Leder: En framtid i fortida

Det er ikke tilfeldig at det denne våren har kommet et kobbel av bøker om fortidas radikale Norge. Når samtida endres, må fortida forstås på nytt.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 17.06.2011

Nytolking. Det har vært en liten vårflom av bøker om det radikale Norge de siste månedene.

Noe av bakgrunnen ligger i det at partiet SV i april kunne feire at det var gått 50 år siden forløperen, Sosialistisk Folkeparti (SF), ble stiftet etter løsrivelsen fra Arbeiderpartiet i 1961.

Derfor utkom journalist Frank Rossaviks bok SV. Fra Kings Bay til Kongens bord (Spartacus), behørig medieomtalt og hyllet i landets storaviser. En noe annen vinkling hadde Ny Tids bokanmelder, historieprofessor og tidligere Orientering-skribent Tore Linné Eriksen. Han meldte seg like godt ut av partiet etter 50 år. Ifølge eget utsagn skjedde det etter å ha lest og anmeldt Rossaviks bok. Linné Eriksen skjønte da at dagens regjeringsparti ikke lenger var noe for ham.

Så er det da også et stykke fra å felle Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen-regjering etter en gruveulykke på Svalbard, slik SF-leder Finn Gustavsen gjorde i 1963 – til frivillig å være medansvarlig for Libya-krig, klimautslippsøkninger og intens oljejakt i samarbeid med Aps Jens Stoltenberg-regjering – slik SV-leder Kristin Halvorsen nå må gjøre i 2011.

Det kan fort virke som det er kampen om makten, mer enn verdiene og sakene, det kjempes om. Det er likevel ikke nødvendigvis partiet, boka eller medlemmene det må være noe galt med. Kanskje det bare er tidsånden som endrer seg, for ikke å si tidene og betingelsene.

Noe av dette hamskiftet kommer også fram i journalistikklektor Birgitte Kjos Fonns bok Orientering. Rebellenes avis (Pax Forlag), lansert 31. mars. Fonns og Rossaviks bøker er tilsammen på nærmere 1000 sider, og de gir et komplementerende innblikk i noen av de mest sentrale politiske utviklingstrekk siden andre verdenskrig.

Kvinner som huskes

Disse to bøkene kan leses opp mot, og i forlengelse av, Sigurd Evensmo. Alene blant de mange (CappelenDamm, 2009) av Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll. Og de kan også forstås i kjølvannet av det kritiske lys Hans Petter Sjøli rettet på den totalitært orienterte fløyen i boka Mao, min mao (Cappelen, 2005). Det er spesielt heldig at Kjos Fonn har et uavhengig og ofte kritisk blikk på denne avisas historie – det er generelt lite heldig når en bedrifts historie skrives av ens egne.

Kjos Fonns styrke ligger nemlig i dette: Det uhildede og distanserte forholdet til en periode hvor mange har følelser. Samtidig har hun tydeligvis en oppriktig nysgjerrighet etter å forstå hvordan avisa og miljøet rundt Orientering fra 1953 til 1975 preget sin tid – samt sin ettertid – før den gikk inn i Ny Tid. Det er tre sentrale poenger som her spesielt fortjener å trekkes fram, med betydning for det norske samfunn som sådan.

Det ene ligger i den sentrale betydning kvinnene hadde for avis, fredsbevegelse, miljøbevegelse og solidaritetsbevegelse fra 50-tallet av. Torild Skard var den kanskje mest sentrale, men også Kari Enholm, Liv Schjødt, Margarete Bonnevie, Gro Standnes og Lisa Winther trekkes fram i boka. Dette bør bli naturlige navn å nevne også framover – for å utfylle bildet av de tre mest omtalte redaktørene – Sigurd Evensmo, Finn Gustavesen og Kjell Cordtsen. Det å inkludere ikke kun maktfulle menn i fortellingen om fortida, er en sentral utfordring for enhver skildring også i vår tid.

Det andre poenget som Kjos Fonn forfølger på en grundig måte, er forståelsen av hvor viktig kampen mellom demokrati versus diktatur var når det gjaldt «det tredje standpunkt». Orientering og Evensmo sto for et «politisk syn som skulle ta avstand fra begge maktblokkene, fra maktmisbruk både i øst og vest, som la seg godt til venstre for Arbeiderpartiet slik partiet hadde utviklet seg i etterkrigstiden, men som var beinhardt på ett punkt: Demokratiet måtte ligge i bunnen,» oppsummerer hun.

Det var nemlig dette det sto om. Kampen mot regimene i øst og vest. Og om hvordan stormaktene på begge sider så seg tjent med å ofre sine store ord og idealer, for isteden å samarbeide med de diktaturer en så seg selv tjent med å tjene. Dessverre er også dette en aktuell problemstilling i 2011.

Idealet som sviktet

Kjos Fonn er samtidig dyktig til å vise hvordan også denne avisas idealer ble sviktet når man går gjennom flere års dekning. Man ble for lite kritisk til de regimer og diktaturer som var ens egne alliertes motstandere. Sovjetunionens og østblokklandenes manglende ytringsfrihet og sosiale rettigheter ble ikke godt nok kritisert. Selv Evensmo hadde en blind flekk der, når det gjaldt forholdet til Titos Jugoslavia.

Og også dette er aktuelt for vår tid. Da Evensmo-biografien kom i 2009, uttalte Manifests unge styreleder Magnus Marsdal 25. september 2009: «Nei, Evensmo var ikke sentral for meg og Bendik Wold da vi skrev boka Tredje venstre». Det er ikke rart unge menn får et problematisk eller uavklart forhold til diktaturer, i fortid og nåtid, når grunnforståelsen av «det tredje standpunkt» er så fraværende. Derfor er det å håpe at aktive politikere og synsere fra de nye generasjonene leser Kjos Fonns gjennomgang. Det er en demokratisk forsikring for framtida.

Et tredje poeng kan her nevnes, nemlig hvordan «den tredje vei» i praksis også betød solidaritet med den såkalt «tredje verden». Altså at man ikke så på en allianse av tidligere koloniland som toppen av samarbeid, men at man heller ikke brukte nasjonalistiske argumenter mot det tidligere EU, altså EF/EEC. Eller som Gustavsen skrev i Orientering nr 29, 1961:

«Vi ER internasjonalister.» Før han tilføyde at Orientering gjerne skulle sett at Norge ble med i «et forbund med andre nasjoner, også i forbund hvor norske nasjonale interesser måtte vike for fellesskapet». Men da måtte målet vært demokratisk, idealistisk og inkluderende, siden et globalt perspektiv betyr «solidaritet med alle folk. Sann internasjonalisme er i dag global, verdensomspennende uten gjerder mot andre politiske systemer, nasjoner eller raser».

Gustavsen etterlyste derfor et «fellesskap bygget på verdensomspennende solidaritet. Det europeiske fellesmarkedet er ikke et slikt fellesskap».

Aktuelle ord

Også dette er ord for vår tid. Nøyaktig 50 år etter er argumentet like gyldig og aktuelt, om ikke mer. Men dessverre mangler slike perspektiver i dagens norske ja/nei-til-EU-debatt. Paradoksalt nok er verden om mulig enda mer global nå enn i 1961, men slike internasjonale og tredje standpunkt-perspektiver synes nå å ha blitt totalt fraværende. Det er som vi alle har havnet på feil klode.


Men «det tredje standpunkt» visste å vise vei, slik dette perspektivet også kan gjøre i vår tid. I 1962 var Orientering for eksempel skeptisk til tiltak som skulle stenge hoveddelen av verden og jordas befolkning ute, noe som ville være et «brudd med ‘folkefamilien’ i alle fem verdensdeler». Argumentet mot EU/EEC var altså at man ser med «skepsis på å bryte med denne familie til fordel for den snevre europeisme og de overnasjonale organer i EEC».

Denne våren har også selvbiografien til Aps stortingsmann Jakob Friis (1883-1956) blitt utgitt for første gang. Friis var redaktøren for prøveutgaven av Orientering i desember 1952, samt med i avisa helt til han gikk bort fire år senere. I Bevegelsen og målet. Mitt liv i arbeiderbevegelsen (Res Publica) får han fram spesielt tida før etterkrigstida, i tillegg til at dr. philos. Per Maurseth setter ham inn i den rette kontekst i sitt etterord.

Sett nedenfra

Og som ikke det var nok: 16. juni kom det nok en bok om SVs historie, men ikke sett fra partiledernes ståsted. «Det på høy tid å se denne historien nedenfra! Hvordan var disse årene vært for alle dem som stod på barrikadene lokalt?»

Slik spørres det fra Skedsmo SV, som torsdag ga ut sin bok om «det lokale engasjementet for fred, mot atomvåpen, for barnehager, for sykehjem og mot asfalt» – opp mot stiftelsen for 50 år siden. Ikke alt er like aktuelt for resten av landet, men perspektivet er brennaktuelt:

For på samme måte som det kanskje handler om å leve livet forlengs og å forstå det baklengs, så kunne et felles budskap fra alle disse bøkene muligens være dette:

Se gjerne verden ovenfra, men husk også å forstå den nedenfra.

God helg.

---

DEL