn på Stortinget likevel – med to eller fire prosent – så noe økt «kaos» vil det knapt bli.

Men en halvert sperregrense vil sende et signal om politikk ikke bare er det muliges kunst, men også kunsten å gjøre politiske ideer mulige.

Da gjenstår det bare å ønske et godt, rettferdig og solidarisk valg. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 06.09.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL